Etter en storøvelse som varte i nesten en måned er KNM Fridtjof Nansen nå fullt integrert i den amerikanske hangarskipsstyrken USS Harry S Truman Carrier Strike Group. 1. desember kastet de loss og vinket farvel til verdens største marinebase i USA, nærmere bestemt i Norfolk, Virginia. Nå venter flere måneder i sjøen.

Stine Hellesfjord er undervannskrigføringsspesialist om bord. 30-åringen fra Smøla er motivert og spent på perioden som ligger foran dem.

– Når vi drar ut vil rollen til KNM Fridtjof Nansen være å beskytte hangarskipsstyrken slik at den kan gjennomføre sikre og uforstyrrede flyoperasjoner i fredstid, krise eller i verste fall i en væpnet konflikt. Mitt ansvarsområde som krigføringsspesialist i antiubåtdomenet, er å samhandle og koordinere antiubåtaktiviteter, både for oss selv og styrken som helhet. Det være seg å anvende teknikker, taktikker, prosedyrer og andre mottiltak for å finne, identifisere og hindre fiendtlige ubåtaktivitet mot styrken. I det store og hele beskytte styrken mot en ubåt-trussel, sier Hellesfjord.

Stine Hellesfjord er undervannskrigføringsspesialist. Det er hennes andre tur ut.

– En vanlig arbeidsdag for meg avhenger veldig med hvilken aktivitet vi har eller hvilket oppdrag vi har. Har vi et oppdrag som involverer krigføring går jeg som regel vakter i operasjonsrom hvor jeg leder undervannskrigen på min vakt. Har vi ikke krigføring er jeg «dagmann», som vil si at jeg jobber fra 08-20. Da jobber jeg litt mer administrativt, trener egen organisasjon og driver fagstudier, og generelt bidrar med forefallende arbeid på skuta.

Ligger vi til kai er det mye det samme, i tillegg til å koordinere med landsorganisasjonen, sier hun.

Det som er helt nytt med dette oppdraget er at Norge er en aktiv og fullt integrert del av styrken. Dette er ikke rutine, men et relativt høyt prioritert oppdrag sammen med vår viktigste allierte, USA. Per nå har oppdraget status som en «internasjonal innsats» i en amerikansk koalisjon. Denne kan dog endres til en internasjonal operasjon dersom situasjonen tilsier det. KNM Fridtjof Nansen er den første norske fregatten som noen gang drar på et skarpt oppdrag med en amerikansk hangarskipsstyrke.

Stine Hellesfjord har allerede ti år i Sjøforsvaret bak seg, men ikke alle om bord har lang erfaring. 19-årige Åmund Rasofiel Widnes Harnes er vernepliktig takkegast. Han har tjenestegjort siden april 2021, og vært om bord på KNM Fridtjof Nansen siden juli.

19-årige Åmund Rasofiel Widnes Harnes er vernepliktig takkegast ombord.

– Jeg var først negativ på sesjon. Jeg sa at jeg ikke ville inn. Jeg var veldig i tvil. Men etter at jeg fikk tildelt Sjøforsvaret har jeg egentlig blitt mer og mer positiv. Inn mot rekrutten begynte jeg å glede meg. Det var faktisk KNM Fridtjof Nansen jeg ville på. Jeg gjennomførte rekruttskolen april – juni, og kom om bord bare få uker før vi satte baugen mot USA. Så jeg hadde ikke vært så mye på sjøen før vi dro mot USA for siste oppøving, sier han.

I dag er han glad for at han valgte å ta året i Forsvaret.

– Det har vært veldig artig. Det er mye nytt og selvfølgelig er det tidvis slitsomt. Alt har ikke vært like givende, men i sin helhet har det vært veldig spennende. Sertifiseringsøvelsen «C2X» var jo veldig gøy og treningen føltes tidvis veldig realistisk. Bare det å være en del av denne store styrken har vært veldig spennende. Det har jo også vært spennende når vi har hatt øvelser hvor vi har hatt begrensning i bruk av navigasjonshjelpemidler som radar. Da er vi en av vaktsjefens viktigste sensorer, som gjør at man føler at men gjør en ekstra viktig jobb. Det er krevende og gøy, sier han.

Hellesfjord er enig i at «C2X»-øvelsen er blant høydepunktene så langt.

– Det var en positiv overraskelse. Vi har blitt godt inkludert og føler at vi har fått godt utbytte av øvelsen. Det å øve med «live assets», altså faktiske fly, ubåter og overflatefartøy, som spiller reelle motstandere, gjør noe med mentaliteten og motivasjonen, samtidig som treningen blir nærmere og mer realistisk enn om vi hadde trent med simulerte enheter. Så det var absolutt en god arena for å samhandle med amerikanerne, sier hun.

For takkelgast Harnes er dagene også relativt ulike.

– En vanlig dag består av brovakt hvor jeg står på bro og har utkikk. Her er min oppgave å melde til vaktsjef dersom jeg ser andre fartøyer, eller redskaper i sjøen som kan utgjøre en risiko eller få konsekvenser for vår navigasjon eller operasjon, avhengig av om vi øver på et krigsscenario eller i fredstid. I tillegg har vi i takkel en sentral rolle under RAS, replenishment at sea. Det er artig. Da fyller vi drivstoff fra et tankfartøy, mens vi begge har fart gjennom vannet. Det er også vår oppgave å drive med fortøyning når vi går til og fra kai. Vår oppgave som menige i takkel er å være en slags ufaglært matros. Dekksarbeid og vedlikehold. Utstyr på dekk, sjøbjørnen (MOB-båt) og vedlikeholde annet dekksutstyr, kraner, fortøyningsutstyr og egentlig alt som er på dekk.

Det er egentlig en veldig spennende tjeneste hvor man får utfordret seg selv og lært mye nytt, spesielt for en som meg som har gått studiespesialiserende videregående og aldri gjort noe særlig håndverk.

Åmund Harnes

– Så selv om noe av jobben er rutinepreget er det generelt veldig variert og spennende. Det er egentlig en veldig spennende tjeneste hvor man får utfordret seg selv og lært mye nytt, spesielt for en som meg som har gått studiespesialiserende videregående og aldri gjort noe særlig håndverk, sier han.

Det mest spennende syns han er havaritrening. – Her er jeg røykdykker. Arbeidet er tungt, og man blir søkkvåt, svett og ekkel til tider, men det er vel kanskje det jeg synes er det morsomste å øve på, selv om det kanskje høres litt rart ut.

19-åringen fra Nordstrand i Oslo har aldri før vært så lenge hjemmefra.

– Nei, det lengste jeg har vært borte hjemmefra tidligere er bare en uke på ferie med gutta, men aldri så lenge som vi har vært borte nå.

Det var så langt tilbake som 25. august at KNM Fridtjof Nansen ble vinket av gårde fra Haakonsvern av gode kollegaer og fremmøtt presse. Smittetrykket i Bergen tillot ikke ansamling av store familiesammenkomster på kaia.

Fra Bergen gikk ferden via den Engelske kanal mot Azorerne, vest av Portugal. På vei dit fikk en del av besetningen kjenne på sjøsyken. Etter et kort logistikkstopp krysset de Atlanterhavet. 5. september ankom fartøyet verdens største marinebase i Norfolk, og fortøyde ved siden av USS Harry S. Truman. Styrkesjef for Carrier Strike Group 8, kontreadmiral Curt Renshaw, var på plass for å ta dem imot.

September brukte de til kai i USA. Her ble de kjent med de andre fartøyene i styrken. De observerte hverandres trening, taktikker og prosedyrer for å sørge for at de var så interoperabel som mulig før de dro i sjøen. I denne perioden hadde de også besøk av sjefen for Sjøforsvaret og sjef Marinen som, på bakgrunn av oppdraget, var på en del viktige høflighetsvisitter hos amerikanske sjefer og admiraler. KNM Fridtjof Nansen ble flere ganger også brukt til norsk representasjon.

Hele oktober ble brukt i sjøen, for å bli testet på alt man kan forventes å møte på, som en beredskapsklar styrke i øvelsen COMPTUEX (C2X). Etterhvert som de presterte fikk de mer tillit og ansvar, og ble brukt som en hvilken som helst annen amerikansk enhet.

– Samarbeidet med amerikanerne er veldig bra. Selv om det er en del felles prosedyrer i NATO er det også veldig mye nytt når man skal operere med et hangarskip. Derfor er det veldig lærerikt og viktig for forsvaret av Norge, dersom vi mot formodning skulle trenge allierte forsterkninger fra USA, en gang i fremtiden, sier Hellesfjord.

Mannskapet bestod sertifiseringen og er klare til å gå inn i neste fase, og flere måneder på oppdrag.

– Til nå har det vært ganske greit. Vi seilte over, hadde en måned til kai, gjennomførte sertifisering i en måned og en ny måned til kai. Så jeg føler ikke belastningen til nå har vært for stor. Man klarer en måned i sjøen.

Samarbeidet med amerikanerne er veldig bra. Selv om det er en del felles prosedyrer i NATO er det også veldig mye nytt når man skal operere med et hangarskip. 

Stine Hellesfjord

Jeg er litt mer spent på perioden som kommer nå, når deployeringen sparkes ordentlig i gang. Jeg håper stemningen om bord holder like høyt nivå som til nå. Samholdet er veldig bra. Og det er overraskende god stemning til tross for at vi skal være borte så lenge. Med en så flott besetning er det null problem, sier Hellesfjord.

Det er heller ikke første gang 30-åringen er ute. – Jeg var ute i internasjonale operasjoner i 2013 med KNM Helge Ingstad i operasjon «Recsyr». Jeg var deployert på første pulje som ble sendt ut i desember og kom hjem i mars. Oppdraget gikk i all hovedsak ut på å være et rent styrkebeskyttelsesoppdrag for vår del. Vi beskyttet fraktefartøyet «Taiko», som fraktet kjemiske stridsmidler ut fra Syria. Nå trener vi mer på multitrusselscenario. Så sånn sett blir dette annerledes. Men det at man er lenge borte blir jo det samme, selv om vi denne gang har litt mer forutsigbarhet med når vi skal P  QQ hjem igjen. Det hadde vi ikke da. Da ble vi deployert på to dagers varsel og hadde ukjent varighet på oppdraget, sier hun.

– Det var en helt fantastisk opplevelse, til tross for at det var mye usikkerhet rundt oppdraget. Hva det gikk ut på og hva vår rolle som enkeltpersoner ville bli. Vi hadde et ganske lavt treningsnivå når vi ble deployert, og gjennomgikk et ganske hektisk treningsregime på vei ned til operasjonsområdet, som fikk oss opp på et høyere nivå enn hva vi selv hadde forventet. Det var mye god støtte i ressursene vi hadde med oss. Så det var absolutt et oppdrag jeg husker godt.

Oppgavene var også forskjellige enn fra dette oppdraget, forteller Hellesfjord.

– Jeg var skytter og sto på 12.7 mm mitraljøse og var en del av Force Protection-organisasjonen. Det er opplevelser man ikke glemmer. For eksempel å komme ut på dekk klokken 05.45 om morgenen første dag, på vei inn til Latakia i Syria. Rundt oss ligger RORO-fartøyet «Taiko», det danske lasteskipet «Ark Futura», HDMS «Esbern Snare», «Peter den Store» fra Russland og en kinesisk fregatt. Når man da ser soloppgangen i bakgrunnen, tenker man at dette er et «Kodak-moment» jeg aldri vil glemme. Det ga absolutt en følelse av å være en del av noe stort, sier hun.

Åmund Harnes gleder seg til å komme ordentlig i gang, selv om det innebærer flere måneder i sjøen.

– Nå gleder jeg meg egentlig bare. Vi kunne gjerne dratt i dag for min del. Det blir nok veldig gøy å endelig skulle ta fatt på deployeringen. Det er noe jeg har gledet meg til siden jeg fikk stillingen, sier han. Han savner egentlig ingenting.

– Kanskje julebrus, men det hørte jeg at vi hadde bestilt. Ellers er det vel kanskje vennene mine hjemmefra, og muligheten til å bare sone helt ut. Men denne besetningen er en veldig bra gjeng, som er gode venner, sier Harnes.

Han tror det kommer til å være greit å være ute også i jula.

Hangarskipet USS Harry S Truman i Atlanterhavet under øvelse C2X hvor KNM Fridtjof Nansen og Carrier Strike Group 8 sertifiseres som en beredskapsklar hangarskipsstyrke, før de tar fatt på Cooperative Deployment senere i år.

– Jeg savner jo de hjemme, men det er ikke alltid man har så mye tid til å tenke på det. For min del går det fint. Men jeg tror det er enklere å dra, enn å bli dratt fra. Her har vi noe å gjøre hele tiden. Det går fint. Også i jula. Jeg er ikke noe særlig julemenneske. Jeg er fan av høytider, men det er ikke så viktig for meg. Og så blir det spennende å feire jula med folka om bord. Det går rykter om at vi skal anskaffe juletre til salongen, så da får vi vel litt julestemning også, sier han.

Julen blir feiret om bord som en del av hangarskipsstyrken på oppdrag. Det ligger i en slik styrkes natur å ikke kunngjøre fremtidige planlagte operasjoner, så hvor de skal være eller om det blir i sjøen eller til kai får vi ikke vite. Men en ting er klart, ingen besetningsmedlemmer får anledning til å dra hjem i julen – den feires om bord. Men så sant det lar seg gjøre i de omgivelsene besetningen operer i, vil julen bli markert så tradisjonsrikt som mulig. Målet er at alle skal få en uforglemmelig, annerledes og god jul.

Stine Hellesfjord har feiret jul ute før.

– Hvordan jula blir kommer jo an på den taktiske situasjonen. Under Recsyr lå vi ankret opp utenfor Limassol på Kypros. Her startet vi dagen med tre nøtter til Askepott, tradisjon tro. På formiddagen ble det muligheter for å bade fra dekk. I strålende sol og 25 grader fikk hele besetningen badet med nisseluer. Vi hadde juletre på dekk og kjempestemning. Etterhvert ble det norsk julemiddag. Det var juletregang i hangar og til og med julenissen kom på besøk med pakke til hele besetningen. På kveldstid hadde vi en samling og julegudstjeneste med presten hvor vi reflekterte over oppdraget vi var på, om hvordan det er å feire jul borte hjemmefra og kjente litt på savnet for de hjemme. Vi reflekterte over hvordan det var å være på oppdrag for Norge, mens resten av familien var hjemme og spiste julemiddag. Det var absolutt en veldig fin julaften som jeg aldri kommer til å glemme. Det er kanskje den julefeiringen jeg husker best. Dessuten gjør det noe med samholdet når man feirer jul sammen. Så for min del er det absolutt ingen ulempe at vi skal være ute i jula. Jeg tror det er verst for de hjemme. Så vi forventer vel noen meldinger hjemmefra, hvor de savner oss. Dessuten er jeg jo så privilegert at jeg har samboeren min om bord, sier hun.

USS Harry S. Truman gjennomfører etterforsyninger i sjøen sammen med et logistikkskip.

Og akkurat det med samhold synes Hellesfjord er det beste med å være om bord. –  At vi kan være så mange forskjellige mennesker fra alle deler av landet, som kan komme sammen og løse oppdrag i lag. Det er ingen som tenker hvor gammel du er, hvor du er fra eller hva du gjør. Alt er bare god stemning. Til syvende og sist føles det bare som vi er en stor lykkelig familie som er på oppdrag sammen. Vi trives godt i hverandres selskap og stemningen er som sagt overraskende god. Vi er flinke til å støtte hverandre når ting er kjipt, og vi er flinke til å heie på hverandre når noen gjør noe bra. Det er absolutt samholdet som gjør livet om bord verdt å leve, sier hun.

Harnes trekker frem utfordringene som noe av det han setter mest pris på. – Man kan alltid utfordre seg selv. Man kan alltid bli bedre, og blir aldri utlært. Og så er det gøy å være på innsiden av et krigsskip med alt det innebærer. Man får jo en bedre forståelse av Forsvaret, økt tillit, og det har gjort meg tryggere på at vi har et solid og velfungerende forsvar, sier han. – Men noen ganger blir man selvfølgelig sliten og lei legger han til.

– Det verste er når du er utkikk og jobben din er å se og rapportere andre fartøy. Da kan du tenke deg hvor gøy det er når man er midt i Atlanterhavet, og ingen har sett et eneste fartøy på fire dager. Da kan de fire eller seks timene på bro bli lange, flirer han.