UNAMA: Fredsoppdraget som ble stadig farligere 

FNs politiske oppdrag i Afghanistan skulle støtte fred og stabilitet i et land preget av krig. Men for dem som tjenestegjorde i United Nations Assistance Mission in Afghanistan (UNAMA) ble hverdagen også preget av terrorangrep, sikkerhetstrusler og en konflikt som stadig kom nærmere. I 2011 kostet det også norske Siri Skare livet da FNs kontorer i Mazar-e-Sharif ble angrepet. 

Det er 2011 i Mazar-e-Sharif i Afghanistan. Utenfor FNs kontorer har en demonstrasjon utviklet seg til en rasende folkemengde. Sikkerhetslinjene brytes, og situasjonen kommer raskt ut av kontroll. 

Inne i bygget blir flere FN-ansatte drept. Blant dem er oberstløytnant Siri Skare. 

Hun er Norges første kvinnelige militære flyger og en pioner i Luftforsvaret, med flere tiår bak seg i Forsvaret. Da hun reiser til Afghanistan i 2010 som militærrådgiver i FNs assistanseoppdrag, UNAMA, er det for å bidra til et internasjonalt arbeid som skal støtte stabilitet og gjenoppbygging i et land preget av krig og politisk uro. 

Bak drapet lå en situasjon som startet utenfor FN-systemet. I dagene før angrepet hadde det vært sterke reaksjoner etter at en amerikansk pastor hadde brent Koranen i USA. Hendelsen utløste protester flere steder i Afghanistan, blant annet i Mazar-e-Sharif. Det som begynte som en markering utenfor Den blå moské, endte i et dødelig angrep mot FN-personell inne på FN-området. 

Støtte fredsprosessen 

UNAMA ble etablert i 2002 gjennom FNs sikkerhetsråds resolusjon 1401, etter anmodning fra afghanske myndigheter. Mandatet var å bidra til å støtte fredsprosessen, styrke institusjoner og bidra til utvikling i et land som bar preg av langvarig konflikt. 

Oppdraget fikk en sentral rolle i alt fra valgprosesser og menneskerettighetsarbeid til koordinering av sivile bistandsprogrammer og dialog med lokale myndigheter. Etter hvert som årene gikk, ble arbeidet stadig mer krevende. Sikkerhetssituasjonen forverret seg, og FN-tilstedeværelsen ble i økende grad preget av risiko og begrenset bevegelsesfrihet. 

Norge var ett av landene som bidro inn i FN-operasjonen, både med sivilt personell og militære rådgivere. 

Blant dem var oberstløytnant Grethe Stensland. Som militærrådgiver i UNAMA arbeidet hun tett med lokale myndigheter, sikkerhetsstyrker og internasjonale aktører fra baser i Nordøst-Afghanistan. Oppgaven var å rapportere om utviklingen i provinsene og bidra til gjennomføring av valg og stabiliseringsarbeid – midt i et landskap der situasjonen kunne endre seg fra ro til krise på kort tid. 

Et annerledes oppdrag 

Stensland begynte i Forsvaret på slutten av 70-tallet og tjenestegjorde i nærmere 40 år. Gjennom karrieren arbeidet hun med ammunisjon og sprengning, som eksplosivrydder, og var instruktør og deltok i flere internasjonale FN-operasjoner. Hun hadde også lederansvar i krevende konfliktområder, blant annet i Midtøsten og Sudan. 

Da hun kom til Afghanistan som militærrådgiver i UNAMA i 2009, gikk hun inn i et oppdrag som skilte seg fra tradisjonelle militære operasjoner. 

–UNAMA var jo en politisk misjon. Vi skulle ikke drive kampoperasjoner, men observere, analysere og rapportere utviklingen i provinsene, forteller hun. 

Hun jobbet i fire provinser i Nordøst-Afghanistan, blant annet Kunduz, Baghlan, Takhar            og Badakhshan – områder preget av uro og store geografiske avstander. Til sammen bodde det rundt 1,6 millioner mennesker i områdene hun hadde ansvar for å følge opp. 

–Oppdraget handlet mye om å støtte lokalt styresett og bidra til at myndighetene kunne administrere egne institusjoner. Samtidig jobbet vi med politiske spørsmål, menneskerettigheter og sikkerhet, sier hun. 

UNAMA var i stor grad avhengig av lokale ansatte for å forstå situasjonen på bakken. Rundt 80 prosent av de ansatte i FN-operasjonen var afghanere. I Kunduz var det bare      15 internasjonale ansatte, mens omtrent 80 var lokale medarbeidere. 

– De afghanske ansatte var helt avgjørende. De kjente kulturen, språket og lokalsamfunnene, og hjalp oss med å forstå hvordan folk faktisk levde og hvordan utviklingen i områdene var, forklarer veteranen. 

Hverdagen besto av møter med lokale myndigheter, som politisjefer, etterretning og humanitære organisasjoner. Stensland reiste jevnlig rundt i provinsene for å møte ledere for å følge situasjonen tett. 

– Vi måtte hele tiden holde oss oppdatert på hvordan utviklingen var i distriktene. Det handlet både om sikkerhet og om hvordan lokalsamfunnene fungerte. 

En av de største oppgavene under oppholdet var arbeidet knyttet til det første presidentvalget 20. august. 

– Vi skulle assistere og dekke valget, og det innebar mye reising og koordinering. Det var en stor operasjon, og samtidig var sikkerhetssituasjonen krevende, sier hun. 

«Bare vent til de våkner» 

Da Stensland kom til Afghanistan i februar, opplevde hun først området rundt Kunduz som rolig. 

– Jeg tenkte egentlig at dette virket som et stille og fredelig sted. 

Men tidlig fikk hun høre en kommentar som skulle feste seg. 

– Det var noen som sa til meg: «Bare vent til de våkner.» 

Oberstløytnanten forsto etter hvert hva de mente. Taliban og andre væpnede grupper ble stadig mer aktive, og situasjonen begynte gradvis å endre seg. 

– I mars begynte det å skje ting. Det første store angrepet jeg husker, var mot et av FNs matlager i Kunduz. Da skjønte vi at nå hadde situasjonen endret seg, og at vi måtte være mye mer på vakt. 

Dagene ble etter hvert preget av skytinger, eksplosjoner og stadig større usikkerhet. De tyske sikkerhetsstyrkene i den regionale PRT-styrken samarbeidet godt med FN og de humanitære organisasjonene, særlig i forbindelse med forberedelsene mot valget. 

– Vi måtte samarbeide tett for at vi skulle kunne gjøre jobben vår. Vi som FN hadde jo ikke fri ferdsel. Det var vakttårn og kontrollposter overalt, og befant du deg utenfor områder med sikkerhetsstyrker, var risikoen stor, sier hun. 

Gjennom sommeren ble situasjonen stadig mer spent. Terrorangrep og bilbomber rammet både internasjonale styrker og sivile. 

– Allerede juni var det mange som omkom, både amerikanere og tyskere. Det var tydelig at det var en opptrapping på gang. 

I forbindelse med valget måtte FN besøke administrasjonssentre og landsbyer i regionen over store avstander. 

–Bare på valgdagen falt det 14 bombekastergranater i Kunduz by og 24 i resten av provinsen. Det var en veldig hektisk dag. 

Likevel beskriver hun seg selv som rolig under press. 

– Jeg har ganske mye is i magen. Men jeg var alltid nøye med å være i kontakt med de lokale sikkerhetsaktørene. Vi måtte hele tiden dele på informasjon for å gjøre situasjonen så trygg som mulig. 

Strammet seg til 

Etter valget i september eskalerte volden ytterligere. En kapret tankbil ble bombet sør for Kunduz. Tankbilen hadde kjørt seg fast i strandkanten, og innbyggere strømmet til for å få tak i drivstoff. Rundt 90 mennesker mistet livet, blant dem også barn. 

Terrorister hadde stjålet politibiler og aktiviteten økte veldig. Det ble vanskeligere og vanskeligere å vite hvem man kunne stole på, forteller hun 

Etter et angrep mot et gjestehus i Kabul ble sikkerheten strammet kraftig inn også i Kunduz. 

– Vi fikk beskjed om at vi ikke lenger kunne bo i sentrum. Vi hadde afghanske vakter rundt gjestehuset vårt, men sikkerhetsnivået ble betydelig skjerpet. Så nå kom det nepalesiske Gurkaer som skulle sørge for vaktholdet.   

Heldigvis ble samarbeidet mellom de ulike aktørene tettere jo farligere situasjonen ble. 

–Det var en slags delt forståelse av at vi måtte bruke det vi hadde og gjøre så godt vi kunne for å samarbeide om sikkerhet i et svært farlig distrikt. 

Hun beskriver regionen som et område hvor mange væpnede grupper hadde hatt fotfeste i lang tid. 

–Det var nærmest en hekkeplass for terrorister. Det ble sagt at unge gutter fra området ble sendt til madrasaer i Pakistan. Der fikk de opplæring, og ble testet, så sendt videre ut – så sprengte de litt her og der. Det var mye aktivitet, og vi merket at presset økte utover hele oppholdet. 

Skrev «reisebrev» 

Stensland forteller at hun gjennom hele perioden skrev «reisebrev» for å bearbeide hverdagen. 

–Det gjorde jeg mye av. Jeg tok frem dataen min og reflekterte over situasjonen. Mest for å holde oversikt og bearbeide inntrykk. Hver eneste dag var en opplevelse og man måtte hele tiden holde tungen rett i munnen for å få med seg alt som skjedde rundt oss, sier hun. 

Etter angrepet i Kabul begynte FN å trekke tilbake internasjonalt ansatte.  

– Til slutt var vi bare sju internasjonale igjen i området. Da handlet det igjen i stor grad om sikkerhet, og hvordan vi kunne fortsette arbeidet under helt andre rammer enn tidligere. 

– De jeg jobbet sammen med hadde jeg et veldig godt tillitsforhold til. Vi hadde mange gode diskusjoner, vi var trygge på hverandre, og det gjorde at vi stort sett fungerte godt sammen selv om situasjonen var krevende, minnes hun. 

Men så kunne det skje ting som virkelig minnet dem på hvor uforutsigbart alt var.  

–En dag tok en lastebil full av diesel fyr utenfor huset vårt mens vi satt og spiste middag. Det smalt skikkelig, og vi løp opp på taket sammen med sikkerhetsfolkene for å få oversikt. Det viste seg å være en bombe plassert på en av lastebilene med diesel som stod parkert på vei inn mot sentrum. Sånne ting kunne skje helt plutselig, og det ble en del av hverdagen. 

Opplevde frykt 

Stensland sier at hun ikke gikk rundt og var redd hele tiden, men legger ikke skjul på at hun mange ganger opplevde frykt.           

– Veien mellom Kunduz og Kabul var svært farlig, med ied’er, bomber og uforutsigbare situasjoner. Vi måtte hele tiden vurdere om vi i det hele tatt kunne reise, og ta alle beslutninger i samarbeid med sikkerhetsansvarlige. 

–Noen ganger diskuterte vi også om vi kunne reise nordover, mot Tadsjikistan, dersom situasjonen ble for farlig. Vi tok kontakt med sikkerhet ansvarlig i nord, og reiste på befaring helt opp til Dushanbe. Det var godt å vite at hvis veiene sørover ble for farlig hadde vi en mulighet mot nord, sier veteranen.          

Hun forklarer at de gjorde alt i fellesskap, og det var mange situasjoner hvor hjertet virkelig banket.  

– Vi forskanset oss i huset. Det som nesten ble litt ironisk, var at vi hadde gjort alt for å beskytte oss mot angrep utenfra – og så kom det jordskjelv. Da ristet hele huset! Skjelvet lå i Badakshan og hadde rundt 6,2 på Richters skala. Plutselig var det ikke bare farlig utenfor, men også inne, minnes hun. 

Menneskemøter 

Samtidig som sikkerhetssituasjonen var krevende, forteller Stensland at arbeidshverdagen i stor grad handlet om møter med mennesker – og kontrastene mellom det formelle og det uformelle Afghanistan. 

– Hverdagen bestod egentlig av reiser og samtaler med folk. Jeg var heldig som fikk god kontakt med guvernører og lokale ledere, og vi ble invitert ut på landsbygda – blant annet til lunsj i små lokalsamfunn hvor vi satt på store sletter og spiste mat og det ble fortalt mange røverhistorier. Det var både menn, kvinner og barn, husker hun. 

I Kunduz bodde hun og kollegene på gjestehus sammen med mennesker fra mange land. 

–Dette var en FN-operasjon der man virkelig traff folk fra hele verden: Japan, Kina, Bolivia og ulike afrikanske land – kort sagt mennesker fra alle kontinenter. Sosialt sett var det en veldig spesiell og fin del av oppholdet. Vi levde tett på hverandre, og delte gleder og sorger i en krevende hverdag. 

En balansegang som kvinne 

Samtidig var det klare kulturelle rammer hun måtte forholde seg til som kvinne i en militær rolle i Afghanistan. 

–Det første jeg fikk beskjed om, var at jeg ikke kunne gå med uniform åpent som kvinne. Jeg tenkte det kan de bare drømme om – jeg er militærrådgiver, og bruker uniform. Jeg fikk også beskjed om at de ville sterkt råde meg til å dekke hodet. Igjen tenkte jeg: det gjør jeg ikke. Jeg ville gå med beret, som en del av uniformen. 

Men da Stensland kom til Kunduz, skjønte hun ganske raskt at hun måtte dekke hodet likevel.  

–Det handlet om sikkerhet. Jeg skjønte at jeg kunne sette andre i fare hvis jeg ikke tilpasset meg, sier hun og legger til at assistenten som gikk ut og kjøpte skjerf ikke var særlig imponert over ferdighetene hennes når det gjaldt hodeplagg. 

–Jeg ble fortalt at sånn kunne jeg ikke gå, at det så ut som jeg skjulte noe på hodet, humrer hun. 

Samtidig sier hun FN-miljøet i seg selv gjorde det lettere å stå i situasjonen. 

–Det var også kvinner i UNAMA-ledelsen, så det gikk egentlig ganske greit. Jeg hadde min egen bil, men måtte dekke både uniform og hodet med caps når jeg var ute hver dag. Man måtte ta vare på seg selv hele tiden, påpeker hun. 

Kontakt med Skare før oppdraget  

Før Siri Skare reiste til Afghanistan, tok hun kontakt med Stensland.  

–Siri fikk låne notater og brevene fra meg, med erfaringer fra arbeidet i UNAMA og tips om hvilke kontakter som kunne være nyttige i felt. Jeg husker henne som veldig hyggelig, nysgjerrig og spent på oppdraget som ventet i Afghanistan, forteller Stensland. 

Da Stensland senere var i Jerusalem på et nytt oppdrag, kom telefonen fra Norge. Det hadde skjedd noe i Afghanistan. Dagen etter leste hun i avisen at Siri Skare var drept i angrepet mot FN i Mazar-e-Sharif. 

–Det var helt fryktelig, og så tilfeldig at akkurat hun ble rammet, sier hun. 

De to hadde snakket om risikoen på forhånd, og om hva man skulle gjøre dersom noe skjedde. Samtidig var det en erkjennelse av at sikkerheten aldri kunne garanteres fullt ut. Selvmordsbombere kunne slå til uten forvarsel, og situasjonen kunne endre seg på svært kort tid. 

Hun forteller også at flere av dem hun jobbet tett med senere ble rammet i angrep. Guvernøren Omar som hun kjente godt, ble drept. Det ble også broren som var politisjef i Takhar. Etter at hun forlot Afghanistan, fikk hun høre at også flere andre kolleger og bekjente hadde blitt rammet. 

–Det var en virkelighet der ting skjedde rundt deg hele tiden, også med folk du kjente, fastslår hun. 

Å leve med erfaringene 

Stensland forteller at hun har utviklet egne teknikker for å håndtere det hun opplevde i felt. Blant annet har hun bevisst forsøkt å skille mellom jobb og privatliv når hun kom hjem. –Jeg har lært å børste av meg den dårlige stemningen. 

Samtidig erkjenner hun at opplevelsene ikke alltid blir værende i fortiden. –Det kan komme tilbake i drømmer og tanker. Det er ikke alt som bare forsvinner, sier veteranen. Men jeg har gode teknikker til å «rydde i hodet».      

 Hun legger vekt på betydningen av gode relasjoner og av å kunne kollegaer som har stått i lignende situasjoner. –Det hjelper å ha folk rundt seg som forstår hva man har vært gjennom, sier hun. 

Mange inntrykk 

Blant det som gjorde sterkest inntrykk på Stensland i Afghanistan, er møtene med lokalbefolkningen. For eksempel synes hun det var spennende å ta del i politiske møter og shuraer.      

–Det var primært menn der og du kunne se ut ifra hodeplaggene hvem de var. Som regel var det en lokal kvinne med, lederen av kvinnegruppen i regionen. De betraktet hverandre mens de slurpet te. Jeg syntes det var fascinerende å observere hvordan mennesker kommuniserer på en annen måte og hvordan lokale maktstrukturer fungerte, sier hun. 

Men det var også møter som gjenga en hverdag preget av alvor. –Vi hadde tolk som oversatte i møtene. På vei hjem fikk vi ofte mer informasjon om hva som hadde blitt sagt fra han. I et møte i forbindelse med valget fikk jeg høre at det ble snakket om at Taliban sto langs veiene for å hindre folk i å stemme. De som stemte brukte fingrene på stemmeseddelen. Derfor stoppet Taliban folk før de kom til valglokalene, og kuttet av dem fingertuppene, forteller hun. 

Det var også hjerteskjærende å høre om teppeproduksjon i områder hvor det ble dyrket mye narkotika. – Barn ble ruset for å holde ut med teppeveving. Det var historier som gjorde sterkt inntrykk, sier hun. 

Krevende – men meningsfullt 

Selv om Stensland hadde lang erfaring fra Forsvaret og andre internasjonale oppdrag beskriver hun Afghanistan som noe helt spesielt.  

–Som rådgiver handlet arbeidet ikke bare om å rapportere, men også om å analysere situasjonen og forsøke å forstå utviklingen fremover.  Vi skulle ikke bare beskrive det vi så, men prøve å forstå hva som kom til å skje. 

Informasjonen måtte formidles videre til Kabul på en tydelig og presis måte. Stensland beskriver arbeidet som utfordrende, men også veldig spennende. 

–Arbeidet i Afghanistan var intenst og krevende, men samtidig opplevdes det også svært meningsfullt, avslutter hun.