Veteraner over vidda: Et endringsprosjekt 

I mars skal en gruppe veteraner krysse Hardangervidda på ski. Det er veteraner som kanskje ikke ville definere seg selv som polfarere eller ekspedisjonsfolk. Veteraner som har kommet til et sted i livet hvor de trenger en endring, og et nytt mål å jobbe systematisk mot. For noen en livsstilsendring, for andre en måte å komme seg ut av et mønster de har grodd seg fast i.  

I 2021 krysset sju veteraner Grønlandsisen. Prosjektet «Veteraner over isen» var mer enn en styrkeprøve, det handlet også om å skape positiv oppmerksomhet rundt veteraner i samfunnet, og vise at veteranene er en ressurs. I tillegg samlet de inn 100.000 kroner til Stiftelsen veteranhjelp. Nå har to av veteranene gitt seg i kast med et nytt prosjekt sammen med nestleder i NVIO avd. Vestfold, Steinar Vikholt.

Utgangspunktet for denne ekspedisjonen er ganske annerledes enn «Veteraner over isen». Det er et endringsprosjekt for seks veteraner som ser etter nye utfordringer i livet, og som er klar for en endring, sier Steinar. Sammen med Christian og Thomas fra «Veteraner over isen», skal han veilede og trene opp de seks veteranene. Målet er at de skal krysse Hardangervidda på ski i mars 2023 – selvberget med pulk og telt.

Vi ønsker å gi muligheten til de som har lyst til å pushe seg selv, delta i et endringsprosjekt, men som ikke er der at de ville kunne gjøre dette på egen hånd. De som trenger en ekstra push for å endre tidligere mønstre i livet, sier Steinar.

Stig Jensen er en av de seks som deltar i prosjektet. Etter flere år med motbakke, ønsker han å gjøre noe positivt for å få til en endring for seg selv og familien.

Jeg ble operert for svulst på hjernehinnen i 2019, og så fikk jeg hjerteinfarkt i februar i fjor. Samtidig ble jeg arbeidsledig, før jeg fikk en jobb hvor det ble konflikt og jeg måtte gå i januar 2022. Etter operasjonen og hjerteinfarktet begynte jeg å slite med depresjon, dårlig selvbilde og selvtillit. Dette ble forsterket av arbeidssituasjonen. Rent fysisk er jeg i god form. Jeg trener ofte og deltok både på Navy Race og Hedersløpet nå i høst. Allikevel er jeg nok ikke helt på topp psykisk ennå. Jeg søker derfor utfordringer hvor jeg kan bygge opp selvbildet og selvtilliten på at jeg klarer, og at jeg har en verdi, sier Stig åpenhjertig.

Han er fremdeles uten arbeid, og har vært store deler av det siste året uten inntekt. Det har ført til at han har vært avhengig av å få hjelp fra Stiftelsen veteranhjelp og økonomisk sosialstøtte for å ha penger til faste utgifter.

Jeg har samboer og tre døtre som skal forsørges, og følelsen av ikke å strekke til førte til depresjon. Ved å delta på «Veteraner over vidda»-prosjektet har jeg fått et mål å sikte mot, både fysisk og psykisk, sier han.

Oppturen har allerede startet. – Jeg har fått personlig sponsor i Trimhuset Horten, som bidrar med gratis medlemskap og oppfølging av personlig trener frem til turen over vidda, og humøret er blitt bedre, sier familien min. Vi deltakere har kontakt med hverandre på sosiale medier som Messenger og Snapchat, og her oppmuntrer vi hverandre til å trene og forberede oss samt at vi bygger bånd med hverandre. Det jeg ønsker å få ut av dette prosjektet er å få troen på meg selv igjen, at jeg klarer noe, at jeg har en verdi og noe jeg kanskje kan bygge videre på i forhold til å få en jobb, sier Stig.

Han har god tro på at det blir en positiv opplevelse og at han klarer å gjennomføre. Det eneste som kan stoppe han er hvis helsa skulle svikte igjen.

Det hadde vært en stor nedtur hvis jeg ikke skulle være i stand til å gjennomføre, på grunn av skader eller sykdom. Men jeg tror ikke det kommer til å skje. Det jeg ser mest frem til er samarbeidet med de andre; til vennskapene som bygges og fellesskapsfølelsen, sier han.

Den største utfordringen før turen er økonomien i forhold til innkjøp av personlig utstyr, som klær, drikkeflaske og så videre. Ellers er det Christian, Thomas og Steinar som ordner det meste av de praktiske forberedelsene med å få sponsorer som stiller med ski, staver, telt, kokeapparater og annet felles utstyr.

Fysisk har han allerede begynt å forberede seg. – Jeg trener styrke på Trimhuset Horten 3-4 ganger i uka, og er ute og trekker dekk to ganger i uka. Best case scenario under turen vil være en tur i flott solskinn, -10 grader, vindstille og godt humør på alle sammen. Og selvfølgelig at alle kommer helt til mål, med positive opplevelser og oppnådde motivasjonsmål, sier Stig.

Prosjektleder Steinar Vikholt har selv erfart hva som skal til for å komme seg opp av hengemyra. Etter to perioder i Kosovo kom han hjem med store utfordringer.

For tolv år siden veide jeg over 100 kilo. Jeg måtte gjøre noe, og på ett år gikk jeg ned cirka 35 kilo. Det hjalp godt på psyken for å si det sånn, sier Steinar. Nå trener han tre til fem dager i uka. Han er vant til å være i god form.

Kiloene kom etter flere år med angst og redsel for bevege seg ut av døra. Det begynte med noe så banalt som en mageinfeksjon i Kosovo i 2004. Steinar ble lagt på isolat. I fem dager satt han der alene mens kameratene han hadde bodd, spist, sovet og trent med i nesten to år, stod i skuddlinjen mellom albanere og serbere.

– Jeg følte veldig på at jeg burde vært der. Følelsen av hjelpeløshet ble sittende i meg, tror jeg. Det ble bare verre og verre å komme opp på hesteryggen igjen.

Han merket allerede da at han ikke hadde lyst til å gå utenfor leiren. Rett og slett fordi magen hadde en tendens til å slå seg vrang.

Da han kom hjem ble angsten med på lasset. Han var redd folkemengder og redd for hva magen kunne finne på hvis han var på steder uten toalett. Det var tryggest å holde seg inne.

– Skulle jeg på butikken, dro jeg ti minutter før stengetid. Da var det færrest mulig mennesker der. Hvis jeg skulle kjøre et sted, forberedte jeg meg i to-tre timer. Skulle jeg innom NAV, startet jeg dagen før med å grue meg, sier Steinar. Noe av det verste var at han ikke klarte å jobbe. Det bidro ytterligere negativt til følelsen av ikke å ha kontroll.

Hele tiden planla han for hva som kunne skje. Hva hvis bilen stopper? Hva skal jeg gjøre da? Hva hvis den personen er der? Hva hvis den døra er låst? Når man har angst, er det helt utrolig hvor mye energi man bruker på helt enkle ting, sier han. Når man har angst, er det helt utrolig hvor mye energi man bruker på helt enkle ting, sier han.

– Når man har angst, er det helt utrolig hvor mye energi man bruker på helt enkle ting, sier han. – Det satt langt inne, men jeg skjønte at jeg måtte prate med noen og si at «jeg har det faktisk ikke særlig bra».

På det verste fikk han tilbud om psykologhjelp fra forsvaret. Men for han var det uaktuelt å dra til Oslo en gang i uka. Han klarte jo ikke å komme seg ut av døra. Han byttet fastlege tre ganger, før han kom til noen som skjønte at problemet ikke var ryggen, men psyken. Han ble henvist til Distriktspsykiatrisk senter (DPS) og snuoperasjonen kunne begynne.

Angsten vil alltid være med han, men den stopper han ikke lenger. Nå er han vernepleier, og har en master i forebyggende arbeid med barn og unge. Til daglig jobber han som universitetslektor ved Universitetet i Sørøst-Norge.

– Der har vi fokus på bruk av aktiviteter sammen med mennesker som trenger hjelp til å jobbe mot sine individuelle mål. Dette, sammen med min erfaring fra å drive prosjekter, har jeg tatt med meg inn i veteranmiljøet for å skape arenaer for endring, og aktiviteter sammen med veteraner i alle aldre. Derfor er jeg også veldig glad for at vi har et bredt spekter av deltagere. Fra 35 år til 63, og fra hele landet, sier Steinar.

Hans eget endringsprosjekt håper han kan være god motivasjon for de andre veteranene i «Veteraner over vidda.» Det går an endre seg. Det går an å komme til et bedre sted.

Per nå er alle i gruppa i gang med individuelle treningsopplegg, og følger hverandres progresjon daglig. – Det er en utfordring at vi er spredt over hele landet og at det derfor er vanskelig å treffes ofte, men Snapchat har blitt en god plattform for å holde kontakt, og bli kjent med hverandre. Etter nyttår skal vi treffes fysisk to ganger før reisen. Noen av deltagerne har også fått personlige sponsorer i eget nærmiljø, sier Steinar.

Målet at vi alle kommer frem til Rjukan fjellstue innen tiden som er avsatt (10 dager) og at alle har kjent på en mestringsfølelse ved å gjøre noe som veldig få mennesker har gjort, nemlig å krysse Hardangervidda på ski, uten forsyninger eller overnatting på hytter. Og at vi har gjort det som et lag.