En norsk kirurgiskenhet på elleve personerstøttet The Royal Welch Fusiliers førstebataljon i Goražde under våroffensiven i 1995. De er en del av den britiske FN-styrken på 500 soldater som har ansvaret for at serberne holder seg til avtalen om ikke å angripe den lille bosnisk-muslimske byen. Britiske Jonathon Riley er styrkesjef, og skal senere innstille det norske kirurgteamet til Forsvarets innsatsmedalje for edel dåd. Tildelingen avmedaljen, en avlandets høyeste stridsdekorasjoner, skjer på Akerhus festning 8. mai 2017 av daværendeforsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen. Dette er historien til Grete Olssen, en del av NORLOGBN i UNPROFOR.
Tekst: Siri Jørgensen Foto: Privat
– I familieråd med mann og to tenåringsbarn ble det enighet om at mor kunne reise i utenlandstjeneste, og som sykepleier tok jeg forberedende offiserskurs og søkte jobb i Libanon. Jeg fikk tilbakemelding om at det var større behov for meg, med min bakgrunn som operasjonssykepleier, på det norske feltsykehuset like utenfor Tuzla by i Bosnia-Herzegovina, sier Grete.
Hun ankommer Tuzla en iskald og mørk vinternatt 6. januar 1995 sammen med en håndfull leger og sykepleiere. – Vi ble godt mottatt, fikk varm mat, og en omvisning til shelter, rømningsveier og møteplass ved alarm. Vi tenkte at det var sikkert nødvendig, vi hørte jo skudd hele tiden, men «de er ikke så nære» sa de som hadde vært der en stund.
SISU i vinterlige omgivelser, på smale veier.
Det er ingen ordinære pasienter som skal opereres, og det er derfor opprettet en ordning med universitetssykehuset i Tuzla og deres dyktige kirurger. Der utfører Grete og kollegaene planlagte operasjoner for sykehuset, samtidig får de støtte av de lokalt ansatte når de har behov for det. Sykehuset har sengeavdeling med 60 senger, intensivavdeling, laboratorier, røntgenavdeling og apotek. Ordningen gjør arbeidsdagene mer meningsfulle, samt at utstyr blir brukt, rengjort og sterilisert daglig.
– Vi hadde også en kirurgisk enhet i Goražde som besto av en kirurg, en anestesisykepleier, en sykepleier, en operasjonssykepleier, fire sanitetssoldater, en fenrik som lagfører og mannskap på kjøretøyet, SISU. Til sammen elleve personer. Oppgaven var å støtte de britiske styrkene. Kontainere med Hesco-bastioner rundt var satt opp som operasjonsstue og pasientrom, samt forlegning for oss. Oppholdsrom var et stort telt med benker av pallekasser med ulltepper oppå, bord pluss benk til tørrmat, vedovn, og i kroken, en stabel med tørr ved. Enkelt og sosialt. Middag spiste vi hos britene, og det var skikkelig mat. Frokost valgte vi å spise i teltet da det var det tidspunkt på dagen vi alle var samlet, i tilknytning til morgenbriefen, sier hun.
I slutten av april starter Gretes andre opphold i Goražde. Normalt sett varer oppholdet to til tre uker. – Våroffensiven pleide å komme i april/mai, så vi var veldig spente på hvordan dette oppholdet ville bli. Utover i mai ble alt veldig stille, rolig og rart, og vi skjønte at noe nærmet seg, sier Grete.
Inngangspartiet ved Blue Factory.
25. mai smeller det. – Jeg hadde ansvaret for pasientene den kvelden, da vi hørte hvinende lyder utenfor operasjonsstuen. Den britiske legen var på kveldsvisitt da det første granatnedslaget kom. Han så ut hvor grus og stein sprutet gjennom leiren, og ropte «incoming», før han forsvant. Der sto jeg alene med pasientene, og beordret de på med sko, samt å ta med klær og våpen. De kom seg på beina, for vi måtte komme oss i shelter umiddelbart. For britenes del var det en pansret feltvogn, Saxon, og vi hadde vår SISU. Alle løp til sitt shelter mens jeg ble igjen alene med pasientene, for vi brukte litt lenger tid med å komme oss ut. Vi ble sittende i shelter til nærmere midnatt. Vi prøvde oss på en debrief i teltet, men ble avbrutt etter få minutter da granatregnet startet igjen. Denne gangen ble vi i SISU-en en hel natt. Dagen etter fikk vi oss litt mat og drikke. Det var veldig varmt i SISU-en og solen stekte, men en britisk offiser sa at vi måtte bli der hele dagen. Vi skulle få ny oppdatering kl. 19 den kvelden.
Grete gjør et kort notat i dagboken:
«Torsdag 25. mai kl 20:00: De første gratene hylende over hodet på oss, med nedslag rett utenfor leiren. Granatregn i 3,5 time. Prøvde med rask debrief, men etter 30 min fortsatte granatnedslagene. Shelter hele natten = 11 personer i en SISU.»
– Vi var redde; vi visste ikke hva som ville skje. Vi hørte at det smalt hele tiden, og vi kunne ikke bevege oss noen steder, sier Grete.
På kvelden 26. mai kommer den britiske sjefen og sier at leiren har fått advarsel fra de krigførende partene om at den er et mål de vil ødelegge i nær framtid. – Vi måtte evakuere. Evakueringen skulle starte til fots kl 00.30, og vi måtte ta med oss mat og drikke for tre døgn. Vi fikk ikke gå ut av SISU-en eller pakke, før en time før evakueringen skulle starte. Ved avmarsj er det stummende mørkt og helt stille. På vei til oppstilling synes kun glødende sigaretter i mørket.
De fastboende lurer på hva som var i ferd med å skje. Hvordan vil det bli når FN-personellet forlater leiren? – Det hersket en veldig spesiell stemning under evakueringen, der vi forflyttet oss etter beste evne langs en kjerrevei ut av Goražde. Etter flere timers marsj gjennom natten, kom vi utpå morgenkvisten til et sted i skogen hvor vi slo leir. Dette var flere kilometer utenfor Goražde. Det hersket lyd- og lysdisiplin. Alle måtte holde seg lavt i lendet, men vi fikk lov å legge oss og sove. Vi lå på bakken. Noen hadde liggeunderlag, andre ikke. Det var rått og guffent. Vi sov kanskje et par timer, spiste litt av medbragte stridsrasjoner, samtidig som vi hørte drønnene fra Goražde. Ingen fikk røyke. Utover dagen i skogen fikk vi verken bevege oss, stå eller gå oppreist. På ettermiddagen kom den britiske sjefen og sa at deler av det kirurgiske teamet måtte tilbake til Goražde og gjenopprette operasjonsstua.
Fire nordmenn blir plukket ut for å reise tilbake, blant annet Grete. Resten blir igjen i skogen. Her skal de bli værende i nesten to uker.
– Tilbake i Goražde måtte vi igjen søke tilflukt i SISU-en, forteller Grete. Det er full krig i hele byen. Så fort noen beveget seg utenfor dekning ble de skutt etter av de omkringliggende partene. Det lå stridende parter på åskammene rundt, som siktet og skjøt på oss med en gang vi rørte oss. Goražde ligger nede i ei gryte ved elven Drina, som renner gjennom byen.
Kolonnen av SISUer er ankommet Goražde.
SISU-en skal benyttes som midlertidig operasjonsstue for inntil ti operasjoner og må flyttes ut av leiren til tryggere områder. Å få start på SISU-en var heller ikke lett, men hektiske minutter med feilsøking og utbedring fikser saken.
Kirurgen er i møter hele ettermiddagen for å finne et trygt sted hvor den egentlige operasjonsstuen kan gjenopprettes. Utpå kvelden blir det bestemt at kjelleren under et hotell i byen egner seg. Britiske enheter har også tilholdssted i dette bygget. – Kjelleren var fuktig, mørk og skitten, men det tryggeste stedet som var å finne. Vi flyttet inn og vasket kjelleren med kaldt vann og grønnsåpe. Dette ble operasjonsstue og pasientrom, peisestua ble vårt sove- og oppholdsrom. Peisen kunne ikke fyres i, men en liten vedovn ble brukt for å få varme i rommet. Med stearinlys ble det brukbart, og så hadde vi kaffe, sier hun.
Sjåfør på SISU-en blir en sanitetsassistent, hun har nemlig kjørt SISU en gang tidligere. – Hun var dyktig, uredd og godt kjent med veien hun måtte kjøre om natten, uten lys. En natt hun var ute og kjørte ble hun brått usikker på hvor de var. Hun slo på stridslys et øyeblikk, men det var nok til at en av partene satte i gang full beskytning med håndvåpen. Det hørtes ut som en sekk erter ble tømt over SISU-en. Men, SISU-en er jo pansret, så det gikk bra.
– Fenriken, sjåføren og en sanitetssoldat dro til den opprinnelige operasjonsstua for å hente utstyr hver natt. De var utrolig flinke til å få med de riktige tingene. Vi hadde trent mye på det i den rolige tiden før 25. april, og hadde god kontroll på utstyret vårt og visste hvor alt sto. Det var en kjempejobb disse unge soldatene gjorde, sier Grete.
Vel tilbake i kjelleren på hotellet, må alt bæres inn fra SISU-en. Hver natts ankomst av materiell er kjærkommen, men mange netter kommer de seg ikke av gårde – det er for mye artilleribeskytning. – Vi ble gode på nødløsninger, bruk av lommelykt og andre improviserte løsninger. Alt ble «godt nok», sier hun.
Søndagsvafler ved gabionene.
Det er ingen store ulykker denne våroffensiven, men kirurgteamet er på vakt 24/7 under hele oppholdet, som da de endelig blir avløst har vart i 75 døgn.
– Vi hadde ingen kontakt med familie i Norge. Kontakten med leiren i Tuzla var svært vanskelig, så vi var veldig engstelig for hvor lenge dette ville vare. Hvordan ble det jobbet for å få oss uskadet ut fra krigen? spør Grete.
– Men jobben vår var viktig, vi var sikkerheten for alle FN-soldatene rundt omkring på ulike stasjoner og utposter. Samtidig minket matlagrene, men hun som lagde maten var et unikum og fikk mye ut av lite. En dag kom det noen barn med litt markjordbær til oss og vips så hadde hun fikset dessert. Til tider ble middagsrasjonene små, en fiskepinne og ei skje potetmos til middag. Så ja, vi gikk ned noen kilo.
Perioden er preget av konstant redsel. Granatnedslag i hotellbygget får murpussen til å rase av veggene, bygget til å riste og håret til å reise seg på hodet. Gatebildet var preget av maltrakterte kropper og forferdelige lidelser så langt øyet kunne se. – Ja, vi var redde, sier Grete.
30. mai blir en FN-observasjonspost med britiske soldater tatt av serberne. Mange av soldatene kommer seg unna i siste liten, men 34 briter og syv ukrainere blir tatt som gissel. Rykter om grusomheter og henrettelser, blant annet av FN-personell, florerer, men pålitelig informasjon er det lite av.
Resten av den kirurgiske enheten som på dette tidspunktet fortsatt er igjen ute i skogen vet ennå ikke hvordan det har gått med dem som dro tilbake til Goražde, og visa versa.
Grete gjør et notat i dagboken:
«Fredag 2. juni: Kraftig shelling dag og natt. Mange døde. Ingen SISU i dag heller.»
– Vi hadde lite strøm og måtte være sparsomme med bruken. Vi hadde et aggregat, men det ble stjålet, noen trengte det vel mer enn oss. Vi hadde ingen alvorlige skader på operasjonsstua, vi sov brukbart og hadde det greit nok. Vi trøstet hverandre og pratet mye om all elendigheten vi opplevde. Aldersforskjellen på oss viste seg å være gunstig. Noen var 50+ og de yngste i starten på 20-årene. En av sanitetssoldatene var ute i sin trettende kontingent og var gull verdt med all sin erfaring. Vi var flinke til å prate sammen og debriefe hverandre. For jentene på SISU-en var det imidlertid tøft. De levde og bodde i SISU-en. De hadde ingen andre steder å dra eller oppholde seg. Vi kunne i hvert fall snike oss bort til den andre delen av hotellet og fikk mat hos britene, minnes Grete.
Utdrag fra kontingentboken:
«Lokalitetene var uhyggelige, primitive, mugne og mørke. Operasjonsstuen ville kunne ta nattesøvnen fra enhver hygienesykepleier»
I elleve dager driver de fire nordmennene operasjonsstua i kjelleren på hotellet før resten av det norske fra teamet kommer ned fra skogen. – Den tiden var vanskelig. Vi var innesperret og kunne ikke bevege oss utendørs. Noen syntes det ble en påkjenning og veldig tøft i den mørke kjelleren. Men, vi hadde veldig god støtte og hjelp fra britene når vi trengte det. Vi fikk gå opp til dem på dagtid hvis det var lite granatnedslag. Der var det rom med vinduer, som det selvfølgelig var sandsekker foran, men dog en stripe øverst på vinduet hvor vi kunne se blå himmel og litt sollys! Oppe hos britene kunne vi også se TV, selv om det var nyheter og informasjon kontrollert av de krigførende partenes myndigheter som vinklet sannhetsgehalten i innholdet. Natur og dyreprogram med bosnisk tale, nyheter fra BBC eller lokale stasjoner … Dette var en kjærkommen variasjon fra den ellers så dystre hverdagen. Innimellom fikk vi pratet litt med andre eller spilt kort. Peisestua nede hos oss var ikke noe varmt og tørt oppholdsrom, sier hun.
En dag slår en granat ned i bygget på andre siden av gata og en sverm av rikosjetter spruter inn over sandsekkene. Resultatet er en sprukket trommehinne, tusen hull i veggen og et rom fylt av murpuss. Grete kaller det flaks.
– Da de andre norske kom ned fra skogen var det stor gjensynsglede! Situasjonen begynte å roe seg i Goražde, og rundt St. Hans begynte vi å håpe at våroffensiven snart var over. Vi begynte å bli sliten og lei av krigen og derfor dristigere. Vi oppholdt oss litt mer ute. Det vil si, ute var i dette tilfellet i døråpningen, eller på trappa fra hotellet ned på gata, og kjelleren hvor vi hadde vårt «sykehus». En kveld da alle hadde gått inn, bortsett fra én kar i døråpningen, slo en granat ned i bygget rett over gata. Huset tilhørte Røde Kors, men det var heldigvis ikke noen som oppholdt seg der. Lufttrykket var så hardt at de som sto innenfor døra på vår side av gata ble blåst innover i gangen og glassplintene haglet. Heldigvis ingen grove skader, men skrubbsår og småskader. Også den gangen hadde vi veldig flaks. Husværet til Røde Kors var ødelagt, sier hun.
«Torsdag 15. juni: 1000 granatnedslag på en time. Tuzla prøver med ny request.» skriver Grete i dagboken.
– Midt på natta til 15. juni kom voldsomme rystelser i huset, murpussen raste fra vegger og tak, det skranglet i alt som var løst. Vi var raskt fullt påkledde, i høyeste beredskap og tenkte «hvor mange trenger hjelp nå»? Vi skalv, ventet på rop om hjelp, men det var nok en gang bare materielle skader. Hele dagen smalt det kontinuerlig. Vi telte 1 000 detonasjoner på en time, men ga opp videre telling da det varte hele dagen. Ute i gatene var det skader på folk og bygninger. Stemningen var laber og taus. Det finnes ikke ord for slike dager.
Anestesisykepleier Eva-Julie Gjersvik har tidligere beskrevet de 72 dagene slik: “Problemet til 200 britiske soldater, 6 UNMO, 1 CIVPOL og 11 nordmenn var at vi ikke visste noe om når vi kunne komme oss ut igjen. Alle følte seg som gisler i en fastlåst situasjon. Enklaven Goražde var hermetisk lukket fra 24. mai til 2. juli. En SAS-mann kalte oss ‘The Forgotten Army of Gorazde’.”
En søndag blir det satt opp en provisorisk satelitt-telefon utendørs. Alle skal få ringe hjem, alle får fem minutter. – Åååå, det var så herlig å høre stemmene på de hjemme. De hadde storflom og jeg syntes de pratet for mye om den. Det var jo i Goražde krigen raste uavbrutt. Men det gjorde noe med stemningen blant oss etter praten med Norge. Det lettet på trykket, sier Grete.
Ledelsen på sykehuset i Tuzla hadde nok en gang søkt om rotasjon av den kirurgiske enheten i Goražde, men fikk avslag. – Først i månedsskiftet juni/juli fikk vi endelig høre at det snart ble rotasjon. Vi ble veldig glade, men det var faktisk litt vemodig også.
Vår baker i Goražde, som vi hadde kjøpt brød av hver dag i roligere perioder, holdt til like ved hotellet. Der var det alltid hyggelig å komme inn. De var blide, hyggelige og rause. Vi fikk ofte en smak av det de hadde, som for eksempel hjemmelaget rømme av geitemelk, noe som ikke var lett å svelge. Da de så at vi slet, fant de frem en plastkanne med slivovitz og helte et glass til oss på deling, til å svelge geitmelken ned med. Vi var skeptiske, men ingen av oss ble syke. Kaffe var mangelvare, men slivovitz lagde de jo selv og serverte gjerne det. Dagen vi dro kom de med gave til oss, for å si adjø og “dovidenija“– på gjensyn. Vi fikk en fin kanne i kobber til minne om oppholdet vårt i Goražde, og den har stått både på Bæreia og Onsrud, vet jeg.
2. juli kommer endelig en SISU med nytt team inn. De får 15 minutter overlapping før vi reiser ut fra Goražde med samme SISU. Reiseruta går nordover mot Beograd, men grensa blir stengt for kvelden og de må ta en felthvil i Sisuen til neste morgen. Turen ville nå ta flere dager mer enn antatt.
– Dagen etter var solrik, og ingen artillerinedslag var å høre. I Beograd overnattet vi på hotell Jugoslavia. Det var ingen hjertevarme å spore der, men vi fikk mat, eget rom med dusj og ren seng. De fleste sov brukbart. Neste etappe gikk med fly, et Antonov transportfly til Zagreb, hvor vi overnattet blant “våre egne” i Camp Pleso. Der ble vi møtt av oberst Jahr til debrief og med et utvalgt støtteapparat til disposisjon. Vi var en sliten forsamling kan man trygt si. Neste dag fløy vi til Split og fikk transport til restaurant Burec for middag, og videre klokka tre på ettermiddagen med helikopter til Tuzla. Vi fikk en varm mottagelse med klemmer, blomster, debrief, kaffe og vafler med brunost. Vi kunne endelig senke skuldrene. Vi ønsket oss hjem til Norge, men ble anbefalt en uke i leiren før vi fikk reise hjem.
Grethe i 2023. Foto: Siri Jørgensen
Den 11. juli blir Srebreniza tatt og 42 000 flyktninger er på vei mot Tuzla, til fots. En hektisk klargjøring av telt og utstyr for mottak av flyktninger blir de med på før de endelig kan reise hjem til Norge på «leave» 13. juli.
– Etter 14 dager på leave, bar turen nedover igjen. Sensommeren var urolig i Bosnia-Herzegovina, og vi hadde travle dager. 15. desember ble FN-misjonen endret til en NATO-operasjon, og alt det førte med seg. Vi måtte blant annet male hjelmene våre fra FN-blått til NATO-grønt. Ja, det var en morsom oppgave det, for all forandring i hverdagen var en fryd. Da rotasjonen nærmet seg rundt årsskiftet 1995-1996, etter et år i misjonsområdet valgte jeg å la meg overtale til å ta rekap, nå som oversykepleier. Denne perioden varte frem til 1. mai 1996, da jeg avsluttet min innsats på Balkan.
– Vi kom til Balkan med friskt mot og skulle være i Tuzla på det norske feltsykehuset. Vi ble godt kjent med omgivelsene der nede. Som for eksempel turløypa vår som ble gått nøye gjennom hver morgen for å se om den fortsatt var forsvarlig å gå/løpe. Langs løypa var det spredt landsbybebyggelse. Hus, gjerne med to eldre mennesker, noen høner, en hane, ei ku eller to, noen geiter, høysåter og en katt. De vinket da vi gikk forbi, og noe enkel kommunikasjon prøvde vi oss også på. Vi erfarte forurensningen av kullkraftverket 500 meter unna. Nysnøen ble brun over natta. Vi hadde kirurgiske enheter i Doboj og Kieseljak. Disse ble imidlertid opprettholdt relativt kort tid. Goražde var den kirurgiske enheten utenfor sykehuset som varte lengst, men som var veldig utsatt. Vi utgjorde en trygghet for den britiske FN-enheten på rundt 500 mann, som var deployert der. Når skader oppsto og sykdom inntraff, var vi klare for innsats. Svært viktige oppgaver måtte løses, gjennom en krevende og tøff tid.
Forskjellene på sivilt sykehus hjemme og militært sykehus i krigen er store, men jobben man gjør er stort sett den samme. Vår profesjonalitet og tilpasningsevne ble det stort behov for. Erfarne og yngre helsepersonell utfylte hverandre på en fantastisk måte. Vi med lang erfaring tok fram kunnskap med enkle løsninger uten bruk av elektriske apparater og duppeditter, mens de yngre var nyutdannet, raske, mottagelige for alt nytt og en uunnværlig ressurs. Det fungerte helt utmerket, men jeg må innrømme at det opplevdes litt tungvint med tråkke-sug på operasjonsstua. Det å hjelpe syke, sårede, sørgende og etterlatte hver eneste dag er en stor utfordring. Du lærer deg selv å kjenne under arbeid i en pågående krig. Det å bo tett, dele rom med mange, av og til gutter og jenter på samme rom, tilpasse seg når det kreves … Det å måtte tilpasse seg andre, og forholde seg til andre, til enhver tid, kan også tidvis føles utfordrende. I ettertid ville jeg absolutt ikke ha vært denne tjenesten foruten. Den har utviklet meg til et bedre menneske på alle måter. Jeg vil takke for tiden i saniteten, i det norske forsvaret og tilliten jeg ble vist ved å bli valgt ut til tjeneste.
«Det var mye som var lite hyggelig, men jeg ville aldri vært det foruten», skriver Grete i kontingentboken.