Det er 25 år siden Nato startet luftkampanjen Operasjon Allied Force for å stanse Milosevic-regimets overgrep mot befolkningen i Kosovo. Norge medvirket med jagerfly under Finn Kristian Hannestads ledelse. Det var første gang siden 2. verdenskrig at Norge deltok med kampfly i en internasjonal konflikt.
Året er 1999. Det har i ett år vært kamphandlinger i Kosovo mellom kosovoalbansk gerilja og den serbiske presidenten Slobodan Milosevics militære, politi- og paramilitære styrker.
Spenningen hadde økt i Kosovo på slutten av 90-tallet, og det brøt ut voldelig konflikt mellom den serbiske minoriteten og det kosovoalbanske flertallet i landet. Etter at Kosovo mistet sitt selvstyre, vokste motstanden mot serberne. Den kosovoalbanske geriljaen kjempet for selvstendighet, og serbiske styrker ble beskyldt for etnisk rensing. Som et resultat av konflikten ble mer enn 300 000 mennesker tvunget på flukt fra Kosovo.
Ulike våpenhvileavtaler ble startet og brutt, og forhandlinger blokkert. Ettersom alle diplomatiske muligheter hadde mislyktes, besluttet Nato å starte en luftkampanje for å stoppe den humanitære katastrofen som utviklet seg i Kosovo. Den fikk navnet Operasjon Allied Force.
Operasjonen begynte 24. mars 1999 og varte totalt i 78 dager til den ble suspendert 10. juni samme år.
Dette var imidlertid den første skarpe luftoperasjonen etter andre verdenskrig der norske jagerfly deltok. Norge var med i en støttefunksjon og deltok ikke i selve bombingen, men i løpet av tiden operasjonen varte, deltok norske F-16 fly i luftpatruljering, eskorte og jagersveip over Kosovo og fløy over 2000 timer.
Skvadronen var tilbake i Norge i august 1999. Da hadde KFOR (Kosovo Force) blitt satt inn i Kosovo.
Var nytt for Norge
Finn Kristian Hannestad var sjef for den norske kampflyavdelingen, som ble deployert til Grazzanise, Italia i 1999. Skvadronen var en såkalt hurtig reaksjonsstyrke bestående av F-16 jagerfly som allerede hadde vært på beredskap i Grazzanise i Italia senhøsten 1998.
Finn Kristian Hannestad
Hannestad minnes opptakten til operasjonen som en tid der mye var nytt for de norske styrkene. Han sier det hele startet med murens fall, og med et Nato som skulle finne sin nye rolle.
– Etter hvert innser vi at vi må gripe denne fredsdividenden. Trusselen er borte eller reduseres, og vi må bli mer fleksible for å kunne brukes innenfor alliansestrukturen der det er nødvendig, sier Hannestad, og påpeker at NATO er svært viktig for Norge.
– Fra luftforsvarets side ble jeg involvert i en jagerflyavdeling, som måtte kunne flytte seg raskt dit NATO ønsket det. Dette var nytt terreng for oss. Vi måtte kunne ta med oss logistikk, kjøretøy, hus og mye støtte for å kunne operere fra en flyplass som kanskje ikke hadde noe som helst, forteller Hannestad.
Planleggingen for å kunne gjennomføre dette startet i 1994.
– I motsetning til dagens øvelsesstruktur, ble det på midten av 90-tallet gjennomført store stasjonsøvelser, og NATO-evalueringer av luftforsvarsstyrker. Øvelser og evalueringer, var gode forberedelser for å kunne deployere til utlandet. Denne hurtige reaksjonsstyrken, Immediate Reaction Force – F16 – besto av litt over 200 personer, så det var en relativt stor avdeling. Vi fikk forhåndsutpekt en base i Nato – sørøst i Tyrkia – for å forberede oss spesielt, forteller han.
Determined Falcon
Tiden gikk, og sommeren 1998 var opptakten til en sikkerhetspolitisk uro mellom Kosovo og Serbia. I denne sammenhengen organiserte Nato øvelsen kalt «Determined Falcon» for å virke avskrekkende. Hannestad forteller at Norge var med på denne øvelsen.
– Jeg var selv med til Italia, og operasjon Determined Falcon besto av jagerfly, radarfly og tankfly, og utgjorde et langt tog av fly over Makedonia og Albania, for å vise alvoret i NATOs intensjoner. Dette var en slags første indikasjon på at både Nato og Norge var villige til å bruke jagerfly aktivt i sikkerhetspolitiske situasjoner, forklarer han.
– Senere på høsten i 1998 fikk jeg i oppdrag å dra til Italia for å se på mulige flybaser dersom det ble aktuelt å delta i operasjoner over Balkan. Mens vi var på en base nord for Napoli, fikk vi beskjed om at regjeringen hadde bestemt at vi skulle bidra med F16-støtte i operasjonen Allied Force, sier Hannestad.
Deployering til Italia
Etter få uker begynte de første mannskapene å ankomme Italia, etterfulgt av utstyr som ble sendt på trailere, og til slutt fly og personell.
17. oktober var hele det norske detasjementet, bestående av 210 soldater og offiserer, på plass i Italia. Der ble de og øvde på de oppgavene de ville få i tilfelle Nato bestemte seg for å angripe.
– Vi ble værende i Italia i noen uker, hvor det ble gjort masse forberedelser. Vi måtte inngå avtaler for overnatting og leie av biler, og i tillegg få nordmenn inn i hovedkvarterene til luftoperasjonssenteret i Vicenza, som var Natos luftoperasjonssenter utenfor Verona. Så bemannet vi opp og begynte flytrening sammen med andre Nato-styrker, over Adriaterhavet og vestkysten av Italia.
Innledningsvis ble det flydd navigasjonsturer for å bli kjent med området, så trente de på luftkamper og roller som eskorte og jagersveip, ofte sammen med andre nasjoner i store formasjoner.
– Det var en stor begivenhet å komme dit. Vi øvde og øvde, men mot november, og utover desember, begynte det militære presset å avta, og hele styrken ble trukket hjem, forteller veteranen.
De lot imidlertid alt utstyret stå igjen, pakket i containerne, og inngikk beredskapsavtaler med flybasen og hotellet i tilfelle de måtte deployeres raskt tilbake til Italia hvis situasjonen i Kosovo skulle forverre seg.
Praktiske forberedelser hjemme
Vel hjemme, ble personellet forberedt på at de måtte kunne innfinne seg raskt på Ørland hovedflystasjon.
– I julen 1998 og inn i januar 1999 var vi opptatt med å sette 200 mann på beredskap. Det var ikke enkelt, noen var på Ørland mens andre var i Bodø eller andre steder i landet. For å få fatt i folk på kort varsel, gikk de til anskaffelse av personsøkere til alle, minnes Hannestad.
– De som ikke bodde i nærheten fikk en åpen flybillett til Værnes; hvis vi ble pepet, visste vi hvor og når vi skulle møte opp. Dette virket bra under testingen og gjorde at vi kunne settes på 96 timers beredskap.
Mot slutten av 1998 begynte fredstilstanden å slå sprekker. 15. januar 1999 gikk serbiske styrker til aksjon mot tettstedet Racak i Kosovo etter at fire serbiske politimenn var skutt og drept i et bakholdsangrep. De sa de skulle slå ned på «kosovoalbanske terrorister». Dagen etter ble 45 mennesker funnet drept i og utenfor Racak, som alle senere viste seg å være sivile, og flere henrettet på kloss hold. Nato reagerte raskt, og fem dager senere deployerte flere land sine styrker tilbake til Sør-Europa.
– 20. januar pep personsøkerne rundt i Norge, og vi fikk beskjed om å forberede oss på å dra.
På under 48 timer hadde rundt 200 mann og seks jagerfly ankommet Italia, klare til innsats, ifølge Hannestad.
Etter ankomst gikk dagene med på mer trening og forberedelser.
– 24. mars startet Nato sine første luftangrep mot Serbia. Vår rolle var eskorte og patruljering i luften for å sikre Natos fly. Vi hadde ikke bakke-til-luft-våpen eller bomber, sier Hannestad og legger til at dette var noe de tok lærdom av.
– Få år senere deltok vi i operasjoner i Afghanistan med bomber.
Allied Force-operasjonen varte fra 24. mars til juni, da ble hele styrken trukket tilbake til Norge.
Stå-på-vilje
Hannestad sier at det som slår han når han tenker tilbake er først og fremst den fantastiske innsatsen, stå på-viljen og motivasjonen da den nye avdelingen skulle bygges opp.
– Vi trengte mye mer enn bare teknikere, flygere eller kokker til en slik operasjon; vi trengte mennesker med kunnskap og egenskaper til å trekke dette sammen, og som kunne løse problemer. Det vi så var at personer som du hadde forventet å være teknikere, tok på seg roller som snekkere, meglere eller tolker. Personalet samlet seg for å få det til å fungere, erindrer han.
Veteranen påpeker også at han så en stor viktighet i å oppnå en felles avdelingsfølelse for at troppen skulle fungere optimalt. Hotellet ble derfor en viktig sosial sone.
– Mennesker som knapt hadde sett hverandre før tilbrakte kvelder og helger sammen på et hotell, og vi utnyttet denne tiden til felles aktiviteter. Sosiale arrangementer som konserter og gudstjenester, samt å se på norsk TV var viktige. Det ga gode anledninger til å informere om hva som skjedde. TV var hovedkanalen for tilgjengelig informasjon og var derfor viktig, sier den tidligere sjefen for Luftforsvaret.
– Sosiale soner var som sagt vesentlig for oss, men pårørende ble også påvirket av TV og det store mediepresset. Kommentarer og intervjuer fra NRK Trøndelag ble spesielt lagt merke til. Det var interessant for oss å høre hvordan situasjonen ble formidlet hjemme. Vi begynte da å bruke mediene aktivt for å informere, spesielt radioen var en effektiv kanal. Dette var nytt for meg, sier Hannestad.
– Alvorlige hendelser, som feilbombingen av den kinesiske ambassaden i Beograd og fakkeltoget i Oslo, påvirket oss ikke bare positivt. De som var der, ble påvirket av opinionen i Norge. Å oppleve spenningen i en militæroperasjon og følelsen av å gjøre det rette, men samtidig høre andre uttale seg negativt var utfordrende for motivasjonen, men det var ikke et problem, understreker han.
Lenge i luften
Ifølge Hannestad gikk det profesjonelle flyvingsaspektet etter boken, men noen oppdrag ble lengre enn forventet.
– Vi hadde trent for luft-tanking. Det var ikke uvanlig at en luftpatrulje skulle overtas av en annen nasjon, men noen ganger kom de ikke, så vi måtte fortsette alene. Noen ganger fløy vi opp mot seks til åtte timer, noe som var uvanlig lenge, før vi vendte tilbake. Vi var forberedt på det, men det var spesielt når det skjedde, minnes han.
– Vi hadde norske soldater som så Tomahawk-raketter bli skutt opp fra havet, så vi følte at det var et spesielt oppdrag. Vi visste ikke hvilken motstand vi ville møte, og ansvaret og usikkerheten var tydelig. Vi visste at de som flyr er 100 prosent profesjonelle og vet hva de skal gjøre, men vi ønsket at alt skulle gå bra og ville være godt forberedt. Hvis det gikk galt, hadde vi et system for søk og redning som vi håpet aldri måtte brukes.
Han sier at det i et historisk perspektiv var viktig å delta i operasjonen i 1998 og 1999.
– Erfaringen og kompetansen vi fikk inn i Luftforsvaret la grunnlaget for endringer, som å trene mer på offensive oppdrag. F-16 gjennomgikk også oppdateringer med kraftigere våpensystemer, som dannet grunnlaget for å kunne delta i offensive operasjoner.
– Deltakelsen i Libya i 2011, mens jeg var sjef i Luftforsvaret, var mer komplisert. Men dette var en viktig start, og vi var sikre på at det vi gjorde med F-16 ville ha langsiktige effekter.
– Det å se tilbake på anskaffelsen av F-16 på 1980-tallet og delta på øvelse Red Flag, våpeninstruktørprogrammer som FWIT og TLP bidro til å profesjonalisere Luftforsvaret. Libya-operasjonen markerte en topp i vår evne til å operere med F-16, både på flygersiden, støtteapparatet og våpensystemene, avslutter han.