Speiderjenta som ble forsvarstopp 

Ingrid Margrethe Gjerde har hatt lederstillinger «overalt» i Forsvaret. Nå er hun nytilsatt sjef for Forsvarsstaben og nestkommanderende for Forsvarssjefen. Egentlig skulle den friluftsglade speiderjenta bli lege, men samholdet og mulighetene hun opplevde i Forsvaret sendte henne ut på en annen vei.

Fra hjørnevinduet på kontoret til sjefen for Forsvarsstaben i Myntgata 1 siver dunkelt, grått novemberlys inn over papirene på skrivebordet. Det høytidelige maleriet av Kong Harald på veggen over pulten, er imidlertid godt lyssatt og tar oppmerksomhet. Som en påminnelse om alvoret i oppgavene som skal løses her – for Konge og Fedreland.  

Ansvar og alvor har aldri stoppet Ingrid Gjerde. Hun kommer rett fra stillingen som sjef for FNs fredsbevarende styrke i UNFICYP på Kypros, til utnevnelse i statsråd som generalløytnant og sjef for Forsvarsstaben. Før det kan hun skilte med erfaring som kompanisjef i Telemark bataljon, sjef for Hans Majestet Kongens Garde, sjef for Krigsskolen og stabssjef i Hæren. Hun har også lang fartstid i tjeneste i internasjonale operasjoner med stillinger som troppssjef i Libanon, kompanisjef i Bosnia-Hercegovina og kontingentsjef i Afghanistan. Legg til erfaring fra både Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet, og det vil være rimelig å si at denne dama har hatt over gjennomsnittet mye ansvar. 

Speiderjente

I oppveksten i Bærum og Trondheim var Gjerde en ivrig speider, med en mor som også var aktiv i speiderbevegelsen. Ellers var det idrett og friluftsliv som gjaldt. Stabssjefen var en av fire søsken og tidlig en selvstendig type. Som eldste jente i søskenflokken fikk hun også mye ansvar for de yngre søsknene. Forsvaret var aldri i tankene hennes på denne tiden, men Gjerde husker at hun var veldig bestemt på å bli lege fra hun var liten.  

Det var en fantastisk følelse å bygge team og få resultater. Det føltes utrolig meningsfylt.

Ingrid Gjerde

– Det er tilfeldigheter som førte meg hit. Etter videregående kom jeg inn på legestudier i Tyskland, og var på venteliste i Norge. Jeg bestemte meg for å samle poeng til studiene mens jeg ventet. Gjennom guttevenner hadde jeg hørt mye snakk om befalsskolen og hvor tøft det var. Det gjorde meg litt nysgjerrig. Broren min dro meg mye med til Ungdommens Heimevern, så jeg hadde fått en smakebit. Det endte med at jeg søkte to-årig befalsskole, og under plikttjenesten som sersjant ble jeg sterkt oppfordret til å søke krigsskole. Jeg grep den sjansen, forteller Gjerde. 

Det viste seg at militæret var noe hun trivdes med, og hun oppdaget at det var svært mange muligheter i Forsvaret, både utdannings- og yrkesmessig. Første oppdrag etter krigsskolen var som ung troppssjef i Harstad. 

– Det var en fantastisk tid, både faglig og på fritiden. Harstad er et eldorado for friluftsliv, så det ga fabelaktige muligheter. Selv om vi var få kvinner der, ble jeg godt mottatt og det var et bra miljø. Det gjorde at jeg fortsatte. Etter de fire pliktårene etter krigsskolen, var det ikke lenger noe spørsmål, jeg vurderte ikke noen annen vei enn Forsvaret, avslører hun. 

Gjerde påpeker at en militærkarriere er spesielt spennende fordi det tilbyr en kombinasjon av det praktiske, fysiske og intellektuelle, noe hun selv opplevde fra starten. 

– Helt fra tidlig i min tjeneste har jeg hatt denne kombinasjonen, og så kan du velge å spisse deg inn på ulike ting. I begynnelsen hadde jeg en del tradisjonelle oppgaver som tropp- og kompanisjef i bataljon. Det er lederoppgaver med mye ansvar for unge mennesker, det må jeg si. Du må forstå både det taktiske og operasjoner, men først og fremst må du være en god leder for soldatene våre, og få de til å bidra inn i det store komplekset. 

– Jeg husker spesielt godt tiden som fersk, ung troppssjef og den fantastiske opplevelsen av å bygge team og få resultater. Det føltes utrolig meningsfylt, minnes hun. 

Siden ble Gjerde bataljonssjef i Garden, sjef for Krigsskolen, jobbet noen år med langtidsplanlegging og kommunikasjon i Forsvarsdepartementet, og var stabssjef i Hæren. 

Vi bidro til fred og stabilitet. Vi er ute og bruker kjernekompetansen vår, som er å planlegge og lede operasjoner.

Ingrid Gjerde

– Så jeg har virkelig fått gjort mye forskjellig. Jeg sier til alle unge at det jeg tenkte minst på, er det som har vist seg å være mest givende og tatt meg videre. Et eksempel er da jeg ble hentet inn av kommunikasjonssjefen for Forsvaret for å være talskvinne for Forsvarssjefen. Det var veldig langt unna noe jeg hadde tenkt på; jeg var ute i kompani da. Men for en fantastisk læringskurve det var. Det ga meg ny forståelse av Forsvaret, jeg var tett på toppsjefen vår og kommunikasjonsfeltet var helt nytt for meg. Det var virkelig det som ga meg en helhetlig forståelse, men som også ble en «drive» for ønsket om å bidra til noe større i Forsvaret, forteller Gjerde. 

Til tross for at dypt alvor er en underliggende faktor i hennes forpliktelser, er generalløytnant Gjerdes personlige fremtoning overraskende varm, åpen, uanstrengt og smilende. Hun kunne nok blitt en god lege med et slikt lynne – om ting hadde gått etter den planen! 

Høydepunkt å være ute

For stabssjefen har likevel høydepunktet i karrieren vært å være ute i internasjonale operasjoner. – Det kan jeg vel innrømme i et veteranmagasin, humrer hun. 

– Det er tre aspekter som gjør det til høydepunkt. Jeg opplevde at vi gjorde noe meningsfylt, at vi bidro til fred og stabilitet. Det andre aspektet er at her kunne vi virkelig bruke faget vårt – vi er ute og bruker kjernekompetansen vår, som er å planlegge og lede operasjoner. Det tredje aspektet, som jeg har tenkt mye på, er at når du reiser ut med en enhet blir det et spesielt samhold, som jeg ikke har opplevd i noen andre sammenhenger. Alle er så dedikert til oppgaven vi har. Og så skal du aldri hjem og hente i barnehagen, eller på golftrening eller hva du nå enn holder på med. Oppdraget og avdelingen du jobber sammen med kommer alltid først.  

– Det er også ytterpunkter i slike oppdrag. Det er dypt alvor, men for å stå i alvoret må du bygge relasjoner med samhold, humor og ta vare på hverandre. Det er et spenn mellom følelser. Du får det harde med det myke, og det må du ha for å lykkes med oppdragsløsningen. Jeg, som mange andre, har kommet hjem og kjent på et visst savn eller en tristhet. Det tror jeg har med denne felles avdelingsfølelsen å gjøre, sier Gjerde. 

På spørsmål om hva som har gjort spesielt inntrykk på henne når hun har vært i operasjoner i utlandet, sier stabssjefen at man først gjerne tenker på det som er dramatisk, det å miste folk, fordi det gjør stort inntrykk. Men hun trekker fram et minne fra da det faktisk gikk bra, som et av dem hun alltid vil huske: 

– Da jeg var styrkesjef i Afghanistan var det fem av våre som døde året før jeg deployerte. Så vi var virkelig forberedt og hadde forståelse for hvor alvorlig dette oppdraget var. På det tidspunktet vi dro hadde Forsvaret kjøpt inn nye «Dingoer» – mer pansrede vogner som var sikrere mot miner og veisidebomber. Vi hadde en vogn med fire soldater som kjørte på en slik bombe. Det gikk bra med dem, men vognen var et totalvrak. Hadde vi fremdeles hatt de gamle vognene, hadde de vært borte den dagen. Jeg ventet på sykestua da de kom evakuert inn fra hendelsen – levende. Jeg glemmer aldri øyeblikket da jeg så de fire levende guttene. Det gjorde inntrykk. Det handler om det sterke i at det gikk bra, sier Gjerde.  

Vi hadde en vogn med fire soldater som kjørte på en slik bombe. Det gikk bra med dem, men vognen var et totalvrak. Hadde vi fremdeles hatt de gamle vognene, hadde de vært borte den dagen.

Ingrid Gjerde

Mange av utenlandsoperasjonene har blitt diskutert i etterkant, noe Gjerde synes er helt greit. Men hun påpeker at dette er noe man ikke kan fokusere på når man er ute. 

– Noe av det vi soldater står i, er at du hører den politiske og faglige diskusjonen rundt operasjoner. Vi må imidlertid sette søkelys på oppdraget og gjøre det beste for å løse det som er demokratisk besluttet, for det er jobben vår. Når vi er ute, leter vi nok ubevisst eller bevisst etter hvor vi kan se positiv fremdrift. Så får andre vurdere i ettertid om det var riktig. Jeg synes absolutt det er riktig og viktig at kommisjoner vurderer militære operasjoner som Libya og Afghanistan. Samtidig forventer jeg at de som undersøker viser respekt for de som løste oppdraget på vegne av nasjonen vår, understreker hun, og legger til at hun også mener at Norge har vektlagt å finne løsninger med minimal bruk av makt: 

– Og dermed har jeg sett veldig mye positivt i de operasjonene jeg har vært i, legger hun til. 

Respekt er essensielt

Gjerde sier at hun har lært mye av erfaringene fra utenlandsoperasjonene, både når det gjelder det taktiske og det operative. Men det hun trekker frem som det viktigste hun har lært, handler om respekt. 

– Jeg har jobbet mye med dialog med myndigheter, senest nå på Kypros, hvor jeg forholdt meg mye til forsvarssjefene på begge sider, men også folk på lavere nivåer. Det viktigste jeg har lært gjennom dette er hva respekt reelt betyr. Det å jobbe med å forstå hvorfor de tenker og handler som de gjør er alfa omega når du går inn et sted, om det er som militær styrke i operasjoner eller i dialogen med ledere, understreker Gjerde. 

– Men du må gå inn med ydmykhet og være nysgjerrig på hvorfor de tenker og handler som de gjør. Det er også viktig å skille sak og person, og bygge relasjoner selv om du er dypt uenige i handlingene de gjør. Jeg så viktigheten av det på Kypros, men også andre steder. Da jeg reiste hjem derfra, hadde jeg hatt mange vanskelige samtaler med de militære sjefene på begge sider. Jeg opplevde imidlertid at det var respekt på begge sider og god tone, noe som gjorde det mye enklere å gå inn i de vanskelige samtalene, påpeker hun. 

Et tredje lærdom Gjerde drar frem er fleksibilitet. 

– Du kan ikke komme til operasjoner eller forhandlingsbord og tenke at det kun er en løsning, fremfor å se etter gode kompromisser.  

– De ved forhandlingsbordet må også være bemyndiget, det vil si at de ikke er nødt til å dra tilbake å sjekke med noen høyere. Når vi går til forhandlinger er det viktig å kunne ta det videre der og da. Dersom du må tilbake til høyere hovedkvarter først, så lukker det seg gjerne muligheter. Det har jeg sett med nasjoner ute. 

Endret seg mye for kvinner

Gjerde er en av få kvinnelige toppsjefer i Forsvaret. Selv føler hun ikke at det har vært vanskelig på være kvinne i Forsvaret, men ser at forholdene har endret seg mye på de 36 årene hun har vært i tjeneste. 

– Vi er preget av at vi er et forsvar bygd for menn, av menn. Slik det også er i mange andre samfunnsinstitusjoner, og det tar mange år og endre det. Det tar jeg på alvor. Jeg tror aldri vi kommer helt i mål med det.

Ingrid Gjerde

– I begynnelsen opplevde jeg at det var mange festtaler. Man åpnet alle posisjoner for kvinner og det var mange som uttrykte hvor flott det var med kvinner for det sosiale miljøet. Så det var enten politisk korrekthet eller mest for det sosiale at det var bra med kvinner. Men det har jeg opplevd at har endret seg. Nå respekteres kvinner for kompetansen og det de står for. Vi må ha de beste og da må vi jo rekruttere fra hele befolkningen.  

– Jeg har ikke opplevd at det er vanskelig å være kvinne i Forsvaret, men jeg har kanskje vært heldig med sjefer og medarbeidere. Da jeg kom inn på 80-tallet, hadde jeg nok tilnærmingen om at jeg måtte tilpasse meg kulturen, mye mer enn det folk gjør i dag. Og det er bra. Det var mye jeg reagerte på, som kvinner og menn i dag ikke ville synes er greit, men tenkte at sånn er det i Forsvaret. Jeg har reflektert mye på det, og en del av det ønsker jeg ikke at mine barn skal måtte tilpasse seg, sier hun.  

Gjerde mener vi har kommet videre, men opplever også at det ennå er en vei å gå. 

– Vi er preget av at vi er et forsvar bygd for menn, av menn. Slik det også er i mange andre samfunnsinstitusjoner, og det tar mange år og endre det. Det tar jeg på alvor. Jeg tror aldri vi kommer helt i mål med det. Vi må ha søkelys på organisasjonskultur og vi må favne et stort mangfold. Mange kategorier av menn føler seg heller ikke hjemme i Forsvaret. Vi trenger et spenn av mennesker som vi burde inkludere på en bedre måte, sier hun. 

Reorganisert stab

I sin nye stilling er rekruttering en av hovedutfordringene, påpeker Gjerde.  

– Vi har våre hovedleveranser. Utover disse er rekruttering en utfordring. Jeg kom inn her til en reorganisert stab, som hadde gått gjennom en omstilling. I grove trekk innebærer det at vi nå skal jobbe mer helhetlig og strategisk; vi skal jobbe mer på tvers av avdelingene og i større grad med prosesser med bidrag fra de ulike søylene. Det betyr at vi må være godt koordinerte. Forsvarsstaben har tre hovedoppgaver: Være rådgiver for Forsvarssjefen, realisere beslutninger, politiske eller forsvarsmessige, og til slutt kontrollere virksomheten. Det er ikke noe som ikke har en økonomisk side, en personellside eller operativ side. Vi må tenke stort på det, og være langsiktige og helhetlige. Det handler om styring og utvikling, sier Gjerde.  

Det er en betydelig oppgave, men stabssjefen har ikke prestasjonsangst. 

– Jeg synes det er kjempeinteressant å få muligheten til å få staben til å virke etter intensjonen, og påse at våre leveranser blir kvalitativt gode. Det handler om mye av det jeg har erfaring fra tidligere. Det er en veldig fin og kompetent gjeng jeg har med meg, men vi trenger litt tid og godvilje fra departementet og politisk ledelse, og at organisasjonen støtter oss til vi virker optimalt, påpeker hun.  

Ellers er rekruttering det Gjerde opplever som Forsvarets hovedutfordring akkurat nå. 

– Jeg mener selv, og er godt samsnakket med forsvarssjefen i dette, at vi trenger riktig kompetanse for i dag og for fremtiden. Vi trenger volum, men det er også en del gap på spesielle områder, eksempelvis teknikere og helsepersonell.  

Hun innrømmer at det er tøff konkurranse om de samme kroppene og hodene, og tror ikke det er noe som går over.  

– Derfor må vi tenke hvordan vi skal rekruttere, beholde og rerekruttere de riktige menneskene. Vi må også vurdere om det er andre måter å gjøre ting på. Kan teknologi hjelpe med noe? På noen områder er det mulig, blant annet har vi redusert kraftig innen HR. Men ute i operasjoner hvor det handler om sikkerhet og å være fysisk til stede, er det begrenset hvor mye vi kan tenke smartere, sier Gjerde.  

Derfor må vi tenke hvordan vi skal rekruttere, beholde og rerekruttere de riktige menneskene. Vi må også vurdere om det er andre måter å gjøre ting på. Kan teknologi hjelpe med noe?

Ingrid Gjerde

Hun mener det er kategorier som kan settes ut til andre utenforstående, blant annet noe vedlikehold. 

– Kanskje kan industrien ta det, eller vi kan samarbeide med andre nasjoner. Vi må også tenke kreativt. For eksempel når det gjelder veteraner. De er jo ressurser i samfunnet. Kan vi hente de inn til lengre eller kortere operasjoner nasjonalt eller internasjonalt? Et eksempel på dette er støtten vi har gitt til å utdanne ukrainere. Vi har begynt med dette, men jeg tror det har et kjempepotensial, påpeker Gjerde. 

Tar fryktkultur på alvor

Gjerde tror at tillit til Forsvaret også er viktig for å nå de riktige menneskene. Når det gjelder hendelsene som har vært rapportert i media, hvor folk har følt seg mobbet og trakassert, og beskrev en fryktkultur på toppen av Forsvaret, sier stabssjefen at hun tar det veldig alvorlig. 

– Vi, mer enn de fleste, er avhengige av tillit i befolkningen, men også internt. Hvis du skal jobbe med de mest krevende sakene, som krig og konflikt er – med våpen i hånd – er vi helt avhengige av at befolkningen stoler på oss i forhold til sin egen trygghet. Også internt må du være trygg på de du jobber sammen med. I krevende operasjoner må du være trygg på at kvinnen eller mannen i sidegropen eller i avdelingen, er til å stole på. Det tar vi på alvor.  

Hun mener at det er gjort mye bra arbeid i Forsvaret, men påpeker at man åpenbart ikke har vært flinke nok. 

– Nå er det mange grep som tas. Det viktigste er grepene som blir tatt ute i avdelingene, som kanskje ikke får så mye oppmerksomhet. Men også på toppen, at vi har opprettet en avdeling som skal støtte hele virksomheten i dette, er svært viktig. Det er mange ulike veier inn og vi har fokus fra toppledelsen hele veien nedover. De har virkelig forstått det nå. Vi har for eksempel en kampanje som heter «Ikke på mitt lag». Den handler mye om å ha samtaler om hva tillitt er. Å bli bevisst på det og snakke om det, tror jeg er veldig viktig. 

Det er ikke små utfordringer Gjerde står ovenfor, men det er helt klart at dette er en stabssjef som er motivert for jobben. 

– Jeg tar oppdraget på alvor, og er veldig ydmyk. Det er en stor og krevende oppgave. Men jeg gleder meg også! Det har nok mye å gjøre med at jeg ikke står alene. Og jeg har veldig tro på de rundt meg, avslutter stabssjefen.