Veteraninspektøren

Fra Linderud-blokka til noen av verdens mest krevende konfliktområder har Forsvarets nye veteraninspektør, Ranie Tomter, båret med seg både nysgjerrighet, omtanke for andre og ansvarsfølelse. Gjennom snart fire tiår i Forsvaret har hun vært vitne til både samhold og tap. Fellesskapet, ansvaret og øyeblikk som aldri slutter å henge ved er noe av det hun tar med seg inn i den nye stillingen.

Ranie Tomter trives best når hun jobber med folk med forskjellig bakgrunn, kjønn og alder – forskjellige typer folk. I Forsvaret har hun ofte vært i mindretall. –Å være eneste kvinne i en gruppe er ikke egentlig noe jeg trives så godt med, sier hun.

–Det er kanskje et paradoks, men det å være i mindretall i en læringssituasjon, som på Forsvarets skoler, er ikke noe som har fremmet min læring. Guttene har sine historier, og særlig i et prestasjonsmiljø som det Forsvaret er, kan jeg trekke meg litt tilbake.

Hun innrømmer at det kanskje høres rart ut i og med at hun har jobbet i Forsvaret siden 1985. Bak seg har hun mer enn ti års internasjonal tjeneste, blant annet i Libanon, Bosnia, Irak og Afghanistan. 

–Men nettopp fordi jeg setter pris på mangfoldet tiltalte jobben som Forsvarets veteraninspektør meg også. Det er mange forskjellige folk som jobber i veterantjenesten. Det er mangfold både når det kommer til yrkesbakgrunn, alder og kjønnssammensetning. Jeg setter også pris på samarbeidet ut mot det sivile samfunn – at ikke alt er rettet innover mot Forsvaret, sier hun.

Ranie vokste opp i 8. etasje i «gullblokka», den med den beste utsikten, på Linderud i Oslo. Hun trives best med å se fremover, men har med tiden erkjent at det er fortiden som har formet henne til den hun er. Da må hun nødvendigvis også spole bakover.

Allerede før hun ble født skjedde det noe som skulle påvirke mye av livet hennes. Faren fant seg en ny dame og flyttet ut fra kjernefamilien, som snart skulle bestå av to jenter og moren. Den eldste søsteren tok faren med seg da han flyttet. De to delene av den opprinnelige familien skulle ikke ha kontakt, men de tre søstrene var sammen i sommerferiene og var flinke til å skrive brev til hverandre.

–Jeg har siden jeg ble født stått i, og taklet, livets opp- og nedturer, sier hun.

Det å selv måtte lære å mestre oppgaver som en far vanligvis ville tatt, ga henne tidlig en trygghet på egne ferdigheter, som å smøre egne ski og lappe punkterte sykkelslanger.

Det første møtet med Forsvaret hadde hun i arbeidsuka i åttende klasse. I en uke var hun på Lahaugmoen og fulgte befalsskolen. Hun ble påkledd uniform, var med på oppstillinger og fulgte alle rutiner. –Jeg hadde allerede en tanke om at Forsvaret kanskje var noe for meg, og jeg ble ikke mindre interessert etter den uka.

Hun begynte på Befalsskolen for Hærens samband, før hun begynte på Krigsskolen på Gimlemoen. Deretter fulgte tre år i Sambandsavdelingen i Troms landforsvar/6. divisjon på Heggelia.

Første tur ut

Høsten 1992 reiste hun til Libanon, som nestkommanderende i sambandstroppen i NORBATT.

–Jeg vet ikke om jeg tenkte så mye gjennom hvorvidt jeg skulle søke meg ut eller ikke. Jeg kjente andre som hadde gjort det, og det virket nok litt spennende. Jeg tenkte ikke at det var spesielt risikofylt, eller karrierefremmende for den saks skyld, sier hun.

På den tiden kunne kvinner være ute i geværkompaniene, men jobbet først og fremst med samband, sanitet eller som tropps- og kompaniassistent. Kvinner sto ikke på kontrollposter eller gikk patrulje. Helt til det ble startet et prosjekt for å se om det ville fungere å ha kvinner stående i kontrollposter.

–Jeg var en av de som fikk tilbud om det, og tenkte at det var fint med litt forandring. I begynnelsen av mars 1993 sto jeg derfor ute i grenseområdet ved Kaukaba 4-26, både på kontrollpost og på patrulje. 8. mars, på Den internasjonale kvinnedagen kom bataljonssjefen ens ærend ut til Kaukaba. Han sa ikke noe spesielt, men jeg tror ikke det var tilfeldig at han valgte den dagen for å komme og se om det gikk greit for seg. Og det gjorde det. Jeg hadde ingen ubehagelige opplevelser, sier Ranie.

Sommeren 1993 skulle derimot bli ganske heftig i Libanon. Israelerne hadde intens artilleribeskytning i området utenfor NORBATT AO. –De skjøt ikke spesifikt mot oss, men det fikk konsekvenser blant annet gjennom sikkerhetsrestriksjoner, sier hun. 

Mens hun var ute sendte Ranie jevnlig brev hjem til moren, både fra Libanon og i senere oppdrag. De avslører en ung soldat som hadde et godt helhetsbilde og interesse for både den politiske og militære situasjonen.

Vårparten 1994 søkte hun seg ut igjen. Denne gangen som vakthavende offiser ved den norske logistikkbataljonen (NORLOGBN) i UNPROFOR i Bosnia-Hercegovina, og senere som adjutant til sektorsjefen i sektor nord-øst, på Tuzla Air Base.

Oppgaven var å holde kontroll på det som var av bevegelser inn og ut, logistikkolonner i hele Bosnia. Akkurat da kunne man bare kjøre sørover på grunn av konfrontasjonslinjene. På grunn av de ruskete veiene, ble det kjørt mye med Scaniaer, som var etterpansrede. Det betød at de inne i bilene egentlig ikke kunne se så mye ut.

23. januar 1995 omkom Bjørn Anders Hansen i en trafikkulykke på vei hjem til Norge. Ranie jobbet tett sammen med den vakthavende offiseren. Bjørn Anders var den andre norske soldaten som mistet livet i på bosniske veier på kort tid.

Det skulle bli mange sterke inntrykk fra tiden i UNPROFOR. Noe av det hun husker best er besøkene hos fylkesmannen i Tuzla. –Etter Srebrenica-massakren var det spesielt for meg som ung å oppleve at de ikke nødvendigvis var så interessert i å ta vare på kvinner og barn som hadde blitt fordrevet fra Srebrenica. Det gjorde et skjærende inntrykk, sier hun.

–Jeg opplevde i denne perioden at jeg fikk mye ansvar, ikke minst som adjutant til sektorsjefen. Det var ikke gitt at han ville ha en kvinnelig adjutant. Egentlig ville de ha meg hjem fra Bosnia og tilbake til Jørstadmoen, men jeg ville gjerne være lenger i Bosnia. Jeg ringte til oberst Hagrup Haukland, som var bataljonssjef i min første kontingent i Libanon, og sa «vil du ha meg som adjutant?». Svaret var at «å dæven, da må æ ringe han Olav Øyen i Hærstaben, for æ har sagt at æ skal ikkje ha en kvinnelig adjutant.» Men det ble sånn, sier Ranie.

Særoppgave om døden

I 1995 tilspisset situasjonen i Bosnia seg ytterligere. De norske styrkene opplevde blant annet beskytning mot Tuzla Air Base.

–Atle Thonstad, som jeg jobbet tett sammen med, ble drept bare seks dager før jeg reiste hjem.

Thonstad mistet livet i et serbisk artilleriangrep mot Tuzla Air Base. Beskytningen var et hevnangrep. Den serbiske hærledelsen mente FN og NATO var delaktige i våpensmugling til bosniamuslimene – i strid med FNs våpenembargo. Thonstad hadde aldri noen sjanse til å overleve da bilen hans ble truffet av en artillerigranat.

Et langt liv i Forsvaret i inn- og utland har ført Ranie ansikt til ansikt med død flere ganger enn de fleste. Men så har hun heller aldri vært redd for å snakke om og reflektere rundt døden. Da Ranie skulle skrive særoppgave på skolen valgte hun nettopp det som tema. I innholdsfortegnelsen finner man kapitler som «Et liv etter døden – absolutt intet?», «Angst for døden» og «Akseptering av døden – bevisstgjøring av livet».

Forskning har vist at vi mennesker gjerne forstår identiteten vår på to ulike måter: enten som «continuers», de som opplever seg selv som den samme personen gjennom hele livet, og «dividers», som ser tidligere versjoner av seg selv som nesten helt andre mennesker, nærmest løsrevet fra dem selv. Ranie tilhører continuerne. Hun kjenner seg fortsatt igjen i kommentarene fra lærerne, i seigheten 10 år gamle Ranie viste i skisporet og i omtanken og nysgjerrigheten på menneskene rundt seg, som hun alltid har hatt.

–Jeg er veldig godt fornøyd med å være Ranie. Det er ikke så mange av meg på dusinet, og grad og etternavn klarer jeg meg fint uten. R-A-N-I og så en stum E. Så enkelt, men for noen veldig vanskelig. Da jeg var liten syns jeg det var plagsomt med folk som måtte spørre minst to ganger om navnet mitt. I voksen alder har det også vært kilde til noen gode historier, som da en bestefar ved uteksaminering av Ving 74 kom bort til meg og sa: «Vet du hvor mange som heter Ranie her i landet?». «Det er vel en 5-6 stykker,» svarte jeg. «Det er i hvert fall deg og min søster. Min far ville gjerne ha en sønn og han skulle hete Einar, så da ble det Ranie (Einar baklengs)».

Et annet eksempel er den pakistanske obersten og stabssjefen hun jobbet sammen med i Bosnia, som spurte den unge løytnanten om det var greit at han bare kalte henne for Ranie.

–«Yes, of course sir,» svarte jeg. Da fortalte han at Ranie betydde dronning, og møtte meg alltid med respekt. Jeg håper at når folk hører snakk om Ranie så gir det assosiasjoner til ei dame som er litt annerledes. «The crazy Norwegian woman», Pani Majora eller Frau Tomter som sykler når det er 30-40 pluss eller går på ski i minus 35.

Vel hjemme fra Bosnia begynte hun i stillingen som prosjektoffiser ved Våpenskolen for Hærens samband. Deretter tjenestegjorde Ranie som kaptein i Hærstaben, blant annet som adjutant for Generalinspektøren for Hæren (GIH) i 1998–1999. Etter tjeneste som stabsoffiser ved NATOs HQ North/Forsvarskommando Sør-Norge, ble hun beordret som stabsoffiser ved Etterretningstjenesten før nye oppdrag i utlandet ventet.

I 2004–2007 tjenestegjorde hun som stabsoffiser ved NATOs Joint Force Training Centre i Bydgoszcz, Polen. Her hadde hun blant annet ansvar for å utvikle, planlegge og gjennomføre fellestrening og øvelser på taktisk nivå for NATO og partnerland. Senteret hadde da en sentral rolle i å gjøre styrker klare for internasjonale operasjoner, som i Afghanistan og Irak, og styrke evnen til samarbeid mellom ulike nasjoners styrker. Stabsoffiserene arbeidet med å tilpasse og forbedre treningene etter NATO-standarder og bidro til å utvikle nye metoder for hvordan flere land kan operere effektivt sammen i internasjonale oppdrag. I 2005 var Ranie i Irak for å bidra til arbeidet på bakken.

Tilbake i Norge i 2007 ble hun sjef for kadettavdelingen ved Krigsskolen. I 2008 satte hun seg selv også på skolebenken på Forsvarets stabsskole, som i 2010 skulle resultere i en master i militære studier.

Ikke lenge etterpå dro hun ut igjen. Norske styrker hadde allerede vært til stede i Afghanistan siden 2001, da spesialstyrker og mineryddere ble deployert etter terrorangrepene i USA. Da Ranie kom ned var det rundt 500 norske soldater i landet, hovedsakelig stasjonert i Faryab-provinsen som del av Provincial Reconstruction Team (PRT) Meymaneh.

–Det var en ganske barsk periode i Afghanistan, sier hun. Et par måneder før hun kom ned mistet fire norske spesialsoldater livet da kjøretøyet deres traff en veibombe.

Ranie var militærassistent for en norsk stabssjef i regionkommando nord i Mazar-e-Sharif til midten av mars 2011. To uker etter hun kom hjem, kom meldingene om at noe hadde skjedd i Mazar-e-Sharif. Ryktene gikk om at en norsk kvinne var drept i opptøyer. Ranies tanker gikk raskt til kollegaen og venninnen Siri Skare. Bekreftelsen kom snart på at det var oberstløytnant Siri Skare som ble drept da en mobb angrep FN-hovedkvarteret i byen.

–Det var tungt på flere måter. Vi var gode venner, så jeg sørget over tapet av en venn. Samtidig tenkte jeg mye på at det like gjerne kunne vært meg. Det var tungt på en annen måte, sier Ranie. Men livet går videre.

–Selv om jeg har hatt et par lange u-daler i livet har jeg selv i perioder som er preget av motstand klart å få noe positivt ut av det. Jeg er utholdenhetsutøver i bunn, så jeg er jo ikke den som gir meg så lett, sier hun.

Skolesjefen

Ranie begynte i en ny stilling i utlendighet sommeren 2011. Denne gangen i stillingen som stabsoffiser for operasjoner ved NATOs hurtige reaksjonsstyrke, tilknyttet 1. Tysk/nederlandske korps i Münster, Tyskland. –Jeg jobbet på operasjonssiden og hadde ansvaret for planlegging og trening av korpsets innledende kommandoplass, forteller hun. Hun var også prosjektoffiser for forberedelser og klargjøring til at korpset var beredskapsklar til NATOs hurtige reaksjonsstyrke.

I 2015 dro hun tilbake til Norge, og jobben som hovedlærer i militære fellesoperasjoner ved Forsvarets stabsskole. Tre år senere tiltrådte hun som skolesjef ved Cyberingeniørskolen.

–Det har vært givende å følge kadettenes personlige utvikling fra intervjuer på Forsvarets opptak og seleksjon (FOS) til fremføring av bacheloroppgavene. Jeg har hatt mye moro og nok av utfordringer i årene som skolesjef, men det har også vært sju år hvor jeg dessverre har måttet ha spesiell oppmerksomhet rundt selvmord, død og forsoning.

Allerede første arbeidsdag på Cyberskolen på Jørstadmoen i 2018, ble hun oppringt av en journalist fra A-magasinet. Hun ville snakke med noen kullkamerater av kadetten Kristen, som hadde tatt livet sitt på kaserna året før. Ranie hadde ikke vært borti hendelsen, men begynte å nøste i hva som hadde skjedd med Kristen.

–Det var viktig for meg å forstå hvordan dette hadde preget enkeltpersoner og kullet som helhet. Dette har jeg også tatt med meg videre, nettopp fordi dette kullet har vist seg å ha et helt unikt samhold. Jeg fikk god hjelp av presten på Jørstadmoen, pårørendekontakten til familien og kullbefalet, for å prøve å forstå noe som var vanskelig å fatte. I etterkant ser jeg at den oppmerksomheten og de spørsmålene jeg stilte meg da, var med på å ruste meg på det som kom senere, sier hun.

Fire år etter skjedde det på nytt. Kadetten Trygve valgte å ta livet sitt.

Ranie ble oppringt av sikkerhetsbefalet på Jørstadmoen 20 minutter før skolestart 3. pinsedag. En person var funnet død på kaserna. Fem minutter senere kom bekreftelsen på at det var Trygve.

–Det viktigste var å få varslet kadettene i alle kull, samt de ansatte, om at det hadde skjedd en tragisk hendelse. Kullsjefene tok hånd om sine kull. Jeg ringte stabssjefen på Forsvarets høgskole. Sykepleier og lege var raskt på plass for å støtte meg som sjef, NK og sjefssersjant lokalt. I tillegg kom prest og psykolog fra stressmestringsteamet i FSAN.

I utgangspunktet er det politiets jobb å varsle pårørende om dødsbudskap, men Ranie følte det var mest riktig at hun selv varslet foreldrene sammen med presten.

–Det var mye som surret i hodet mitt underveis på den kjøreturen, sier hun.

Da de kom frem var begge foreldrene hjemme, mens Trygves to brødre på 8 og 14 fortsatt var på skolen.

–Presten meddelte den vonde beskjeden, og vi møtte foreldrenes reaksjoner i sjokket. Det handler om å være medmenneske og samtidig svare ærlig på alle spørsmålene foreldrene hadde om Trygve. Da jeg kom tilbake på Jørstadmoen var det en lettelse å gå rett i armene på psykologen og den andre presten. De hadde brukt de siste timene sammen med kullet til Trygve, nå tok de seg tid til å lytte til meg. I etterkant kan jeg ikke få takket meg selv nok for at jeg sto i det og ikke vek unna den dagen.

De siste fem årene har hun deltatt på Forsvarets minnedag for blant annet å hedre Trygve og Siris minne. I år var hun også sammen med en annen familie som i sommer ble rammet av selvmord.

På ettermiddagen 18. august ble Ranie kontaktet av vakthavende offiser på Nasjonalt landoperativt senter. Tvillingbroren til en av kadettene på Cyberingiørskolen var funnet død på befalshybelen på Porsangermoen.

–Jeg forsto hvem det gjaldt med det samme, for jeg hadde sett disse to stolte tvillingbrødrene sammen ved et par anledninger. Som skolesjef for tvillingbroren måtte jeg sørge for at han ble godt ivaretatt. Dødsbudskapet ble overbrakt av presten og kullsjefen, som også fulgte han hjem til Asker.

Selvmord hadde hengt ved skolesjefen fra den dagen hun gikk inn døra til den dagen hun gikk ut.

–Fellesnevneren for disse tre unge mennene, er at de kjempet en kamp vi rundt dem ikke visste noe om. Min viktigste lærdom og erfaring for å komme seg gjennom slike hendelser er å være åpen og dele erfaringer og opplevelser. Du vet aldri hvem som kjenner hvem og hvordan informasjonen flyter. Vær redelig og tørr å være direkte, vis sårbarhet, be om hjelp og ta imot hjelp.

Sjef veterantjenesten?

I 2024 deltok Ranie for første gang på NVIOs Dameweekend på Bæreia. Der møtte hun igjen flere av de kvinnene hun tjenestegjorde i Libanon med. –Vi har noen opplevelser sammen og noen bånd som er vanskelig å beskrive, og som gjør det sterkt å møtes igjen, sier hun.

I notatboken fra denne helgen har hun også skrevet noe annet: «Sjef veterantjenesten – når blir den ledig?». I november var hun tilbake på Dameweekend nettopp som ny veteraninspektør og sjef veterantjenesten.

–Jeg er nå i voksenopplæring, og det regner jeg med at jeg kommer til å være hele tiden, sier hun. –Heldigvis har jeg et godt team rundt meg i Forsvarets veterantjeneste. Jeg liker utfordringer, og det fortsetter jeg å få, og jeg tar det imot, sier hun.

Ranie har noen verdier og tanker om lederskap som alltid følger henne, uavhengig av stilling.

–I Forsvaret og livet ellers er jeg, og vi, aldri alene og det er avgjørende for meg å søke støtte og be om hjelp fra de gode menneskene rundt meg. Spesielt når jeg er ny i en jobb eller står overfor en ny situasjon, er det å lytte og være til stede vesentlig for å gi meg nødvendig oversikt og trygghet.

–Så mitt behov vil ofte være annerledes enn dem jeg leder, så da gjelder det å finne balansen og velge ulike arenaer. Det å være til stede og være nysgjerrig og engasjert, er min måte å vise omsorg og respekt, ta ansvar og vise at jeg bryr meg.

Selv om Ranie fortsatt er relativt ny i veteraninspektørjobben har hun gjort seg noen tanker om hva som blir viktig fremover.

–Nye oppdrag skaper nye veteraner. Samtidig må vi bevare det som har vært, og vi skal ta vare på historiene. Vi må bygge broer mellom nye og tidligere internasjonale oppdrag. Det kan ikke være sånn at det skal være de og vi – at vi innenfor veteranfeltet er opptatt av ulike leire. Vi må bry oss om hverandre og trekke veksler på hverandres erfaringer. Da handler det ikke om alder eller om du var her eller der. Uansett om du er koreaveteran på 93 eller kommer rett fra førstegangstjenesten og har bidratt i NATOs stående maritime styrker, er du like viktig. Alle har noe å bidra med inn i det totale bildet. Jeg mener veteranarbeid må bli en mer naturlig og integrert del av alt vi gjør i Forsvaret, og ikke noe som er litt sånn på siden. Vi må gjøre oss mer aktuelle og dagsaktuelle både i og utenfor Forsvaret, sier hun.

Hun understreker at samarbeidet med veteranorganisasjonene er en viktig brikke i veteranarbeid også fremover.

–Det å være Forsvarets veteraninspektør er et praktisk arbeid, og et omfattende lagarbeid, der jeg bare er en dråpe, avslutter hun.