Kanskje er det en selvmotsigelse, men når den russiske bjørnen reiser seg på to, skal NATOs enhanced Forward Presence avskrekke, og roe ned situasjonen. Nå er regionen atter en gang i høyspenn.
Oliven henger i store klaser fra pergolaene på uterestauranter og gatekafeer. Sola blinker i det asurblå havet. Lenge har kystbyene på Krimhalvøya vært et populært turistmål. Men etter situasjonen tilspisset seg mellom ukrainske og russiske styrker på Krimhalvøya i 2014, er det først og fremst russere som ferierer her. Det er ikke uvanlig å se Vladimir Putin vandre langs strandpromenaden langs Svartehavet.
En blodig konflikt
Hvorvidt Krim tilhører Ukraina eller Russland er spørsmålet som utviklet seg til en blodig konflikt mellom de to landene. Det eskalerte mot slutten av februar 2014, da den russiskvennlige presidenten i Ukraina, Viktor Janukovitsj, ble avsatt etter demonstrasjoner og blodige opprør der en rekke mennesker mistet livet i Kiev.
Etter endringen i det ukrainske styret kom det til uro og en svært spent situasjon i mars da Russland godkjente bruk av militær makt på halvøya for å sikre russiske interesser. Russiske og russisklojale soldater overtok flere sentrale funksjoner. Russland annekterte etter hvert halvøya. Statusen til Krim var uklar lenge, men i juli 2015 erklærte den russiske statsministeren, Dmitrij Medvedev, av republikken Krim var fullt ut integrert i Russland.
NATO hadde naturlig nok fulgt utviklingen tett, og på NATO-toppmøtet i Warszawa i 2016, besluttet man å opprette enhanced Forward Presence (eFP). EFP har til hensikt å berolige de baltiske landene gjennom økt militær tilstedeværelse i regionen, samtidig skal nærværet virke avskrekkende. NATO-landenes multinasjonale bataljonstridsgrupper ble stasjonert i Latvia, Estland, Litauen og Polen.
Norske soldater ankommer
Soldatene i Panserbataljon som er del av NATOs Enhanced Forward Presence (eFP) i Litauen på vei til en av fjorårets største øvelser, Iron Wolf.
I 2017 sendte Norge for første gang en kompanistridsgruppe til Litauen. Dette var da en internasjonal operasjon, som produserte veteraner, men sånn er det ikke lenger. Mer om det senere. Norge har frem til dags dato hatt ti kontingenter med ulik størrelse deployert til Litauen, som en del av Den multinasjonale bataljonsstridsgruppen (MNBG) eFP Litauen (LTU).
MNBG eFP LTU er en tyskledet styrke med kompanier fra Tyskland, Nederland, Norge og Tsjekkia. Alle bidrar med ulike kapasiteter og har rotasjoner på seks måneder. Det norske bidraget i eFP 10 består av personell fra mange forskjellige avdelinger i Forsvaret, og kjernen i kompanistridsgruppen stammer fra Mek 4 i Telemark bataljon.
For oss betyr det å være forberedt på enhver situasjon, med materiell og personell som er pakket, vedlikeholdt og klart.
Linda Bertheussen
– I kompaniet har vi en mekanisert infanteritropp, stridsvogntropp, kampstøttetropp, ildlederlag, skarpskytterlag og militærpoliti. I tillegg har vi et norsk nasjonalt støtteelement, samt norsk personell i bataljonsstaben, sier kompanisjef Linda Bertheussen.
Oppdraget er å være en samtrent bataljonsstridsgruppe, som skal forsvare NATOs territorium ved behov. -Vi er på beredskap som del av den litauiske Iron Wolf-brigaden og dermed en del av Litauens nasjonale forsvarsplan, sier hun.
Beredskap og vinterferdigheter
Hverdagen består først og fremst av opprettholdelse av bataljonens beredskap. – For oss betyr det å være forberedt på enhver situasjon, med materiell og personell som er pakket, vedlikeholdt og klart. Samtidig er en like viktig del av våre forberedelser å gjennomføre vedlikehold, og utvikle bataljonsstridsgruppen gjennom multinasjonal trening og øving. Det er dette som gjør oss til en samtrent, in-place bataljonsstridsgruppe. Vi er i et nytt type terreng som gir oss nye erfaringer innenfor taktikk og prosedyrer. Dette styrker vår kampkraft, og øker vår forståelse for interoperabilitet i NATO. Ved å trene med andre NATO-styrker på lags- til kompaninivå får vi synliggjort NATOs kompatibilitet, samtidig som vi får et sunt kritisk blikk på egne prosedyrer. Det gir oss en bekreftelse på hva vi gjør som fungerer godt, og hva som kan gjøres annerledes. På den andre siden har alle nasjoner ulike spesialiteter. Vår kompetanse med beredskap, utnyttelse av skogkledt terreng, og vinterferdigheter er noe vi forsøker å bidra med for å forsterke bataljonens ferdighetsnivå, sier Bertheussen.
Linda Bertheussen, Styrkesjef Enhanced Forward Presence i Litauen
Den siste tiden er det imidlertid en annen, men ikke helt urelatert krise, som har fått mye internasjonalt fokus. Tusenvis av migranter, hovedsakelig fra Midtøsten, oppholder seg i leire ved grensen mellom Hviterussland, Polen og Litauen. Krisen har pågått siden august 2021 og var da konsentrert mot Hviterussland og Litauens landegrenser. Litauens president var tidlig ute med å understreke at dette er en del av en hybrid krigføring, og en av truslene de baltiske landene står ovenfor.
Storpolitikk på sitt mørkeste
Migrantenes enkeltskjebner kommer i bakre rekke, for dette er storpolitikk på sitt aller mørkeste, skal vi tro NATO og EUs byråkrater. De mener Hviterussland med overlegg fører migrantene til grensen mot Polen og Litauen, og i noe grad Latvia, som hevn for sanksjonene unionen har innført mot Hviterussland. Flere migranter har fortalt om reisebyråer som selger «pakketurer» til EU-land via Hviterussland. Målet skal være å splitte EU-landene. NATO har i likhet med statsministeren i Litauen også kalt situasjonen en hybridkrig.
– NATO står klar til å støtte våre allierte og opprettholde sikkerheten i regionen, skal en sentral kilde i NATO ha uttalt.
Hviterussiske tjenestemenn hevder at den humanitære katastrofen har blitt skapt fordi EU etter deres syn nekter å følge folkeretten, og gi folk som flykter fra krig rett til å søke om asyl når de kommer inn i Polen. I et forsøk på dekke over den tilspissede situasjonen for offentligheten, har Polen stengt sin side av grensen. Polen har også sperret for hjelpearbeidere, journalister og leger. For å gjøre fingerpekingen komplett beskylder Polens statsminister, Mateusz Morawiecki, Russlands president Vladimir Putin, for å trekke i trådene og stå bak strømmen av migranter, som nå forsøker å ta seg over grensa fra Hviterussland til Polen.
Mange av migrantene har nå vært ved grensen over lengre tid. Flere av dem skal ha blitt banket opp når de er blitt presset inn i Hviterussland igjen. Nå lever de utendørs i et stadig kaldere klima, og uten tilstrekkelig tilgang på mat og drikke. Flere skal ha mistet livet i grenseområdene før vinteren har satt ordentlig inn. Bekymringen for situasjonen for flyktningene som forsøker å ta seg inn i EU via Hviterussland, er økende. Allerede i slutten av oktober krevde FN umiddelbar handling for å redde liv og unngå lidelser.
Hybrid krigføring?
Seniorforsker Julie Wilhelmsen ved NUPI er bekymret over militariseringen av retorikken rundt migrantkrisen på grensa mellom Hviterussland og Polen, og særlig bruken av begrepet hybrid krigføring.
– Mye av den militære oppbyggingen vi har vært vitne til i Europa siden 2014, har dreid seg om å forsikre NATOs nye medlemsland om at forsvarsalliansen vil komme dem til unnsetning dersom de blir truet. Samtidig er det en mye større følsomhet når det gjelder Russland i disse landene. De tolker alt Russland gjør som en potensiell krigshandling, sier Wilhelmsen.
Mens NATO stadig lover å komme medlemslandene til unnsetning, truer EU med skjerpede sanksjoner mot Hviterussland.
Konseptet hybrid krigføring, der angrep på et eller annet mykt felt blir tolket som en krigshandling, gjør dette enda mer problematisk.
Linda Bertheussen
– Konseptet hybrid krigføring, der angrep på et eller annet mykt felt blir tolket som en krigshandling, gjør dette enda mer problematisk. Nå dreier det seg om flyktninger, men vi kan fort få en eskalering, tror hun.
– Situasjonen påvirker hele regionen, sier Linda Bertheussen. – Vi er kontinuerlig på beredskap som en del av oppdraget, og kommer til å fortsette med det gjennom hele vår kontingent. Situasjonen har ikke endret dette, sier hun.
Det er kun bidrag fra Litauens egen styrke, Iron Wolf-brigaden, som er sendt til grenseområdene så langt.
– De har sendt styrker for å forsterke vaktholdet på grensen til Hviterussland, men MNBG eFP LTU skal ikke bidra i dette arbeidet. NATOs styrker har et defensivt og beroligende oppdrag. Dette gjør at vår hverdag ikke påvirkes direkte av migrantkrisen og vi fortsetter å løse oppdrag gjennom å opprettholde beredskap- og aktivitetsnivået vårt, sier Bertheussen.
Den norske kompanisjersanten samhandler med allierte og egne styrker under øvelse Iron Wolf.
De siste månedene har situasjonen i regionen tilspisset seg ytterligere. Russland har samlet store militære styrker i grenseområdet mot Ukraina. Ukrainske myndigheter frykter et russisk kupp, slik som annekteringen av Krim i 2014, innen kort tid. NATO-sjef Jens Stoltenberg innkalte i slutten av november til pressekonferanse og gjorde det klart at dersom Russland bruker makt mot Ukraina vil det få store konsekvenser.
Om det skulle skje en eskalering av situasjonen er det norske bidraget, og de andre allierte som er en del av NATOs enhanced Forward Presence, godt trent. Nylig ble storøvelsen «Iron Wolf» gjennomført i Litauen. 2.300 soldater fra tolv NATO-land deltok.
Til tross for den spente situasjonen, og at de alltid er klare for å rykke ut til enhver situasjon, er ikke Linda Bertheussen og de andre soldatene veteraner i Forsvarets øyne.
Ikke definert som veteraner
Stortingsmelding 15 definerer internasjonale operasjoner i samsvar med forsvarsloven paragraf 3 C, der forarbeidet beskriver at «kjernen i en internasjonal operasjon er bruk av militære styrker i utlandet for å skape, bevare eller gjenopprette fred og stabilitet. Dette omfatter ikke forsvaret av Norge eller NATO-allierte». De norske soldatene som tjenestegjør i eFP tjenestegjør altså ikke i en internasjonal operasjon, men i internasjonal innsats. Det betyr blant annet at de ikke får veteranstatus lenger.
– Det er noe vi er veldig klar over, og jeg har diskutert dette en del med egen bataljon. Det er ikke lenger en diskusjon om oppdraget skal være en internasjonal operasjon, men hvorfor ikke internasjonal innsats kan gi veteranstatus, sier Linda Bertheussen. I praksis har deler av rammeverket, anerkjennelsen og ivaretagelsen av personellet endret seg. For eksempel deltok ikke Forsvarets veterantjeneste på familiedagen før deployering.
Det kan oppleves som urettferdig, men verden er et urettferdig sted, da.
Morten Henriksen, veteraninspektør
– Det kan oppleves som urettferdig, men verden er et urettferdig sted, da, sa veteraninspektør Morten Henriksen om saken i et intervju med Veteran tidligere i høst.
NVIOs generalsekretær lover at dette er en sak organisasjonen skal jobbe med.
– Når man ser at en politisk definisjon endres fra en stortingsmelding til en annen og gjør at personellet, i dette tilfellet, soldatene i Norges bidrag til eFP, faller innenfor eller utenfor ved et pennestrøk, er det klart at det er behov for å diskutere hvorvidt definisjonen treffer riktig. Jeg har snakket med flere soldater som har tjenestegjort i flere internasjonale innsatser og de føler ikke at deres tjeneste er anerkjent av norske myndigheter. Dette må det gjøres noe med, sier Bjørn Robert Dahl.