Hvordan beviser man at noe ikke har skjedd? Da Torberg Schnitler kom hjem fra Libanon i 1979 ante han lite om at dette spørsmålet senere skulle henge ved han i årevis. Først 36 år etter tjenesten ble han diagnostisert med posttraumatisk stressyndrom (PTSD) på grunn av tjenesten i Libanon. Han ble ikke trodd av Statens pensjonskasse (SPK) og klagenemnda, som mener PTSDen kan skyldes noe annet. Men burde det være opp til Torberg eller Staten å bevise det – og er det i det hele tatt mulig?
28. februar 1979 ankommer Torberg Schnitler Libanon. Det neste halvåret skal han tjenestegjøre i den norske FN-bataljonen, som er en del av UNIFIL. Han er stasjonert ved byen Ebel es Saqi i Sør-Libanon, nær grensen til Israel, og tjenestegjør for det meste i vakt- og hundetroppen, først som lagfører og deretter som fungerende troppssjef.
Her opplever Torberg flere krevende hendelser. En dag da han og en medsoldat er ute og kjører blir de stoppet av bevæpnede barnesoldater. De unge soldatene er tydelig ruset og fremstår truende. Mellom 30 minutter og to timer blir de to norske soldatene holdt igjen. Først da flere UNIFIL-soldater kommer mot området blir Torberg og medsoldaten sluppet fri.
Senere, i tjeneste på en operasjonspost blir han skutt mot. Torberg svarer med å sende opp lysvarsel. Da det ikke hjelper, skytes det varselskudd når angriperne krysser «blueline». Da angriperne allikevel fortsetter på tross av varselskuddene, skyter Torberg mot enkeltpersoner. Han er sikker på at han skadet, og sannsyligvis drepte noen den dagen. En annen gang er han nær ved å bli skutt, men det er heldigvis bare antennen på radioen han bærer på som får unngjelde. Torberg lever videre, men en av medsoldatene hans i kompaniet mister livet i samme kontingent. Det gjør inntrykk på en ung mann fra rolige Trøndelag.
Han understreker at disse hendelsene bare er en del av et større bilde, og at han tross alt har mest positive minner om tjenesten i Libanon – minner om godt kameratskap og følelsen av å bidra til noe viktig. Som fungerende troppssjef kjente han på ansvaret med positivt fortegn.
Utsikt til tidligere UNIFIL post 4.23 fra Falkehøyden i sør Libanon. Foto: Forsvarets mediebank
I egenerklæringsskjemaet han fylte ut da han kom hjem fra tjenesten krysset Torberg av for at tjenesten var «svært lett», og ved legeundersøkelsen fremgår det at han var «helt frisk». –Det var sånn jeg følte det, sier Torberg. 21-åringen kjente på stolthet og mestring etter å ha stått i tjeneste, tatt på seg ansvar og levert. Det hadde vært krevende hendelser, men han hadde ikke hatt problemer med å løse oppdraget. Dessuten ville han kanskje ut igjen og fryktet konsekvensene av å krysse av på noe annet.
Torberg var utdannet kokk og da han kom tilbake til Norge begynte han i full jobb i det sivile. Han fungerte bra i hverdagen, men hadde begynt å unngå visse situasjoner, blant annet var han blitt redd for mørket. Han hadde mareritt og var hele tiden vaktsom. Når han hadde fri, tok han med seg telt og sovepose og søkte ensomheten på fjellet. Han likte dårlig å være der det var mange mennesker. Han likte ikke å gå med hette, kunne ikke ha på helhjelm når han kjørte motorsykkel – han måtte alltid ha kontroll på det som skjedde rundt han, og en exit-strategi. Sånn hadde han ikke vært før.
Istedenfor å gå til legen lærte han å leve med det. Det ble en del av personligheten hans. Han holdt seg opptatt med jobb og fikk hyre som kokk på skip og boreplattform. Eventyrlysten drev han fortsatt ut i verden, og i 2010 jobbet han et år ved Norsk Polarinstitutt i Antarktis. Tilbake i Norge fikk han jobb som lærer i kokkefaget, han hadde giftet seg noen år etter tjenesten og siden hadde også barna kommet. Han gjennomførte repetisjonsøvelser i HV, blant annet som operasjonsbefal og liaisonoffiser. Torberg var det man kaller høyt fungerende, og han sier han bevisst aldri tenkte på hendelsene i Libanon.
I fastlegejournalen i perioden 1998 til 2014 beskrives symptomer som hoste, tungpustet, trøtthet, hodepine og svimmelhet. I 2004 ble han utredet for sterke brystsmerter etter et fall i fjellet. Han falt om og hyperventilerte. Det ble ringt til AMK, og Torberg ble innlagt med mistanke om hjerteinfarkt, men det ble ikke avdekket noen fysisk årsak. Fra da av er han plaget av panikkanfall. I legejournalen er virus på balansenerven oppgitt som utløsende årsak. I 2008 til 2009 ble han langtidssykmeldt for søvnforstyrrelse. Første gang psykiske plager fremgår av de medisinske dokumentene er i fastlegejournalen 21. mai 2013.
I januar 2015 blir Torberg innlagt på St. Olavs hospital med akutt hodepine, lysømfintlighet og talevansker. For første gang nevnes utenlandstjenesten i journalen, og han blir 50 prosent sykemeldt på grunn av symptomer knyttet til psykisk belastningslidelse. Etter en bekymringsmelding blir han kontaktet av Forsvarets sanitet, og begynner i samtale hos psykologspesialist i Forsvarets stressmestringsteam. I epikrise herfra skriver spesialisten følgende:
«Ut fra gjennomgang av historikk er det mye som tyder på at Schnitler sin problematikk har utgangspunkt i overdreven årvåkenhet og vaktsomhet han har etablert etter dramatiske livshendelser. Han beskriver seg selv som generelt aktivert i årene etter intops, og han rapporterer om betydelig forverring etter å ha hatt panikklignende anfall siden 50 års alder (som han først opplevde som hjerteproblematikk). Han har gjennomgående klart å opprettholde et høyt funksjonsnivå. Han har stått i jobb, og tatt mange verv og oppgaver utenom. Det har vært er sterk motivasjon hos ham å være til hjelp for andre. Det å holde seg i aktivitet har også vært en strategi for å holde fokus på andre ting enn egne tanker og emosjoner. Særlig det siste året har han opplevd å stadig miste overskudd og evne til å ha så høyt aktivitetsnivå. Han kjenner på fysiske begrensinger og blir redd for ytterligere funksjonsfall. Hans plager er altså i forverring.»
–Jeg har prøvd å leve livet på en best mulig måte og ha det bra. Jeg likte jobben min, jeg ville jobbe…
36 år etter tjenesten i Libanon får han diagnosen posttraumatisk stress syndrom (PTSD). I anamnese 11. februar 2016 fra Nidaros DPS forteller Torberg at panikkanfallene starter med at han tenker på FN-tjenesten. Etter DPS-behandlingen ble avsluttet i 2017, klarer han å håndtere angstsymptomene på en bedre måte. Han blir ansett som ferdig utredet og utprøvd, må lære seg å leve med symptomene og får til slutt innvilget 50 prosent uførepensjon. Han har hele tiden beholdt jobben på skolen i halv stilling. I vedtaket skriver NAV blant annet at han ifølge psykologspesialist ved Nidaros DPS fortsatt tilfredsstiller kriteriene for PTSD. Den samme vurderingen gjør Torbergs fastlege. NAV konkluderer med at arbeidsevnene er “varig nedsatt på grunn av PSTD og panikklidelse.”
–Jeg har prøvd å leve livet på en best mulig måte og ha det bra. Og så er det noen ting som slår ut som det ikke er mulig å ha styring på. Jeg likte jobben min, jeg ville jobbe, og takket være en fleksibel arbeidsgiver har jeg klart å stå i halv stilling, sier han.
I 2018 søker Torberg på oppfordring fra NAV og advokat kompensasjon for psykisk belastningsskade som følge av deltakelse i en internasjonal operasjon, hos Statens pensjonskasse (SPK). For å kunne vurdere søknaden innhenter SPK spesialisterklæring fra psykolog. Den uavhengige psykologen SPK har bedt om å gjøre en vurdering av sykdomsbilde og årsakssammenhengen, konkluderer med at Torberg er påført psykiske belastningsskader som følge av FN-tjenesten. Blant annet skriver han:
“Skadelidtes internasjonale tjeneste og særlig de spesifikke hendelsene med frihetsberøvelse og beskytning, anses som en betingelse for skadelidtes symptombilde og funksjonssvikt etter tjenesten. Det anses derfor som sannsynlig (mer enn 50 %) at det er årsakssammenheng mellom tjenesten og skadelidtes aktuelle psykiske lidelse i form av PTSD.”
I 2020 avslår SPK allikevel Torbergs søknad om kompensasjon med begrunnelsen at det ikke er sannsynliggjort en varig psykisk belastningsskade som følge av tjenesten i Libanon.
– Det var tungt og sjokkerende, sier Torberg. – Det hadde allerede blitt fastslått så mange ganger av en rekke forskjellige leger, og at SPK tilsynelatende satte seg over legenes vurderinger, det var nesten uforståelig, sier han. Sammen med advokat bestemmer han seg for å anke saken til klagenemnda. Også her får han avslag. I 2023 kommer Torbergs sak opp i Trøndelag tingrett.
Ulikt SPK, legger tingretten stor vekt på de mange legeerklæringene i saken, og både psykologen som ble hentet inn av SPK og psykologen som har behandlet Torberg hos DPS, vitner i retten. I tillegg har Torbergs overordnede fra tjenesten i Libanon kommet med en skriftlig forklaring, som bekrefter flere av Torbergs hendelser under tjenesten.
I dommen vurderer tingretten at det er “sannsynlighetsovervekt for at Schnitler er påført en varig psykisk belastningsskade på grunn av sin utenlandstjeneste i Libanon, og retten finner det sannsynliggjort at det er faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom denne psykiske belastningsskaden og hans ervervsmessige uførhet på 50 %.”
Tingretten vurderer at klagenemnda har lagt feil faktum til grunn og at det er feil ved rettsanvendelsen. “Vedtaket er derfor ugyldig. Schnitler har etter rettens vurdering krav på kompensasjon,” skriver tingretten.
–Da jeg var i møte med nemda for å legge frem saken ble jeg avspist med 30 minutter for utspørring fra nemda. Retten brukte to dager og gikk grundigere inn i saken, sier Torberg.
Her skulle man tro at denne saken var ute av verden. Men slik skulle det ikke gå.
Torberg Schnitler i finstasen. Foto: Privat
Saken går tilbake til klagenemnda. Tingretten har ikke myndighet til å vurdere innholdet i sakene, de kan bare vurdere saksbehandlingen eller gyldigheten av vedtakene. Klagenemnda må nå fatte nytt vedtak i og med at det tidligere vedtaket er gjort ugyldig. Til tross for dommen fra tingretten avslår klagenemnda saken igjen.
I avslaget skriver de at de ikke er bundet av sakkyndige vurderinger, altså at de ikke trenger å ta hensyn til legeerklæringene i Torbergs sak. Nemnda mener at konklusjonen til spesialisten er mangelfull. De legger avgjørende vekt på at det gikk lang tid fra hendelsene i Libanon, til Torberg oppsøkte lege for problemene. De mener blant annet at PTSDen kan komme av at Torberg ble påkjørt i 2002 eller at han kræsjet med et rådyr på motorsykkel i 2015, og generelt at et levd liv kan være årsaken. Til tross for alle legene som har diagnostisert Torberg med PTSD etter opplevelsene i 1979, mener nemnda at det ikke er slik. Ingen av nemndas medlemmer er leger.
De mener legene har lagt for stor vekt på Torbergs egen forklaring og skriver at erklæringene “ikke kan tillegges vekt.” I stedet stoler de på sine egne vurderinger. Det insinueres til og med at Torberg kanskje bare er ute etter pengene.
Etter vedtaket kom i 2024 har Torberg tatt ut ny stevning. –Jeg er klar for å kjempe, sier han, men legger til at kampen mot systemet har vært tyngre enn hendelsene i Libanon. De som jobber med denne type saker har hørt det før, mange ganger. –Det føles uverdig, sier han. Han er dessuten redd for at det samme kan skje igjen, at han skal bli fanget i en evig runddans mellom tingretten og klagenemnda uten å komme noen vei.
– Hvordan beviser man at man har fått stresslidelse som følge av tjenesten? Eller at man ikke har fått det av noen annen grunn? spør Torberg. Når ikke engang legenes vurderinger er bra nok, hva skal man gjøre da? Og hvem har ansvaret for å bevise, eller motbevise det, Torberg eller Staten?
Dette spørsmålet tok tingretten opp i sin dom fra 2023. De mener det var Staten som skulle ha bevist at det forelå andre årsaker til uførheten enn tjenesten i intops. Klagenemnda er fortsatt ikke enig. “Etter nemndas syn er det ikke grunnlag for å snu bevisbyrden i denne saken. (…) Det er først dersom alle vilkårene for årsakssammenheng er oppfylt, og en anfører en alternativ utvikling, at bevisbyrden snus,” skriver de i vedtaket.
– Jeg syns det er mot all logikk at bevisbyrden skal ligge på veteranen og ikke på Staten, sier generalsekretær i NVIO, Bjørn Robert Dahl. Årelange kamper med Statens pensjonskasse og klagenemnda, og i mange tilfeller også NAV, er ikke god ivaretakelse.
– På grunn av saken har jeg i perioder vært langt nede, forteller Torberg. – Man skulle jo tro det var i statens interesse at jeg kunne stå i jobb, men tvert imot har jeg klart det på tross av Staten. Den samfunnsmessige konsekvensen av å bli behandlet på denne måten er at det blir kostbart for samfunnet. Det gjør folk sykere. En ting er veteranen, men man har også pårørende som blir preget, sier han.
Nå jobber veteranorganisasjonene NVIO og SIOPS sammen for å innføre en formodningsregel, som vil snu bevisbyrden fra veteranen til Staten. En slik ordning er mest sannsynlig under innføring i Danmark ettersom den ble omfattet av forsvarsforliket før jul i 2024.
– Det at veteranene selv må bevise en direkte årsakssammenheng mellom skaden og militærtjenesten for å få tilkjent erstatning, er en prosess som for mange har vist seg å være lang og vond, sier Bjørn Robert Dahl.
Han mener saksbehandlingen er unødvendig ressurskrevende, og saksprosesser der spesialisterklæringer settes tid side er stikk i strid med stortingsflertallets vilje. I 2020 vedtok Stortinget at spesialisterklæringer om varig psykisk belastningsskade ikke skulle settes til side av Statens pensjonskasse eller klageorganet uten at erklæringen først sendes tilbake til spesialisten for kommentar eller tilleggserklæring.
– Allikevel har vi dessverre sett flere eksempler på at legeerklæringene tilsidesettes. Jeg mener mye av dette kunne vært løst ved å snu bevisbyrden. Når jeg ser saker som Torbergs er det det eneste som gir mening for meg, sier Dahl.
Oppdatering:
20. mars gikk Forsvarsdepartementet ut og overprøvde klagenemndas vedtak etter påtrykk fra NVIO og SIOPS. FD anmodet SPK om å treffe nytt vedtak i saken i tråd med bevisvurderingen og rettsanvendelsen i tingrettsdommen. – Det ser ut til at vi er på rett vei, men før vi hører avgjørelsen fra SPK får vi være litt nøkterne med feiringen, sa Bjørn Robert Dahl da.
Litt over en uke senere, 28. mars, kom beskjeden om at Torberg Schnitler er tilkjent erstatning.