«Det ble en nydelig tur over fjorden fredag, båten fosset gjennom isfjell-parken som preger østkysten på denne tiden. Vel inne i bukta ble det mye bæring opp en bratt skrent til iskanten. Starten opp til isbreen er spennende og krevende. Det er umulig å se for seg hvor utrolig mye liv det er i isen. Kuler, søkk, nedsmeltede sprekker og smelteelver gjør alt de kan for å utfordre. Det er tøffe tak fra første skritt. Det gode været fortsetter. Men fallvindene øker drastisk. Det er spådd stiv kuling med liten storm i kastene. Heldigvis er det utrolige 10-12° og ferden går nå oppover mot 1000 moh.»

Slik beskriver veteranene starten på reisen inn i «islandet» i den ukentlige bloggen sin. 

Veteranene – en brannmann, sykepleier, politimann, prest, økonom, leder for bilfirma og en sambandsoffiser – alle med erfaring fra ulike internasjonale operasjoner i Libanon, Kosovo og Afghanistan, hadde ventet lenge på startskuddet for turen. Koronapandemiens restriksjoner skapte forsinkelser. I midten av august 2021 kunne deltakerne endelig sende av gårde pulker og bagasje til Grønland, ta farvel med familie, venner og kollegaer og sette seg på flyet med mål om å fullføre en høstkryssing av Nansenruta på ski. 

Å krysse Grønlandsisen handler om å teste seg selv både fysisk og psykisk. De har trent hardt og forberedt seg mentalt. Erfaringer fra Forsvaret er gode å ha med seg i en slik prosess. 

Men prosjektet Veteraner over isen er mer enn en styrkeprøve, det har også et overordnet formål. Det handler om å skape positiv oppmerksomhet rundt veteraner i samfunnet, og vise at veteranene er en ressurs. I tillegg skal prosjektet samle inn penger som skal gå til Stiftelsen Veteranhjelp.

Det var den samme ruta som Fridtjof Nansen gikk i 1888-89, den såkalte Nansenruta, de sju deltakerne skulle ta fatt på. Nansenruta over Grønlandsisen er kjent for å være både spektakulær og krevende. 

Turen startet ved Isortoq på Østkysten, en knappe to-timers båttur fra Tassiilaq, som er, med sine 2000 innbyggere, en av de største bebyggelsene på denne siden av Grønland. Brefallet på Østkysten byr på en fantastisk utsikt med hav, isfjell og nunatakker. Etter mange, lange og monotone økter over isen møtes man på Vestkysten av den vakre Austmannadalen, der man går til fots ned til fjorden hvor Eirik Raude etablerte bosetting for 1000 år siden. En høstkryssing på Nansen-ruta kjennetegnes av all slags vær og alt slags føre, så veteranene visste lite om hva som kunne møte dem den dagen flyet landet.

Så begynte alvoret. Åtte økter per dag med 10-minutters pause hvert 60. minutt i 30 dager. Veteranene måtte daglig få i seg rundt 5000 kalorier, eller rundt 1kg mat, for å kunne holde det gående; med andre ord, det er lov med lørdagsgodt hver dag. 

-Jeg hadde hørt at høstkryssingen kunne bli tøff, og så for meg at vi kunne ankomme til «worst-case scenario» med kulde og snø. I stedet ble vi møtt av strålende sol. Det var god stemning og ting fungerte fra første sekund. Vinden blåste litt hardt, men sola hjalp virkelig på humøret og ga oss en godt start. Jeg tenkte egentlig bare på hvor heldige vi var, forteller Frøydis Fjeldstad (30). Hun er i dag daglig leder for familiebedriften i bilindustrien på Salangsverket, men har ti års erfaring fra Sjøforsvaret.

Nordlendingen er over gjennomsnittet glad i trening, friluft og nye utfordringer, fra triatlon og halvmaraton til å klatre Kilimanjaro. Drømmen om å gjennomføre skitur over Grønlandsisen hadde hun båret på i mange år. Hun hadde da også booket seg på en slik tur med et eksternt selskap som skulle ta dem med over isen. Men så kom koronapandemien og ekspedisjonen ble avlyst.

-Jeg hadde hørt at høstkryssingen kunne bli tøff, og så for meg at vi kunne ankomme til «worst-case scenario» med kulde og snø. I stedet ble vi møtt av strålende sol.

Frøydis Fjeldstad

-Det var selvsagt veldig skuffende. Jeg hadde jo allerede trent meg opp og blant annet gått utallige økter med dekk for å forberede meg på å trekke tung pulk. Men så hadde det seg slik at jeg i vinter tilfeldigvis så et Instagram-innlegg der det sto at de manglet to personer til veteranturen. Det var litt sånn skjebneaktig. Og jeg kastet meg selvsagt på, sier hun.

Robert Kleiven (34) er veteran med erfaring fra Afghanistan. De siste åtte årene har han jobbet som brannkonstabel og redningsdykker i Ålesund brannvesen. I motsetning til Frøydis ble han med i prosjektet et halvt år etter oppstarten for tre år siden. Det var kompisen Thomas, en av få Robert hadde kontakt med fra tiden i Forsvaret, som ville ha han med over isen.

-Jeg hadde flyttet til en annen del av landet og egentlig kuttet litt båndet til Forsvaret. Men da Thomas tok kontakt og fortalte om turen og konseptet, bestemte jeg meg for å bli med. Jeg har mange ganger opplevd at når folk hører du har vært ute, tror de at du er skadet psykisk eller fysisk. Det er gjerne også fokuset man ser i media. Jeg synes det er viktig at veteraner ikke blir sykeliggjort og at det kommer fram at vi er vanlige folk som har opplevd noe litt annet. Og at vi har egenskaper med oss som kan være nyttige i samfunnet. Tiden i Forsvaret har beriket livet mitt på mange måter, påpeker han. 

Robert innrømmer imidlertid at målet om å krysse Grønland på ski var større enn noe annet han hadde prøvd tidligere. Visst er han er glad i jakt og fiske, men med partner og to unger er det ikke bare å dra av gårde på langtur.

-For meg ble det viktig å forberede meg godt psykisk. Jeg har familie og forpliktelser, og jeg skulle være lenge borte med liten mulighet til forbindelse med de hjemme. Jeg visste at jeg kom til å savne dem, sier Robert, men legger til at han opplevde det verst på starten av turen fordi han da visste at det ble lenge til gjensyn.

-Det er ikke bare å ta kontakt. Vi er jo på «månen» – det tar nesten like lang tid å komme seg hjem. Men samtidig var det deilig å være der, det ble fort en boble. Det er fantastisk og veldig enkelt å bare være på tur. Det er noen få ting du må gjøre – gå på ski, smelte snø osv. Du er i en hvit krukke av bomull. På godværsdager kunne vi gå to og to sammen. Da gikk praten i timevis. Andre dager var det dårlig vær og vi måtte bytte på å tråkke løype. Da får du veldig mye tid til å tenke, og du reflekterer over alt som er viktig for deg – på godt og vondt. For min del endte det opp med at jeg bestemte meg for å fri til samboeren. Hun hadde nok  ventet en stund – og jeg fikk ja, humrer han. 

For Frøydis var det viktig å ha ting «på stell hjemme».

– For meg var det viktig å bli klar med det praktiske – få gjort opp for meg med regninger, informere folk at jeg ble borte, skaffe vikar på jobb osv. 

Det var en del av de mentale forberedelsene, slik at du ikke begynner å stresse med ting på isen og kan ha tankene under kontroll. Så da alt det var gjort, gledet jeg meg bare til å komme på tur. Jeg var ikke nervøs, sier hun.

Frøydis legger til at det hjalp å vite at det var en enkel gjeng å komme overens med, noe hun hadde erfart på treningssamlingene i forkant.

-Jeg så kjapt at jeg kunne være meg selv. Jeg kjente ingen fra før, men vi har en felles plattform fra Forsvaret. Jeg merket med en gang at det kom til å gå bra. Og det gjorde det – alle har støttet hverandre og bidratt med sin personlighet på turen, sier hun.

Ifølge Frøydis ble det også en del prat om tjenesten da veteranene krysset isen.

-Vi spiste mye frysetørrmat – mange av oss har gjort det i operasjon også, så sikkert en påminnelse, ler hun. 

-For meg var Forsvaret en fantastisk arbeidsgiver. Den ga meg en sterk identitet. Selv om jeg nå er sivil, føler jeg meg militær. Da vi var på isen, fikk vi høre over satellittelefon om tilbaketrekningen fra Kabul. I tillegg var det jubileum for 9/11. Dette ble diskutert en del. Det var fint å kunne snakke gjennom ting og ikke måtte forklare så mye. Det var en veldig trygg arena å snakke om sine opplevelser, for vi har jo opplevd litt av det samme, påpeker hun.

Også for Robert var det en positiv opplevelse å gjennomføre turen sammen med de andre veteranene:

-Jeg har hatt lite kontakt med Forsvaret i etterkant, for jeg var litt ferdig med det da jeg sluttet. Men det var veldig hyggelig å igjen være sammen med folk som har opplevd det samme og har hørt til i samme miljø. Vi gikk aldri tom for ting å prate om. Og det er ingen som stiller spørsmål. Alle har opplevd noe, og alle vet at vi er vanlige, sier Robert.

Også når det gjaldt det fysiske, var gjengen samstemt. Det gikk bra med krysningen for alle, selv om det ikke var lagt inn noen hviledager på veien. De fysisk tyngste dagene var på starten og slutten av turen da de måtte gå med stegjern.

-Min pulk veide 83kg ved start. Det var tungt å dra den når terrenget var så humpete. Isen var veldig «opp og ned», vi snudde oss ofte for å se om pulken var knust fordi det var så hardt underlag. Det blir også mange små bekker og elver når isen smelter. Noen steder måtte vi bruke klatreutstyr, og vi gikk i taulag når det var fare for at vi kunne dette ned i store sprekker i isen, forklarer Frøydis.

Hun sier det ble bedre da de kom over brefallet hvor det var snø.

-Da gikk dagene litt i ett. Du kommer inn i en tralt. Noen dager har du god sikt og ser på utsikten. Andre dager er det helt hvitt; litt som å gå inn i et A4 ark. Jeg tenkte mest på om jeg hadde vondt noe sted og kanskje skulle forbedre noe når vi hadde ti minutters pauser. Jeg var litt plaget med trykksmerter i hælen etter en uke, og det gikk aldri over. Men jeg visste det ikke var en farlig skade og at det ikke er noe du kan gjøre med det. Det påvirket meg ikke på utøvelsen, men var mer en irritasjon enn at det var en smerte. Heldigvis var guiden veldig god til å begrense oss, og han fikk oss til å ta ned hastigheten når det gikk for fort.

Også Robert tror et bærekraftig tempo var nøkkelen til en bra tur:

– Det er selvsagt slitsomt, men vi hadde fokus på å holde rolig tempo og gå hele tiden. Vi hadde en slik struktur fra første stund, og noe mange av oss har vært vant med i Forsvaret. Det viktigste er å få nok næring, men vi har ikke dårlig tid, og trenger ikke rushe av gårde. Da klarer kroppen å hente seg inn, og du blir ikke fysisk utslitt, sier han.

– Det er selvsagt slitsomt, men vi hadde fokus på å holde rolig tempo og gå hele tiden.

Robert Kleiven

Om nettene bodde veteranene i telt, to og to sammen. 

-Alle fikk sine rutiner i teltene. Du vet hva du må gjøre fra du står opp og begynner å gå, frem  til neste dag. Smelte snø, lage mat, komme deg i posen så fort som mulig for å få nok restitusjon. Hver kveld koste jeg meg med en bok om Fridtjof Nansen og slappet av. Vi måtte ha med nok mat til å spise 5000 kalorier om dagen. Men selv om vi spiste hver gang vi hadde pause, var jeg mye sulten. Når du først har satt i gang forbrenningen, tror jeg du går inn i en slags modus. Jeg kunne våkne på natta og være sulten, minnes Frøydis.

Begge veteranene sier det ellers var lite drama å rapportere om.

-Vi snakket litt om det – hva skal vi si til de hjemme? Ikke var det storm og ikke var det iskaldt, ler Frøydis.

Robert hadde imidlertid et lite uhell, som heldigvis endte godt.

-Det var på en av etappene vi hadde mellom isbreen og Austmansdalen. Vi kom til et lite vassdrag som kommer fra en bre, så det var grått smeltevann og vi kunne ikke se bunnen. Først gikk vi i halvannentime for å finne et punkt å krysse elva der det ikke var for stritt. Jeg gikk først, og da jeg hadde tatt tre-fire skritt over elva kløna jeg og sklei. Det var bare lua som var tørr for å si det sånn, men vi strenet videre for det var bare en time til vi var framme, forteller han. 

Selv om veteranenes omgivelser for det meste var snø så langt øye kunne se, sier de at landskapet også var en del av opplevelsen.

-På klare dager ser du bare hvitt rundt deg og blå himmel. Det er «peise» flatt. Jeg må si det føltes ganske absurd, mitt i en etappe når du måtte tisse eller ordne noe, og du ser gjengen der fremme og det ene skisporet. Og lille du er der aleine i det øde landskapet. Det føltes merkelig, sier Frøydis.

Både hun og Robert forteller at opplevelsen som kanskje gjorde størst inntrykk var å komme til en nedlagt amerikansk radarstasjon fra den kalde krigen. I veteranbloggen beskrives denne dagen slik:

«Vi kom frem i mørket til DYE3 – en radarstasjon fra den kalde krigen. Det hadde startet å blåse godt og snøen lå i lufta. Vi nøt synet av kula fra stasjonen. Spente satt vi opp telt og gikk i posen. Sovnet vel i 0200. 

Dag 15 og vi sover og slumret i posen. Vi må flytte telta. Været skal ta seg mer opp og vinden har snudd. Dette gjøres for å ikke blåse i stykker teltene. Etter dette tasset vi opp til stasjonen for å sjekke den ut.  Det er så mye snø rundt at vi så bare øverste delen, samt inngangsdøra. Frem med tau, karabiner og isskruer. Vi firet oss ned og bort til inngangen. Snøen hadde brutt opp døra, de første meterne må vi åle oss mellom snø og tak for å komme helt inn. 

Fant trappa som går opp til domen og ned 4 etasjer! Inne var det kontorer, messe, bar, idrettshall, soverom, kjøkken og verksted. For en kul plass! Vi, som noen få andre, skrev navnene våre  med kritt på veggen i baren. Det ble en seremoni i domen, før vi gikk i baren for å spille biljard og røyke sigar.»

-Det var surrealistisk. Alt står igjen der. Personlige eiendeler, møbler, mat, bestikk på spisebordet, kontor … Det var et lite samfunn, for de bodde der i lange perioder. Det ble en veldig spesiell opplevelse jeg ikke kommer til å glemme, sier Robert.

-Vi gikk inn og alt var frosset, men det så ut som noen var der i går. Besøket markerte også at vi var halvveis i turen. Vi spilte biljard i baren deres og jeg tok med meg en dorull fra 1989, humrer Frøydis.

Den andre opplevelsen veteranene satte spesielt pris på var siste del av turen ned den flotte Austmannadalen.

-Det ble en sterk opplevelse da vi gikk ned dalen. Vi visste vi skulle ta på vanlige sko, og det var veldig rart å se stein, lyng, fjell og mose igjen, sier Frøydis

-Men det sterkeste var kanskje lukta av lyng, legger Robert til.  

Han fikk også oppfylt en drøm da de kunne fiske i elva i dalen. 

-Det gjorde turen komplett. Vi fant en fin kulp, og jeg hadde drømt om å fiske grønlandsrøye Men det var litt sent på høsten, så vi visste ikke om det var fisk. Det viste det seg å være. Faktisk fikk vi fisk på 1-2 kg på hvert kast. Det var fantastisk å få oppleve det, sier han.  

Da veteranene kom videre nedover dalen fikk de øye på en liten camp.

-Vi hadde jo ikke sett andre enn oss selv, så vi gikk dit for å hilse på. Det var inuitter som var på reinsdyrjakt og hadde med både kjerring og unger. Da vi kom fram braste det inn en kar som hadde skåret seg i fingeren. Thomas er sykepleier, så han hjalp til med å lappe han sammen. Karen var veldig fornøyd med å få hjelp, og ga oss som takk en reinsdyrbog, løk og poteter. Den kvelden hadde vi et kjempemåltid, minnes Robert.

Det var imidlertid fremdeles fersk mat, samt en varm dusj, som sto høyest på ønskelista da veteranene hadde gjort unna siste partiet av turen.

-Vi hadde brukt mange dager på å drømme om mat. Da vi ble henta i båten fikk vi brus og pizza. Sånne 

kontraster unner jeg alle å oppleve. Det å nyte det gode liv når du har frosset litt, vært borte fra godsaker osv. Det kjennes særdeles godt, sier Frøydis. 

Vel tilbakehåper hun nå at de kan få satt fokus på veteransaken.

-En veteran er en ressurs – en person som er villig til å ofre noe, en som reiser ut på vegne av nasjonen. Det ligger noe ekstra bak dette; først er det en grundig seleksjon, kursing og opptrening, før man reiser ut. Å være en veteran er et kvalitetsstempel, og det er noe du opplever som person. De fleste føler på et samhold. Og det betyr at man utvikler personlige egenskaper og verdier som å ta vare på gjengen, ofre noe, samhold, lederskap, lojalitet og få ting til å virke. Dette er noe vi kan ta med oss i små og store situasjoner – det å være en god kollega, gjenkjenne reaksjoner og takle krevende situasjoner, påpeker hun.

En veteran er en ressurs – en person som er villig til å ofre noe, en som reiser ut på vegne av nasjonen. Det ligger noe ekstra bak dette.

Frøydis Fjeldstad

Grønlandsgjengen skal nå jobbe videre med prosjektet, forteller de. Tanken er å lage en dokumentar om turen, samt å holde foredrag hvor pengene skal gå til Stiftelsen veteranhjelp.

Både Robert og Frøydis anbefaler andre å kaste seg på om de får mulighet til en slik type tur.

-Jeg tror det er veldig fint å ha et mål å jobbe mot. Jeg trenger det for min egen del, sier Robert, men legger til at frem til jul skal han konsentrere seg om å pleie familieforhold.

-Nansen sa «hvordan kan de som ikke har opplevd kulde, sette pris på varme». Det synes jeg er en fin 

beskrivelse. Og det kan egentlig bare være noe så enkelt som å ta seg en joggetur i regnet, og ta seg en varm dusj etterpå. Det handler om å kjenne på kontrastene, avslutter Frøydis.