Dette er en kronikk av kameratstøtteansvarlig i NVIO, Anita Talåsen Granli.
I NVIO og kameratstøtteordningen har vi lenge sett hvor avgjørende det er at veteraner møtes av støtte, fellesskap og forståelse – ikke først når problemene har blitt store, men tidlig, når små signaler kan fanges opp. Derfor er det nye pilotsamarbeidet med Heimevernet (HV) et av de viktigste utviklingsprosjektene vi nå står i. HV er den største militære møteplassen for norske veteraner, og nettopp derfor en uvurderlig arena for tidlig innsats og ivaretakelse.
Forskningen til Andreas Espetvedt Nordstrand, sjef Forskning og Utvikling ved Institutt for Militærpsykiatri og Stressmestring (IMPS) i Forsvarets Sanitet (FSAN), understreker betydningen av dette. I en omfattende studie fra FSAN fremhever han at veteraner som avslutter all tilknytning til Forsvaret etter internasjonale operasjoner har markant høyere risiko for psykiske helseutfordringer, særlig problematisk sinne – som faktisk er mer utbredt enn klassisk PTSD.
Samtidig peker Nordstrand på at veteraner som opprettholder en forbindelse til Forsvaret, for eksempel gjennom Heimevernet, har lavere risiko for slike problemer. Dette skyldes at fellesskapet, identiteten og mestringsopplevelsen som følger med militært miljø, fungerer som viktige beskyttelsesfaktorer mot psykisk uhelse.
Dette samsvarer med våre erfaringer i NVIO: Mange veteraner savner et miljø der de fortsatt kan bruke kompetansen sin, kjenne igjen kulturen og møte mennesker som forstår hva de har stått i – uten behov for lange forklaringer. HV fyller nettopp denne rollen. Derfor er etableringen av kameratstøtte som en fast ordning i Heimevernet et stort og nødvendig steg.
For veteranene innebærer dette lavterskel tilstedeværelse: et kjent og trygt støtteapparat som kan fange opp reaksjoner tidlig, bidra til forebygging, og skape rom for trygg dialog før utfordringer utvikler seg til alvorlige problemer. I lys av Nordstrands funn – at sinne og andre psykiske plager ofte oppstår i kombinasjon med søvnløshet, depresjon eller kroniske smerter, og ofte forverres uten støtte – er slik tidlig innsats helt avgjørende.
Men dette handler ikke bare om veteranene. Også HVs egne soldater – mange uten tidligere internasjonal tjeneste – kan bli eksponert for krevende hendelser, alt fra dramatiske redningsoppdrag til komplekse sikkerhetssituasjoner. For dem er kameratstøtteordningen like viktig. Et robust HV trenger ikke bare fysisk beredskap, men også psykisk beredskap: et system som både ivaretar og forebygger.
Nordstrands forskning tydeliggjør nettopp dette: at emosjonelle reaksjoner kan være mangefasetterte og ikke alltid handler om frykt, men også moralske belastninger, vitneerfaringer og stress som setter seg over tid. Å ha gode støtteordninger tett på – i et miljø soldatene allerede kjenner og stoler på – øker oddsene for tidlig avlastning fremfor sen reparasjon.
Vårt samarbeid med HV handler derfor om å bygge en bærekraftig, varig og ekte fellesskapsstruktur, der omsorg ikke er et tillegg – men en del av beredskapen. HV er en arena der veteraner ikke bare kan bidra, men også få noe tilbake: mening, tilhørighet og støtte. Og HV-personellet får til gjengjeld et sterkt verktøy for både forebygging og ivaretakelse.
Dette pilotprosjektet er mer enn et tiltak. Det er et viktig skritt mot en helhetlig veteranpolitikk der vi møter belastninger med fellesskap, og der kultur, kompetanse og kameratstøtte går hånd i hånd.