Kronikk av Ingrid Margrethe Gjerde, Sjef Forsvarsstaben, styrkesjef Afghanistan 2011-12.
Sjef Forsvarsstaben, Ingrid Margrethe Gjerde
Afghanistanoppdraget er et av de mest omfattende og langvarige internasjonale oppdragene Norge har deltatt i etter andre verdenskrig. Rundt 9200 norske soldater tjenestegjorde der fra 2001 til 2021. Med faglig tyngde og stort engasjement gjorde vi vårt for å nå de politiske målsettingene som lå til grunn for oppdragene. Norge og våre allierte lyktes ikke med alle målsettingene. Vi tok med oss dyrekjøpte erfaringer hjem. Årets Afghanistanmarkering er en gyllen anledning til å anerkjenne soldatenes innsats, men også reflektere over de lærdommene vi har tatt med oss fra 20 års innsats.
Forsvaret bidro med en rekke avdelinger og stabsoffiserer i de 20 årene vi var i Afghanistan, og oppgavene var mange og varierte. Overordnet hadde Norge tre mål med engasjementet: Være en god alliert, bidra til å hindre at Afghanistan igjen ble et arnested for internasjonal terrorisme og å bidra til å bygge en stabil demokratisk afghansk stat. Norge lyktes definitivt med å være en god alliert. Målet om å forhindre internasjonal terrorisme var kun delvis vellykket – og det siste målet om å bygge en stabil afghansk stat er ikke nådd. Dette er også konklusjonen fra de to Afghanistanutvalgene som har analysert den norske tilnærmingen og innsatsen. Det rapportene fra de to utvalgene ikke sier så mye om er måloppnåelsen for den enkelte soldat og avdeling innenfor deres oppdragsportefølje.
Det finnes en rekke evalueringer og analyser om oppdragsløsningen til de norske avdelingene i Afghanistan, og Forsvaret har omsatt mye av erfaringene i den videre utviklingen av prosedyrer, taktikk, materiell og kultur. Endringer i prosedyrer og taktikk har gjort oss mer effektive i møte med en motstander, samtidig som vi har økt evne til styrkebeskyttelse. Videre har vi bygget tette faglige og kulturelle bånd til en rekke allierte. Jeg tror likevel det aller viktigste vi sitter igjen med er det alvoret innsatsen har bidratt med til i trening, øving og operasjoner. Vi fikk omfattende operasjons- og krigserfaringer, og vi erfarte tap og alvorlige skader under operasjoner. Forståelse av krigens natur og hva vår profesjon i ytterste forstand handler om preger fortsatt kulturen vår. Jeg har selv tjenestegjort i flere utenlandsoperasjoner, men min tid i Afghanistan er definitivt da jeg kjente mest på ansvaret med den risikoen soldatene våre var utsatt for.
Til tross for at vi har lært mye, tror jeg fortsatt det finnes mye Afghanistanmateriale som kunne vært interessant å studere nærmere. Vi var ikke systematiske nok i vår tilnærming til erfaringslæring. Videre opplevde en del av oss det som vanskelig å stille kritiske spørsmål til vurderinger som ble tatt av kolleger i krevende situasjoner tidlig etter at operasjonene var gjennomført, det kunne lett oppleves om personlig kritikk og bli en belastning for personer som allerede hadde det tøft. Og til slutt fikk vi en dreining fra «out of area-operasjoner» til kollektivt forsvar av Euro-Atlanterhavsområdet. Afghanistan kom også raskt i skyggen av nye konflikter, spesielt Ukraina, Midøsten og situasjonen i Arktis. Nettopp da er det trolig fornuftig å fortsette arbeidet med Afghanistanmaterialet. Det at det er kommet litt på avstand, kan bidra til å kaste nytt lys på erfaringene. Ikke minst kan vi se Afghanistan-operasjonene i sammenheng med det vi i dag ser i Ukraina, Midtøsten eller i våre nærområder.
Det viktigste med å fortsette å studere Afghanistan er å bygge grunnlag for hvordan det internasjonale samfunn og Norge håndterer denne type utfordringer fremtiden, fra militære avdelinger til strategiske beslutningstakere. Men vi skylder også de omtrent 9200 Afghanistanveteranene den anerkjennelsen som ligger i oppmerksomhet rundt det de var en del av. Jeg er stolt av deres seriøse holdning til oppdragsløsning og måloppnåelse. Jeg fulgte mange enkeltpersoner og avdelinger tett, og ble stadig imponert over innstillingen som rådet i hele det norske bidraget. Selv om vi selvsagt i etterpåklokskapens navn kan se en del som kunne vært håndtert annerledes, var kulturen preget av seriøse individer og avdelinger, som virkelig ønsket å bidra til å nå de militære og politiske målsettingene. Det var ikke alltid like lett å være soldat når diskusjonen rundt målsettingene gikk hjemme i Norge. En del av soldatene våre opplevde at både befolkningen og myndighetspersoner i Norge hadde manglende forståelse for deres oppgaver og situasjon. Det er viktig å skille mellom de ansvarlige for de politiske og overordnede militære beslutningene, og soldatene som utfører de oppdragene de er gitt. Soldatene fortjener anerkjennelse for den innsatsen de gjorde for konge og fedreland, selv om de var langt hjemmefra. Ti av soldatene ofret alt, en god del fikk skader på kropp og sjel. De vil vi ikke glemme.
Takk for innsatsen til alle som har tjenestegjort i Afghanistan eller støttet den hjemmefra.