–Overbevist om at vi redder ukrainske liv  

Når solen stiger over de engelske åsene, er det allerede aktivitet på den militære treningsleiren. Klokken er litt over seks, og en norsk instruktør gjør seg klar til nok en lang dag. Sammen med sine kolleger er han del av Operasjon Ellisiv – Norges bidrag til den britiskledede utdanningen av ukrainske soldater. Oppdraget handler om å gi alt fra ferske rekrutter til erfarne frontkjempere ferdighetene de trenger for å overleve – og for å lære opp andre. 

For instruktør Sondre og troppssjef Sverre er dette mer enn bare et arbeidsoppdrag. Det er et møte med krigens brutalitet – og med menneskene som står midt i den. 

Operasjon Ellisiv ble etablert i 2022, da Norge sluttet seg til det britiske initiativet Operation Interflex, en massiv satsing på å trene opp titusener av ukrainske soldater på britisk jord.  

– Hovedoppdraget vårt er todelt, forklarer troppssjef Sverre. –Den ene delen går på å gi ukrainske mannskaper grunnleggende soldatferdigheter, altså en rekruttperiode. Den andre delen går på å gi personell med erfaring instruktørkompetanse, sånn at de kan reise hjem og lære opp nye soldater. 

Selv om norske instruktører denne gangen ikke står direkte i skuddlinjen, er det ingen tvil om at oppdraget oppleves som meningsfullt. 

En hverdag tett på virkeligheten 

– Jeg har vært ute i mange skarpe oppdrag, men jeg vil allikevel si at dette er noe av det mest meningsfulle jeg har vært med på. Vi drar ikke direkte til fronten, men vi bidrar på en måte som føles direkte. Det handler om å støtte opp under en kamp som er en reell trussel mot både Europa og Norge, sier Sverre. 

Instruktør Sondre, som har bakgrunn fra både Forsvaret, politiet og helsevesenet, deltar i oppdraget for andre gang. 

– Noe av det som gjør det meningsfullt er at vi kommer så tett på, sier han. – Vi trener sammen, ler av de samme tingene. Vi vet at noen av dem vi blir kjent med skal rett tilbake til fronten – og at ikke alle kommer til å overleve, sier han.  

– Jeg jobber med en liten gruppe der vi bare bruker fornavn. Vi snakker om familiene våre, livet før krigen. Det gjør det vanskelig å ha en barriere. Når vi sender dem tilbake til Ukraina, vet vi at noen skal rett til fronten, andre som instruktører, noen litt lenger bak – men alle skal tilbake til et liv i krig. Og så drar jeg hjem til tryggheten i Norge. Den kontrasten er brutal, sier han. 

Det er rart ikke å vite hvordan det går med dem, men det hender vi får litt informasjon. En av de som er her nå spurte meg en dag om jeg kjente en person. Det var en ukrainer jeg hadde knyttet et sterkt bånd til. Jeg spurte hvordan det gikk med han, og da fikk jeg vite at han hadde blitt skutt, men at det gikk bra og han var på sykehuset. Han viste meg et bilde av han hvor han satt på sykesenga og gliste. Selv om jeg ikke er der med dem, så føler jeg også at jeg er med dem. Riktignok i en annen rolle, men vi er med dem. Jeg er overbevist om at vi gjennom den jobben vi gjør her har reddet ukrainske liv.  

Instruktørene blir oppfordret til å holde en profesjonell avstand til ukrainerne. Ikke dele telefonnumre, ikke knytte bånd som kan gjøre det enda vanskeligere når soldatene drar tilbake til fronten. Men i praksis er det ikke enkelt. 

– Vi jobber sammen hele dagen, ofte kvelden også, sier Sverre. – Det blir nært. Ukrainerne er kjempetrivelige, kulturelt ganske like oss nordmenn, og det er lett å knytte bånd. Men vi må minne instruktørene på å holde litt avstand – for egen del. Samtidig ser jeg at det er vanskelig i praksis. 

Sterke historier – og sterke reaksjoner 

Noen møter setter ekstra dype spor. Sondre forteller om en ung ukrainsk soldat som knakk sammen under en introduksjonsrunde. 

– Han fortalte at han vokste opp med moren sin i et område av Ukraina som nå er okkupert, og at moren fortsatt bor der – midt i et område russerne bruker som øvingsfelt. Han hadde ingen mulighet til å nå henne. Han brøt helt sammen. Men det som rørte meg mest var hvordan de andre soldatene umiddelbart støttet ham, slo ring rundt ham. Det brorskapet de har er utrolig sterkt. Til tross for situasjonen er de positive og takknemlige overfor oss. Det står det respekt av. De har mange grunner til å være forbanna. Felleskapet de har syns jeg er vanvittig vakkert – og som vi nå deler med dem. Å få lov å være en del av det, i hvert fall for min del, gjør at jeg føler at jeg virkelig er med på å bidra i noe som er historisk. Det er jeg veldig stolt over. Jeg føler vi gjør en god jobb her og leverer et godt produkt, sier Sondre. 

Denne typen opplevelser gjør det vanskelig å glemme at treningen ikke er en øvelse – men forberedelser til en brutal virkelighet. 

Instruktørene lærer ikke bare bort taktikk. De har også mange samtaler med ukrainerne om folkeretten og de vanskelige valgene soldater står overfor i strid. 

– Ukrainerne viser oss videoer av klare brudd på folkeretten, forteller Sondre. Det kan føre til tunge diskusjoner. For hva gjør du når du står i en situasjon uten optimale løsninger, mens du samtidig bærer på hat og sorg? Det er krevende, men desto viktigere å snakke om. Som regel klarer vi å bli enige, sier han. 

Læring begge veier 

En typisk dag starter tidlig. Etter en rask frokost går turen til leiren. Derfra følger tolv timer med intensiv trening: alt fra klasseromsundervisning i pedagogikk, til strid i bebygde områder, sanitet, skytebanetrening og nattangrep. 

– Vi prøver å gjøre treningen mest mulig realistisk, forklarer Sondre. – Vi trener i skogsområder, vi bruker droner og vi gjennomfører mørkeskyting. Ukrainerne har ofte mer fersk erfaring enn oss, særlig på droner og skyttergravskrigføring, og vi lærer utrolig mye av dem, sier han. 

Selv om norske instruktører har mye å lære bort, er det vel så mye å hente fra ukrainerne. 

– De er overlegne på dronebruk og har fersk erfaring fra skyttergravskrig, sier Sondre. – Vi lærer hvordan de organiserer seg, hvordan de unngår å bli oppdaget fra luften, hvordan de bruker ny teknologi. Hvilke utfordringer og muligheter er det det gir? De viser oss for eksempel videoer av førerløse biler som henter ut skadd personell, utviklingen går veldig raskt, sier Sondre.  

Men det er også småting, som hvordan man opererer i ulike stridsmiljøer. – De kan si at «nei, men vi kan ikke line up tingene våre lenger, vi må plassere det sånn at dronene ikke oppdager det så lett». Og det er kanskje noe vi ikke har tenkt på, fordi vi ikke har så mye praktisk erfaring fra en sånn type krig. Vi får innblikk i et stridsbilde vi ikke har erfaring med, og det tar vi med oss hjem til Norge, sier han.  

Sverre bekrefter at erfaringene allerede brukes i Forsvaret: – Vi rapporterer på alt fra dronebruk til sanitet. Erfaringene fra Ukraina bidrar direkte til hvordan vi tenker om vårt eget forsvar. 

Belastning og mestring 

Selv om instruktørene ikke står i direkte kamp, møter de også belastninger. Forberedelser til oppdraget inkluderer samtaler om hvordan de skal håndtere sterke inntrykk og bånd til soldater som kan gå tapt. 

– Vi følger de samme rutinene som i skarpe oppdrag, med mellomlanding og etterlanding, sier Sverre. – Det er nødvendig. Dette tar på emosjonelt, selv om vi ikke tar personlig risiko. 

Sondre merker selv hvordan enkelte øvelser kan trigge vonde minner hos ukrainerne.  

– Det er klart at mange av dem vil slite med traumer i ettertid. Vi prøver å gi dem rammer for læring som ikke provoserer eller trigger, men det er ingen tvil om at dette er mennesker som bærer tunge byrder. Folk har mange skader, de har opplevd helt forferdelige ting. Så vidt jeg vet er det ingen som følger dem opp her med tanke på mental helse.  

Historisk innsats 

– Jeg føler virkelig at vi bidrar til noe historisk, sier Sondre. Sverre er enig: – Dette er høyt oppe på lista over ting jeg er stolt over å ha gjort. Det handler ikke bare om å lære bort ferdigheter, men om å være del av et fellesskap som bidrar til å styrke Ukrainas forsvar – og dermed Europas sikkerhet.  

For instruktørene handler det ikke bare om taktikk og ferdigheter – men om menneskene bak uniformene. Om å dele hverdager, historier, latter og alvor. Om å se på nært hold hva det vil si å kjempe for sitt lands eksistens. 

FAKTA: Operasjon Ellisiv og Interflex 

• Operasjon Interflex: Britiskledet treningsoperasjon i Storbritannia. Startet i juni 2022. Målet er å gi ukrainske soldater grunnleggende og videregående militær trening. Flere land deltar, blant annet Norge, Sverige, Danmark, Canada og New Zealand. 

• Operasjon Ellisiv: Norges bidrag til Interflex. Norske instruktører trener ukrainske soldater i blant annet sanitet, våpenbruk, stridsteknikk og ledelse. Oppdraget er oppkalt etter dronning Ellisiv, kona til Harald Hardråde, som symbol på norsk-ukrainske bånd. 

• Hvorfor: Bidraget gir Ukraina styrket kampkraft, samtidig som norske soldater får verdifull erfaring fra en krig som preger hele Europa.