Ukrainakrigen: – Vi har enda ikke fått et nei

Frivillige veteraner over hele Norge har engasjert seg for å hjelpe befolkningen i Ukraina og de mange hundretusen som er på flukt. 

Krigen i Ukraina kan vise seg å bli den største humanitære katastrofen i Europa siden andre verdenskrig. Russlands krigshandlinger fører til store sivile tap og lidelser, ødelegger grunnleggende infrastruktur og driver mennesker på flukt. Humanitære organisasjoner har rapportert om store behov for humanitær bistand som mat, vann medisiner og annet livsnødvendig utstyr. 

I Norge har det vært betydelig pågang av frivillige som ønsker å hjelpe inn mot Ukrainakrigen. Mange veteraner har også gått i bresjen for å mobilisere folk og sette inn hjelpetiltak, fra akutt nødhjelp ved grensen i Polen til innsamling av forsyninger her hjemme. 

Tok seg fri og dro til Polen 

Ambulansearbeider og veteran Claes Nilsen var en av de som hev seg rundt da Putins styrker gikk til krig mot Ukraina 24. februar i år. Nilsen, fra Jessheim, nord for Oslo, har i mange år jobbet i helsetjenesten i Norge. I tillegg har han operativ erfaring fra flere internasjonale oppdrag for det norske Forsvaret i Bosnia og Kosovo. 

Nilsen og broren Michael allierte seg med fire andre ambulansearbeidere som alle ønsket å hjelpe. Planen var å reise som et nødhjelpsteam til den ukrainske grensen for å bidra medisinsk så fort som mulig, ettersom de hadde hørt at det var mangel på helsearbeidere. 

- Det blir en ekstra motivasjon å gjøre noe når det skjer så nærme. Vi hadde et genuint ønske om å hjelpe, sier Nilsen. 

Først startet ambulansearbeiderne en spleis på Facebook. I løpet av kort tid hadde de fått inn 108.000 kroner.

– Givergleden er så stor at det er nesten rørende. I tillegg fikk vi hjelmer, sikkerhetsutstyr, klær og medisinsk utstyr, forteller han. 

Ambulansearbeiderne tok seg to uker fri fra jobb og kjørte nedover til grensebyen Przemysl i Polen i mars. Med seg hadde de det innsamlede utstyret og medisiner. 

I byen hadde en annen veteran og en gründer fra Asker opprettet en base for å bistå frivillige som hjelper flyktninger. Nilsen forteller at de hadde base ved senteret og sier at det er et svært godt samarbeid mellom de ulike som var til stede der. 

Han beskriver imidlertid det første møte med grensebyen som totalt kaos, med folk fra hele Europa og mange slitne og traumatiserte flyktninger. 

– I utgangspunktet er det et ønske om at de store hjelpeorganisasjonene skal gjøre alt i slike situasjoner, men de var fraværende på dette tidspunktet. Det dukket opp noen etter hvert, men det var altså private engasjement som sto for arbeidet da. Det var folk der fra alle mulige land. Vi hadde et samarbeid med organisasjonen Paracrew – de var inne i Ukraina og leverte utstyr fra oss. Vi ville ikke selv krysse grensen til Ukraina på dette tidspunktet fordi vi blant annet ble fortalt at det var trafikkaos og reell risiko for å bli sperret inne. Planen vår var å holde oss ved basen som ble etablert og hjelpe så mange kvinner og barn som mulig. Mennene må være igjen i Ukraina for å krige, sier Nilsen. 

Bevisst på sikkerhet 

Det var likevel en del som tok større sjanser ved grensen enn det lille nødhjelpsteamet deres, sier han. – Det var en annen nordmann der som hadde tre ambulanser, som kjørte inn og ut med medisinsk utstyr. Han hadde ingen forsvarsbakgrunn. Hadde det gått galt hadde han ingen back up-plan. Det er noe du som veteran er klar over; at ting kan skje og at vi må ha et bevisst forhold til sikkerhet. For eksempel er det ikke greit å bruke biler med førstehjelpsmateriell til våpen. Så fort du begynner med det blir du et mål. Både de russiske og ukrainske styrkene har kontroll på hva som kommer over grensen, påpeker han, og legger til at de har et bevisst forhold til at de er der med en sivil profil og på et humanitært oppdrag, noe som gjør at de beskyttes av Genèvekonvensjonene. 

– Folk får stå for det de gjør selv, men vi ville gjøre det på riktig måte. Men jeg tror mye kunne vært løst eller hindret om de store organisasjonene med ressursene hadde vært på plass fra starten. Jeg er usikker på hvorfor de ikke var der, og synes det er merkelig, kommenterer han. 

Ny tur 

Det lille nødhjelpsteamet dro nedover igjen i sommer. Planen var da å flytte operasjonen inn i Ukraina til et egnet sted å ha en hjelpeplass. Denne gangen var teamet forsterket med en ambulansearbeider som er tolk og snakker ukrainsk og russisk. 

– Sist hadde vi ikke med oss tolk. Det var noen som kunne litt, men dette vil være en stor fordel, påpeker han. 

Nilsen og kollegaene får dessuten med seg en ambulanse donert av Røde Kors Ambulansen i Bergen. Dette blir et av kjøretøyene de skal ha med seg inn i Ukraina.  

– Denne ambulansen er blant annet utstyrt med flere hjertestartere, sugeenheter, spjelkeutstyr, samt bandasjer og bårer. Bilen har også vært gjennom full service, sier ambulansearbeideren. 

Ifølge Nilsen er det mangel på transportkapasitet for de hardest skadde og de mest alvorlig syke pasientene. Det er dessuten et problem å få transportert dem til sykehus som faktisk er i stand til å ivareta dem. Ukraina er et stort land, og det er mangel på kompetanse mange steder.  

– Det betyr at mange ikke får den hjelpen de trenger. Vi har gode kontakter som bistår oss med informasjon, blant annet ukrainske leger, og vi vil samarbeide tett med dem. Vi lærte mye på den første turen, og det er godt å ha den erfaringen, sier Nilsen.  

Han sier det er ønske om å bidra med det de er gode på som er drivkraften. – Det vi opplevde i mars har gitt oss motivasjon til å fortsette, avslutter Nilsen.  

Bistår kommunen i Alta 

Også i Finnmark har veteraner satt inn krefter og egentid for å bidra i kjølvannet av krigen. Sigurd Pedersen, leder i NVIO avdeling Alta, forteller at lokalforeningen fikk forespørsel fra kommunen om å bistå. 

– Vi hadde folk som stilte opp som frivillige gjennom hele koronapandemien og gjorde en kjempejobb. Så fikk vi spørsmål fra kommunen om vi kunne bistå med å gjøre klart til at 200 ukrainske flyktninger ville komme. De trengte hjelp med å få i orden lokalene som flyktningene skulle bruke. Vi stilte opp med fire-fem frivillige og gikk i gang med jobben, som blant annet besto av å rydde ut gamle møbler, skru opp senger og kjøre vekk søppel og andre ting. Vi startet jobben før ordinær arbeidstid og fortsatte etterpå og i helgene. Det viste seg imidlertid at alt ble utsatt, så her oppe sto det klart lenge før flyktningene faktisk kom til Alta, forteller Pedersen. 

Veteranene har også vært involvert i å arrangere aktiviteter for flyktningene som sosialt samvær, fiske og solidaritetskafe. 

– Vi har samlet inn 60 000 kroner. Da kom det også en del russere som ville bidra. De ga uttrykk for at de synes situasjonen er «helt jævlig». Spesielt husker jeg ei som synes dette var veldig ille. Hun sa hun aldri ville sette sin fot i Russland igjen, sier han. 

Bærer ikke nag til russere 

Finnmark er nærmeste nabo til Russland, og Pedersen sier fylket er sammensatt av mange forskjellige mennesker.

– Som de fleste andre steder i Norge. I Alta har vi finnmarkinger, samer, ukrainere, og et par hundre russiske familier; vi har nok større russisk befolkning enn mange andre steder. Vi har også hatt en tett dialog med det russiske folket gjennom vennskapsbyer i Russland og annet samarbeid. Nå er dette lagt på is. Men jeg vil understreke at det er ingen her som bærer nag til det russiske folket, sier han. 

Selv har han ukrainsk kone, men svigermor bodde i Russland. – Hun døde dessverre av Covid-19 under pandemien. Kona mi er ikke direkte råket av krigen, men samtidig har hun jo bekjente i Ukraina, som har hatt det hardt og måttet rømme, forteller lederen i NVIO avdeling Alta. 

Pedersen tror imidlertid at det at de er geografisk nærmere Russland ikke utgjør noen stor forskjell for hvordan man ser på situasjonen. 

– Jeg tror ikke det er noen stor forskjell på det vi føler i Alta eller på Østlandet. Det er en ubehagelig situasjon vi alle skulle vært foruten. De fleste mennesker prøver nok å fortrenge dette ubehaget. Det verste av alt er at vi har mistet tilliten til det russiske regimet. Det å ikke ha tillit til naboen er ikke heldig, og tillit tar lang tid å bygge opp igjen.

Men Alta er ifølge Pedersen ikke like utsatt for økonomiske konsekvenser av krigen som andre områder i Finnmark. – Sør-Varanger og Kirkenes er hardt rammet. De har mange handelspartnere på russisk side, og det går utover befolkningen. Vi er ikke like avhengige av Russland.  

Når det gjelder veien videre forteller han at veteranene står klare til å bistå. 

– Det er en fryd å være veteran her. Kommunen bistår oss svært godt og vi får aldri nei. De stiller med flott lokale med strøm og internett, og vi prøver å gi litt tilbake. Vi hjelper når det er behov, så det er positivt begge veier. Vi ønsker at veteraner blir sett på som en ressurs, og det opplever jeg at vi blir, understreker han.  

Samtidig påpeker Pedersen at det kan slite på folk å stille opp slik de gjør. 

– Mange er også aktive frivillige i andre organisasjoner – fra idrettslag til politiske partier. Og det stilles høye krav i NVIO på mange ting, det er byråkratiske prosesser og det er krevende. Det kan bli en hard belastning på mange ressurspersoner. Blir det for mye byråkrati kan gnisten slukke, advarer veteranen.  

Stor-spleis på Sunnmøre 

Men i Ålesund har det heldigvis gnistret for fullt. 

Jan Lund, leder i NVIO avdeling Sunnmøre, forteller at da krigen i Ukraina startet satte de seg umiddelbart ned og tenkte på hva de kunne gjøre for å bidra.  

– Jeg ble kontaktet av noen kompiser fra Heimevernet som lurte på om vi skulle finne på noe sammen. Slik ble det til at vi startet en innsamlingsaksjon og spleis. Vi hadde vårt første møte søndag 27. februar og morgenen tirsdag 1. mars var vi allerede i gang med å samle inn førstehjelpsutstyr til Ukraina, donert av bedrifter på Sunnmøre. Dette var fire-fem dager etter invasjonen, erindrer han. 

I løpet av to uker hadde de samlet inn imponerende 15 000 kg med klær, medisinsk utstyr, mat, sko, soveposer, batterier, paller med powerbanks og mye annet med hjelp fra privatpersoner og bedrifter på Sunnmøre. 

Lund forteller at de ikke hadde noen forventning til hvilken respons som ville komme til innsamlingen. – Det var helt overveldende respons på Sunnmøre. Vi har samlet inn medisinsk utstyr, klær, mat og mye mer, og har hatt et tett samarbeid med den Ukrainske Foreningen på Sunnmøre i denne prosessen. De har også bistått oss med sortering og pakking av varer, samt organisering av mottaket vårt. Vi har også fått inn mye penger på både Spleis og Vipps. Blant annet fikk vi 100.000 kroner fra Tafjord konsernet, noe som har gitt oss litt frie midler, forteller han. 

Han sier behovet for materiell har vært ulikt fra dag til dag.  

– Hele tiden har vi måttet være klare til å skifte fokus – for beskjedene har endret seg fra «nå trenger vi mat», til «nå er det medisinsk utstyr som gjelder». Så langt har vi sendt seks biler, fem lastebiler og en full varebil til Ukraina – totalt har vi passert 30 tonn. Vi har hatt en norsk transportør til Polen, hvor vi via kontakter har hatt tilgang til et Ukrainsk toll-lager. Så har det kommet over lastebiler fra Ukraina og tatt imot varene og slik har vi fått materielle inn i Ukraina. Vi har kontakt med en ukrainsk veteranforening som blant annet driver et sykehus, og gjennom dem fått materiell helt frem til fronten, forteller han. 

Tre uker ble tre måneder 

Planen til aksjonsgruppen var å holde på i tre uker. Nå har det gått tre måneder, humrer Lund, men legger til at de nå har avsluttet den aktive fasen. 

– Ingen av oss hadde gjort noe lignende tidligere. Vi hadde virkelig aldri forventet at dette skulle bli så stort. Initiativet har blitt ekstremt godt mottatt – kanskje fordi vi var kjappe på ballen og startet opp noen dager etter invasjonen. Vi er alle veteraner eller har forsvarsbakgrunn. Jeg tror dette har vært en stor hjelp i vår tilnærming. Vi har sett hva behovene er, og vi bestemte oss ganske tidlig for at vi ville få medisinsk utstyr og mat inn i Ukraina. Noe har også gått til flyktningstrømmen på grensa. Og dette fungerte. Veteranforeningen i Ukraina har vært en uvurderlig kontakt, kommunikasjonen var først litt vanskelig, men med hjelp av den ukrainske foreningen i Norge har det gått bra.  

Lund tror veteranenes styrke ligger i det å «kunne hive seg rundt fort» og organisere ting kjapt, i tillegg til alle de fantastiske frivillige som har hjulpet til. 

– De første tre ukene jobbet vi døgnet rundt og jeg tok ferie fra jobb. Det har vært telefoner og meldinger i alle kanaler i 24 timer hver dag. Vi visste ikke hva vi gikk til, men det gikk heldigvis bra. Men det var mye å gjøre. 

Ifølge Lund kjøpte aksjonsgruppa en del materiell som skulle bli sendt nedover, blant annet nye soveposer, liggeunderlang, stridsrasjoner til fronten, marsjstøvler og lignende. – Den siste bilen som gikk fra oss, inneholdt 38.000 stridsrasjoner til en verdi av 1 million kroner som ble donert av en sponsor som ønsker å være anonym. Vi har brukt kontaktnettverket vårt godt og sørget for at vi fikk sponsorer og kjøpt soveposer, rasjoner og så videre, fra samme leverandør til svært gunstige priser. Vi gikk også ut i media med en gang og «spilte» på forsvarsbakgrunnen vår. Den ene av oss fra Heimevernet var i tillegg selv tidligere flyktning fra krigen i Bosnia på 90-tallet, noe som jeg tenker gjorde inntrykk, forteller han. 

Ble nært  

Lund tror at den store giverlysten nok kommer av at denne krigen foregår så nært oss. 

– Jeg tror det at dette ble så nært for folk at de faktisk bare måtte bidra. Nå fikk vi dette midt i Europa. Det traff noe i hjertet på folk. Innsatsen har vært helt enorm – det at vi i lille Ålesund startet noe som ble så stort er helt ufattelig. Vi fikk donert fire ambulanser fra Helse Midt Norge også, som ble satt i stand og kjørt ned. Næringslivet stilte opp med service og reparasjoner på bilen. Veldig mange har stilt opp, og vi har til gode å få nei. Vi har nesten sluppet å spørre for vi har blitt tilbudt alt mulig. 

Han forteller at aksjonsgjengen har hatt kvelder der de har vært så rørt at de har tatt til tårene.  

– Den første bølgen av ukrainske flyktninger til Ålesund var med oss og hjalp til med å sortere. De tok kontakt med oss og sa «vi er nødt å gjøre noe». Det var deres måte å stille opp på. Gjennom dette har vi fått høre mange sterke historier, sier han. 

Men han understreker at de også har hatt mange russere som har stilt opp og hjulpet.  

Spesielt er det en person som har gjort inntrykk.  

– Det var en som kom inn en dag vi hadde åpen innsamling. Jeg oppfattet at han var fra Øst-Europa et sted. Han spurte om hva vi trengte – penger eller varer? Jeg sa at han kunne støtte med penger, eller om han ville kjøpe noe vi trengte; det var da morsmelkerstatning, smokker og tåteflasker. Han forsvant og kom tilbake en halvtime senere bærende på tre poser fulle av tåteflasker. Så sa han at ville komme tilbake og stakk av gårde. En liten stund senere var han der igjen med fire nye bæreposer med tåteflasker og smokker. Jeg kommer tilbake sa han igjen. Og et par dager etterpå var han der igjen med svære poser fra apoteket med bandasjer og medisinsk utstyr. Mannen hadde brukt over 20.000 kroner av egen lomme. Det kom fram at han var russisk, noe han var litt skamfull over å si. Jeg sa til han at han ikke hadde noe å skamme seg over. Putin er ikke Russland. Det er Putin som har gått til angrep, ikke det russiske folket, sier Lund. 

For aksjonsgruppen er jobben over nå. Til de veteranene som ønsker å bidra inn mot krigen sier han: – Flyktningene kommer til Norge også. Det vil være et behov for hjelp. Et godt sted å begynne er å ta kontakt med asylmottak og høre hva de trenger, avslutter Lund. 

Frivillighet er nøkkelen

Hans Petter Midttun, har nylig vært militærattaché i Ukraina, og forteller at nettopp frivillighet har vært en svært viktig drivfaktor i landets forsvar mot Russland. 

Han forklarer at da krigen først startet i 2014 var det frivillige sivile som mobiliserte et forsvar for å møte den russiske trusselen. 

– Sivilsamfunnet møtte opp og forsvarte Ukraina mot invasjon i 2014. De samlet inn materiell og forsyninger til en verdi tilsvarende et kvart forsvarsbudsjett. Mange av de som var i denne motstandskampen har nå viktige offisielle posisjoner i dag. Ukrainas første sivile forsvarsminister ledet eksempelvis reformkontoret i forsvarsdepartementet bestående av frivillige. I ettertid har vi her i vesten også fått opp øynene for hva de har klart å gjøre i Ukraina og deres motstandskraft. Hadde russerne også fulgt litt med på hvordan de mobiliserte seg mot trussel tidligere, hadde de visst at de ikke hadde en sjanse, mener Midttun. 

Ifølge den tidligere militærattacheen er Ukraina et spesielt samfunn blant annet fordi det er preget av et århundre med seks menneskeskapte katastrofer som hver kunne ha knekket ryggen på de fleste nasjoner. Blant annet var Ukraina det landet med størst tap under andre verdenskrig.  

– Ukraina er på denne måten et unikt land. Etter at jeg ble kjent med Ukraina må jeg si at det er en helt formidabel motstandskraft her. Ukrainerne kommer til å slåss til siste stund. De vet at det Russland gjør er en del av en langsiktig prosess som ikke startet i 2014 eller den 24. februar, eller slutter ved krigens slutt. Hvis Russland ikke lider et nederlag i Ukraina, vil det forberede seg på neste krig så snart en fredsavtale er på plass. Landet har ekspandert kontinuerlig siden 1532.  

Kunne vært avsluttet 

Midttun tror imidlertid at Russland også har blitt overrasket over vestlig reaksjon på invasjonen.  

– Putin har testet vesten i mer enn åtte år gjennom gjentatte brudd på internasjonal lov uten at dette har utløst sanksjoner eller motreaksjoner. Han tror ikke helt på vår handlekraft enda – vi støtter Ukraina med våpen, men vi har ikke soldater på bakken. Vi vil ikke gjøre det som er nødvendig for at krigen avsluttes. Jeg er overbevist om at hvis NATO hadde opptrådd i henhold til sitt strategiske konsept og iverksatt en humanitær intervensjon til forsvar av Ukraina – i motsetning til et angrep på Russland – hadde Russland måttet trukket seg ut. Og sliter de mot én nasjon hadde de definitivt slitt mot 31. Russland kan være både umoralske og forferdelige, men de er ikke dumme. Dette kunne vært avsluttet på en uke, om vi var villig til å ta risikoen og de tapene som ville komme, sier han. 

Han mener også at ringvirkningene av krigen ikke har truffet oss i Europa enda. 

– Vi aner konturene, som økte levekostnader og sult. Fremover vil vi se migrasjon på grunn av sultkatastrofen, dessuten er krigen med på å tjene radikaliseringen av terrornettverk, og vi vil få et endret politisk landskap; det vil bli helt annet Europa som følge av dette. Og vi sitter og ser på uten å gjøre noe, mener Midttun. 

Denne artikkelen ble første gang publisert i Veteran i mai 2022.