Dette er en kronikk av kommandørkaptein Andreas Espetvedt Nordstrand PhD/Psykologspesialist. Sjef Forskning og Utvikling ved Institutt for Militærpsykiatri og Stressmestring (IMPS), FSAN. Førsteamanuensis, NTNU.
Livet etter tjeneste i skarpe operasjoner skal helst være langt og godt, men enkelte veteraner opplever reaksjoner mange år senere. Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) med sen debut er en utfordring som krever økt oppmerksomhet. Likevel finnes det håp og hjelp, selv for plager som melder seg lenge etter tjenesten.
De fleste veteraner greier seg godt, og føler seg styrket av sine erfaringer. Dette skyldes at veteraner i utgangspunktet er blant de fysisk og psykisk friskeste i befolkningen. Forsvaret selekterer for helse, robusthet og mestringsevne. Under tjenesten utvikles dessuten en sterk soldatidentitet og tett samhold, noe som utgjør et psykisk skjold både under og etter krevende oppdrag. Kollegaer skjønner hvordan man har det uten at man trenger å si så mye. Når uniformen legges bort og veteranen går over til sivilt liv, forsvinner imidlertid mange av disse beskyttelsesfaktorene.
Krigserfaringer endrer mennesker; når man har stått i situasjoner med store konsekvenser og tett på menneskelig lidelse ser man verden med andre øyne. Det er ikke det samme som å bli syk, for de fleste vil det være mer riktig å kalle det personlig vekst, men man får ofte andre prioriteringer og verdier i livet. Store konsekvenser skaper høy opplevelse av mening, så i møte med hverdagslivet kan en del veteraner oppleve «menings-abstinens». Det folk flest i Norge bekymrer og engasjerer seg i kan virke smått og tamt. Diskusjoner i lunsjpausen kan framstå som navlebeskuende og uviktige. Flertallet av veteraner vil over tid justere seg litt inn og blir mer sivil i hodet. Men krigserfaringen forsvinner ikke og de fleste veteraner er glade for dette. De ville ikke vært erfaringen foruten, selv om den også kan øke risikoen for helseplager.
At risikoen for psykiske plager øker etter tjenesten, bekreftes av Afghanistanundersøkelsen 2020. Denne viste en 80 prosent høyere forekomst av psykiske helseplager hos veteraner som sluttet i Forsvaret raskt etter tjenesten, sammenlignet med de som fortsatte å tjenestegjøre. Vi mangler imidlertid norske studier som kartlegger omfanget av PTSD med sen debut. Eksisterende kunnskap er hoved-sakelig basert på internasjonale studier, men forskjeller i kultur og organisasjon gjør at tallene ikke kan overføres direkte.
Nye studier viser også at PTSD ikke er én statisk lidelse, men utvikler seg i ulike mønstre. Enkelte får symptomer umiddelbart, andre aldri, og noen utvikler symptomer lenge etterpå. Forsker og pensjonert oberst, Eric Vermetten og kolleger (2022) foreslår en stadium-modell fra 0 til 4 for PTSD, hvor stadium 0 er en person som har vært utsatt for traumatisk stress, men er symptomfri. De fleste havner i denne kategorien. Stadium 4 beskriver alvorlig, kronisk PTSD. Vermetten understreker at forsinket debut faktisk kan være det vanligste forløpet blant veteraner med stadium 4 PTSD, og fant at flertallet av Neder-landske veteraner med PTSD var symptomfrie det første året etter tjeneste i Afghanistan. Veteraner som oppsøker behandling, må derfor møtes med forståelse for at PTSD kan debutere sent. Krig innebærer alltid risiko for negative helsekonsekvenser, enten symptomene kommer umiddelbart eller mange år senere.
Så hva kan gjøres når veteraner utvikler PTSD-symptomer etter lang tid? Dagens evidensbaserte behandlinger, som kognitiv terapi for PTSD og EMDR, fokuserer hovedsakelig på fare-baserte opplevelser og frykt. Disse behandlingene har hjulpet mange veteraner, men ved PTSD med sen debut spiller ofte flere elementer inn. Følelsesmessige plager som sinne, skyldfølelse, skam og sosial tilbaketrekning kan være fremtredende, og disse adresseres ikke alltid godt nok i tradisjonelle traumebehandlinger. Norsk forskning underbygger viktigheten av å ta slike følelser på alvor. En studie fra 2019 viste at eksponering for andres lidelse og moralske utfordringer under tjenesten, ga størst risiko for psykiske helseplager senere. Videre fant en studie fra 2024 at problematisk sinne er det vanligste emosjonelle problemet blant norske veteraner. Dette fordrer at behandlere tar opp temaer som skyld, skam, sinne og tap av mening, og ikke bare har fokus på fryktbaserte opplevelser. Perspektivet får heldigvis økende anerkjennelse blant fagfolk.
Vi må likevel utvikle bedre tilpassede behandlings-tilnærminger som spesifikt adresserer ikke-farebaserte traumer. Nye terapier rettet mot moralske skader, som Adaptive Disclosure-protokollen, jobber spesielt med selvtilgivelse og meningsdannelse hos veteraner. Videre viser eksperimentelle behandlinger som medikament-assistert terapi lovende resultater for veteraner som ikke har nytte av tradisjonell behandling. Forskning på dette pågår også i Norge, selv om det vil ta tid før dette blir standardisert behandling.
Kort sagt trenger vi et bedre tilpasset behandlingstilbud for veteraner med PTSD, særlig for de med sen debut. Det handler om å kombinere evidensbasert behandling med en mer skreddersydd forståelse av veteraners spesielle erfaringer og sykdomsforløp. Kanskje må behandlingen i større grad adressere andre følelser enn frykt, og vi må anerkjenne at psykiske plager kan oppstå lenge etter tjenesten. Flere fagfolk bør samarbeide for å gi et helhetlig tilbud. Det viktigste budskapet til veteraner som sliter, er at de ikke er alene, og at det aldri er for sent å søke hjelp. Med støtte fra profesjonelle og med-veteraner kan også plager som oppstår lenge etter tjenesten bearbeides. Veteranene fortjener at vi tar denne utfordringen på alvor.
Kilder: Forsvarets sanitet (Afghanistanundersøkelsen 2020), Nordstrand et al. (2019), Nordstrand et al. (2024), Vermetten et al. (2022), m.fl.