En uke etter at han avbrøt påskeferien i 1978 sto Bjørn Ottersen som en av de første norske FN-soldatene på sør-libanesisk jord. Over førti år senere hjelper han ukrainske soldater med å vinne over Putin.
Tekst og foto: André Kjernsli
– Det gikk fort i svingene ja, men jeg følte ikke at det var uforsvarlig på noen måte.
Bjørn Ottersen (71) tenker tilbake på da han og familien tilbrakte påsken på Golsfjellet, der Røde Kors hadde sin beredskapssentral. Kåre Ottersen, Bjørns far, jobbet i Røde Kors.
Noen år tidligere hadde Bjørn avtjent verneplikten i Brigade Nord på Setermoen. Der fikk han høre at FN hadde bedt Norge om å ha en bataljon i bakhånd for rask avreise ved en eventuell krise et eller annet sted i verden. Bjørn synes dette var så interessant at han signerte kontrakt med Forsvaret. Dette ville han være med på.
– Jeg var nok drevet av eventyrlyst, og jeg håpet på at det skulle bli et utenlandsoppdrag på meg, sier han.
Ingenting skjedde
Bjørn ble stående på lista i flere år uten at det skjedde. Godtgjørelsen for å stå på den lista var 200 kroner/mnd. – før skatt.
På denne tiden hadde borgerkrigen herjet Libanon i flere år. Da Israels statsminister Menachem Begin i mars 1978 ga grønt lys for invasjonen i Libanon (operasjon Litani, journ. anm) reagerte verdenssamfunnet skarpt. I FN ble det raskt bestemt at en fredsbevarende styrke, UNIFIL, skulle opprettes.
– Da meldingen kom over radioen var det bare å avslutte påskeferien og komme seg hjem, sier Bjørn.
Nå gikk det fort; Påfølgende tirsdag dro han på jobb og sa farvel til sine kollegaer, men han måtte ikke si opp.
– Dersom man ved ansettelse i en jobb fortalte at man var en del av beredskapsstyrken til FN, var man garantert å få jobben tilbake etter endt oppdrag. Stillingen var vernet ved lov, forklarer Bjørn.
Glemmer aldri sprøytene
Senere samme dag møtte han opp på Trandum militærleir rett nord for Oslo. Det handlet ikke så mye om å øve på oppdraget, men mer om å få utlevert utstyr. De vernepliktige malte FN-soldatenes hjelmer blå, og kjøretøyene hvite – i rekordfart.
– Og alle sprøytene vi fikk, det er vel det jeg husker best, ler Bjørn.
Helgen etter var de på plass i Sør-Libanon, som den første norske kontingenten i UNIFIL.
Den første natta i Sør-Libanon sov soldatene under åpen himmel. De aller fleste innbyggerne hadde som følge av den israelske invasjonen rømt nordover mot Beirut. Ute på jordene rundt leiren var det ingen bønder, og i Ebel es Saqi var de kanskje en håndfull mennesker.
Granatnedslag i leiren
Etablering av teltleiren Dovre, som skulle bli soldatenes hjem de neste tre månedene, var førsteprioritet. Ganske tidlig gravde soldatene ut dekningsrom, og leiren begynte å ta form. Major Haddad, leder i SLA – South Lebanese Army, hadde gitt signaler om at de norske soldatene kom til å trenge steder å gjemme seg.
– Vi var vel så vidt ferdig med å lage dekningsrommene før alarmen gikk. Haddad ville teste oss ut med bombekasterild inn i leiren, minnes Bjørn.
Bjørn husker at noen av soldatene var redde, men de fleste var naive nok til å føle seg trygge i shelterne. Dette var noe som hørte med på et vis, oppdraget medførte risiko.
På Trandum, i forkant av avreise, fikk de høre om svenske FN-soldater som hadde rykket inn i Sør-Libanon fra Sinai. Noen av de kjørte på en mine, og flere svensker ble drept. – Så vi visste at dette var alvor får vi dro.
Sjåførjobben var midt i blinken
Bjørn tjenestegjorde som sjåfør på M6 i stabskompaniet, noe han raskt lærte seg å sette pris på. Det ble mye kjøring, både i Norbatt, resten av UNIFIL og nordover til Beirut. Det ble også kjøreoppdrag til Golanhøyden og Syria. Han fikk sett mye, truffet folk, og spist på restaurant fra tid til annen. Mange av soldatene fra sjåførlaget holder kontakten den dag i dag.
– Hver gang vi møtes snakker vi om hvor heldige vi var med tjenesten, sier den pensjonerte ingeniøren.
Samtidig med at Bjørn ble kalt inn til FN-styrken, fikk hans far beskjed om å pakke sakene og reise til Beirut. Den israelske invasjonen hadde skapt en flyktningebølge nordover i landet, og IRC (International Red Cross) forsto at det ville bli behov for deres hjelp. At både far og sønn var i Libanon var spesielt. – Det var nok rarest for mutter’n, smiler Bjørn.
Møtte sin far i Beirut
Far og sønn Ottersen fikk anledning til å treffe hverandre ved flere anledninger, både i Beirut og i Norbatt. De feiret blant annet 17. mai sammen i Sør-Libanon.
– Det er rart å tenke på at faren min var i Beirut og hjalp mennesker som hadde flyktet fra der jeg befant meg.
Etter hvert som månedene gikk returnerte noen av flyktningene til Sør-Libanon. Bjørn husker det som sterkt å se barna som hadde vært utsatt for disse prøvelsene.
Etter at Bjørn kom hjem fra Norbatt I, var venner og kjente nysgjerrige på hva han hadde opplevd – i omtrent en uke. Nyhetens interesse var over, og livene gikk videre, også for han.
Ble NVIO-medlem
Bjørn er født og oppvokst i Asker, hvor han fortsatt bor. Av utdannelse er han ingeniør og har hatt en lang karriere i IT-verdenen. Eventyrlysten ble tilfredsstilt gjennom mange reiser verden rundt for Norsk Hydro.
For omtrent 20 år siden kom han i kontakt med NVIO. Der ble også mange fra transportlaget etter hvert gjenforent, og høydepunktet var da ti av dem i 2018 returnerte til Sør-Libanon.
– Det var fantastisk å reise tilbake til alle de stedene vi hadde besøkt bak rattet i en M6 mange år tidligere.
Askerbøringen synes det er fint å treffe veteraner i NVIO-regi, enten de har vært i Libanon eller andre steder. Han har deltatt på arrangementer i både Åndalsnes og Alta.
Neste stasjon: Ukraina
Det var på et NVIO-møte han først fikk høre om Ukrainian Freedom Convoys (UFC)
UFC har vært aktive siden mars 2022, og har levert over 100 kjøretøy til ukrainske soldater. Siden starten har organisasjonen klart å samle inn drøyt seks millioner kroner i Norge. Alt brukes til å skaffe sårt tiltrengte kjøretøy til det ukrainske forsvaret.
De norske sjåførene får dekket drivstoff og ferge mellom Sverige og Polen, men må selv betale hotell, mat og hjemreise.
– På et veterantreff før jul i 2023 fikk jeg høre om dette. Jeg satt meg opp på en sjåførliste, og reiste hjem for å begynne å bearbeide kona, smiler han.
Fikk plass i konvoi
En sjåførkompis fra tiden i Libanon hadde allerede deltatt på en av UFC-konvoiene, og hadde beskrevet det som en fin og meningsfylt opplevelse. Og at risikobildet ikke er spesielt høyt til tross for at man skal inn i et land i krig.
– Det farligste er antageligvis å kjøre en 20 år gammel bil såpass langt, forklarer Bjørn.
FN-veteranen fikk ikke plass i konvoien som gikk på nyåret 2024, men han hadde hørt at det var planlagt en konvoi på forsommeren. – Der fikk jeg plass.
I slutten av mai satte han seg bak rattet i en tilårskommen Nissan Navarra. Der var han en av over 40 personer som leverte 20 kjøretøy til den ukrainske arméen. En kjøretur på 2300 kilometer gjennom Sverige, Polen og inn i Ukraina frem til Kyiv.
Sterke menneskemøter
Trygt hjemme i Norge igjen bekrefter Bjørn at turen var flott, med mange engasjerte medsjåfører, og sterke menneskemøter med takknemlige ukrainere. Ett møte kommer han aldri til å glemme.
– Jeg kom i prat med ei dame ved minneveggen over falne ukrainere. Hun pekte ut sønnen sin for meg. Han døde i 2014 etter å ha blitt torturert av russiske soldater. Han var ikke 17 år engang.
Bilturen fra Oslo til Kyiv er intens. Med to sjåfører i hver bil er det meningen at bilene skal kjøre hele dagen, fra morgen til kveld. Tidsskjemaet er stramt, men det legges ikke opp til råkjøring. Den største usikkerheten er knyttet til grensepasseringen mellom Polen og Ukraina. På denne turen gikk dette over all forventning, men tidligere konvoier har opplevd å tilbringe timevis på grensa.
Kaffe og kaker på grensa
– På den ukrainske siden fikk vi kaffe og kaker av grensevaktene, det sier kanskje litt om hva de synes om arbeidet UFC gjør, smiler Bjørn.
På grunn av sikkerhet kjører ikke UFC lenger øst enn til Kyiv. Der kommer soldatene, ofte tre-fire mann, fra fronten for å hente bilen. Det utveksles noen ord, bilder blir tatt, og så returnerer soldatene til fronten. De har ingen tid å miste i kampen mot de russiske okkupasjonsstyrkene.
Motivasjonen for å delta i disse operasjonene er ulike. Mens Libanon handlet om ungdommelig mot og eventyrlyst, er Ukraina-turen drevet av noe annet.
– At vi har en krig igjen i Europa har et alvor over seg som jeg tar inn over meg. Dette er mitt lille bidrag til å få stopp på dette, sier Bjørn.
-Inspirert av fatter’n
Ønsket om å være med å gjøre en forskjell har vært der hele tiden. – Det var helt klart fatter’n som var min store inspirasjon, sier Bjørn. Kåre Ottersen jobbet i Forsvaret og tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden før Bjørn ble født. Senere gjorde han FN-tjeneste i Gaza i 1960 og i Kongo i 1962. I 1967 gikk ferden videre til Norges Røde Kors, hvor han fikk ansvaret for å bygge opp innenlands beredskap. I 1968 dro han til krigen i Biafra for IRC, og helt frem til han gikk av med pensjon rykket han ut til store kriser og katastrofer rundt i verden for IRC.
Kilder: Store norske leksikon, Wikipedia. (Journalisten som har skrevet saken tjenestegjorde selv i NORBATT XVII, posisjon 4-11/KpB)