Mot alle odds – en historie fra Libanon    

     

I 1979 reddet den norske kirurgen Ove Kjell Andersen livet til en ung nederlandsk FN-soldat i Libanon. Soldaten hadde mistet begge hendene, men takket være Andersen unngikk han å amputere beina og bli blind. Andersen tenkte på soldaten i flere tiår, men klarte aldri å spore han opp. En veteransamling for noen år tilbake skulle vise seg å bli et lykketreff. 

Noen beretninger fra virkeligheten er så inspirerende at de får deg til å stoppe opp og tenke nytt om de store spørsmålene i livet, og om hvordan vi mennesker har evnen til å kjempe oss opp igjen når alt ser mørkt ut. Historien om den nederlandske soldaten Hans van Putten og den norske kirurgen Ove Kjell Andersen er en slik. Denne fortellingen handler blant annet om mot, om å lykkes mot alle odds og et spesielt vennskap. 

– Først var alt hvitt og jeg hører et smell langt unna. Det er fordi ørene kollapser. Jeg blir kastet bakover på ryggen og prøver å reise meg.

Han van Putten

En granat eksploderer 

Året er 1979. Hans Van Putten er soldat i Nederlands FN-bataljon i Libanon. Han har nettopp fylt 21 år og har vært utstasjonert i Sør-Libanon i fire måneder. Han føler seg ikke ordentlig forberedt på alt han ser og opplever i dette landet langt hjemmefra hvor han nå befinner seg. Det er tøft å se fattige mennesker med dårlige leveforhold, og det føles som å ha gått tilbake i tid. Denne dagen skal han patruljere en runde for å sjekke at leiren er trygg. Han tar opp en skuddgranat og mens han holder den, skjer det verste. Den eksploderer.  

– Først var alt hvitt og jeg hører et smell langt unna. Det er fordi ørene kollapser. Jeg blir kastet bakover på ryggen og prøver å reise meg. Da aner jeg en rar følelse der hendene mine skulle vært, og jeg ser at de er borte. Det er bare blod som drypper. Jeg kaver meg av gårde noen få meter, men kollapser. Jeg husker at jeg tenkte «nå er det over, Hans,» forteller Van Putten. 

Det tar tre timer før han endelig kommer fram til militærsykehuset. Der jobbet den 32 år gamle kirurgen Ove Kjell Andersen. Andersen var egentlig i førstegangstjeneste ved Troms militære sykehus i Bardu, men ble sendt til det norske feltsykehuset i Libanon noen uker tidligere fordi de manglet kirurger.  

Sykehuset hadde ansvar for 6000 FN-soldater, men tok også vare på sivilbefolkningen siden de ikke hadde andre helsetilbud i området. Hver morgen da sykehuset åpnet, var det lang kø med folk, så det var mye arbeid, husker Andersen. 

– Som lege måtte du jobbe hele dagen og lange kvelder også. 

Denne dagen kommer det inn en ung nederlender med alvorlige skader etter en granathendelse.  

– Hans var i en veldig krevende situasjon; han hadde mistet mye blod, og var i sjokktilstand med redusert blodsirkulasjon. Han var kald og klam, og for det meste bevisstløs. Vi måtte gi ham blodoverføring og narkose, og så tok jeg han med inn på operasjonsstuen, forteller Andersen. 

– Hvis jeg skulle fulgt læreboka, burde jeg amputert beina hans. Det var et dilemma, for han hadde allerede mistet hendene.

Ove Kjell Andersen

Eksplosjonen hadde gitt soldaten betydelige skader i knærne, ansiktet og armene, som for det meste var blåst bort av eksplosjonen. Mye av vevet i beina, muskulaturen, leddbånd, hud og så videre var borte.  

– Hvis jeg skulle fulgt læreboka, burde jeg amputert beina hans. Det var et dilemma, for han hadde allerede mistet hendene. Jeg visste at det var alternative måter å reparere beina på, men dette var en risikabel type operasjon. Hvis jeg ikke gjorde det, ville han ikke ha bein og armer. Så jeg tok sjansen, forteller den norske kirurgen. 

Sluttresultatet så heldigvis akseptabelt ut. 

– Faktisk så det veldig bra ut for meg. Men jeg var klar over at det kunne bli postoperative komplikasjoner som senere kunne føre til låramputasjoner, erindrer han. 

Kunne bli blind

Den unge nederlenderen hadde også skade på begge øynene. Andersen hadde kun teoretisk kunnskap om øyekirurgi fra studietiden, men innså at dersom han skulle redde synet til Hans, måtte han gjøre noe. 

– Det ene øyet hadde en relativt overfladisk skade som jeg opererte selv, men det andre hadde en dyp skade som måtte opereres av en øyekirurg. Jeg rekvirerte derfor helikoptertransport til Rambam hospitalet i Israel, men helikoptertjenesten fikk ikke de israelske myndighetenes flytillatelse. Jeg insisterte på at det var en livsviktig situasjon for Hans, og helikoptermannskapet valgte da å fly uten at det var klarert. De fløy Hans, vår dyktige anestesisykepleier og meg i lav høyde over havet til sykehuset i Israel.   

De godtok ikke våre argumenter, så vi måtte skru ned bedøvelsen og så begynte han å bevege kroppen sin. Først da ble de overbevist om at han var i live. Det var siste gang jeg så ham.

Ove Kjell Andersen

Vel fremme møtte de flere utfordringer. Andersen og anestesisykepleieren måtte argumentere med legene som mente pasienten kunne være hjernedød og at det ikke var vits å operere.  

– De godtok ikke våre argumenter, så vi måtte skru ned bedøvelsen og så begynte han å bevege kroppen sin. Først da ble de overbevist om at han var i live. Det var siste gang jeg så ham. Jeg måtte tilbake til sykehuset i Libanon og fikk aldri rapport fra dem om hvordan det gikk. Dette plaget meg en stund. Jeg stresset med at jeg hadde tatt flere risikable avgjørelser og inngrep, men jeg måtte jo fortsette arbeidet mitt, sier kirurgen. Han tenkte likevel ofte på Hans i de neste 40 årene, og lurte hva som hadde skjedd med nederlenderen. 

Hjemkomsten 

Van Putten mistet selv tre dager etter at han forlot Libanon og ante ikke hvor han var da han våknet. 

– Det var en vakker sykepleier ved enden av senga mi, og jeg tenkte at nordmenn er veldig pene. Men så fikk jeg vite at jeg var i Israel, humrer Van Putten. 

Etter flere operasjoner ble han flyttet til et militærsykehus i Nederland. Det ble ikke en lett periode for den unge soldaten. 

– Men jeg overlevde. Den tanken var sterkere enn at jeg hadde det forferdelig. Jeg hadde en kjæreste på denne tiden, som jeg senere var forlovet med. Men på sykehuset begynte jeg å reagere på andre mennesker og språkbruken min var ikke god. Til og med sykepleierne kviet seg for å komme, fordi de reagerte på kommunikasjonsmåten. Men jeg var ikke selv klar over dette. Så kom det en eldre sykepleiersersjant og satte seg ned og snakket med meg. Det var en god prat, og det var første gang jeg gråt over ulykken. Jeg gråt aldri igjen, forteller han. 

På rehabiliteringssenter utviklet Van Putten seg mentalt og stahet ble en viktig pådriver.  

– Jeg trengte staheten for å kunne hjelpe meg selv. Hvis noen sa «nei, det kan du ikke» svarte jeg «jeg skal vise deg at jeg kan». Jeg vant mange kasser med øl i slike veddemål. Når jeg ser tilbake, innser jeg at det var meg selv jeg prøvde å overbevise. 

Nederlenderen var inn og ut av sykehus og gikk gjennom mange operasjoner de neste to årene. Så begynte han på studier i en annen by. 

– Det var første gang jeg virkelig var borte fra rehabiliteringssenteret. Jeg tror du må «go for it» her i livet. Du kan få et normalt liv etter traumer, men du må skape det selv. Det kan ofte være lettere å bli i offerrollen, men det nektet jeg. Det var imidlertid ikke lett å komme tilbake til verden. Jeg forsto ikke samfunnet, og det forsto ikke meg lenger. Jeg irriterte meg over at noen kunne lage styr ut av den minste ting, når det er folk der ute som lider og dør. Jeg slet med å finne meg selv, og det ble fort til at helgen startet torsdag ettermiddag med øl, sier han og legger til at han tror mange veteraner har opplevd lignende tanker. 

Du kan få et normalt liv etter traumer, men du må skape det selv. Det kan ofte være lettere å bli i offerrollen, men det nektet jeg. Det var imidlertid ikke lett.

Hans van Putten

– Det gjorde utslag i oppførselen min. Det var mye sinne og frustrasjon. Selv om det var tøft med rehabilitering, var vi alle der av en grunn og hadde vår egen humor. Og du trengte ikke snakke for å si så mye. Det var annerledes der ute, erindrer han. 

Kjærlighet ved andre blikk

Men det kom et punkt der sinnet og frustrasjonen roet seg. Van Putten begynte å spille fotball. Det hjalp. Forlovelsen ble brutt, noe som hadde lagt ekstra press på han i den tiden.  

– Jeg ville for fort inn i samfunnet igjen, men jeg var ikke klar til å være tilbake. Men etter hvert møtte jeg en ny jente – hun var rundt 17. Jeg kom inn på en bar, øynene våre møttes. Det var disko der og det ble dansing og siden skiltes vi aldri. Jeg hadde sett henne en gang før, fordi hun var venn med søsteren min, så jeg kan ikke si det var kjærlighet ved første blikk, men nesten, ler han.  

– Drikkingen min var ikke over, men jeg var mindre aggressiv. I 1985 flyttet vi sammen og giftet oss. I dag har vi to barn og tre barnebarn. Og alkoholbruken min er minimal, jeg foretrekker en sigar. 

Bruker historien til å hjelpe 

Van Putten var innom så å si hver bedrift i byen han bodde på jakt etter jobb, men ble avvist.  

– Når de så at jeg ikke hadde hender, ville de ikke mer. Det skulle ikke mye penger til for å justere maskiner slik at jeg kunne ha jobbet, men de trodde det var umulig. I stedet ble jeg heldigvis involvert i en fotballklubb som spurte om jeg ville trene et ungdomslag. 38 år senere har jeg trent en rekke lag, også kvinner, menn og barn opptil 25 timer i uken. Jeg har til og med vært trener i badminton, bordtennis og volleyball, ler han, og påpeker at han fikk svært lite hjelp på veien, og det var ingen som åpnet dører for han. Men en positiv innstilling til at han skulle klare det, har vært svært viktig. 

Disse erfaringene har han også tatt med seg inn i veteranarbeid i Nederland og internasjonalt. 

– Jeg bare gled inn i dette arbeidet, for å være ærlig. Det tok faktisk tid før jeg skjønte at jeg var en veteran. På den tiden var det gamle menn som var veteraner. Men på et tidspunkt plukket mediene noe opp og skrev en artikkel i avisen om meg. Og jeg skjønte at min historie kanskje kunne hjelpe folk.  

I dag har Van Putten hjulpet veteraner i hjemlandet, men også soldater fra andre land. Han er i dag autorisert kameratstøtter i hjemlandet. 

– Min historie hjelper andre. Jeg er veldig glad for at jeg har bidratt til å stoppe flere fra selvmord. Posttraumatisk stress har tatt livet av mange. Jeg har heller aldri holdt det hemmelig at jeg hadde problemer med å komme inn i samfunnet. Det er veldig givende å kunne bruke min egen historie og være til hjelp, erkjenner han. 

Er det han?

 Samtidig som Van Putten var aktiv og hadde det bra i Nederland, var kirurgen i Norge fremdeles like uvitende om hvordan det hadde gått med soldaten han opererte. Men tilfeldigheter, eller kanskje skjebnen, skulle endre dette etter 40 år. 

– Det var mange netter jeg lå våken og tenkte på Hans. Jeg bekymret meg, og i sene nattetimer lurte jeg på om han kanskje satt på gata uten armer, bein, blind og tigget. Jeg tok jo veldig store sjanser og gjorde ting utenom læreboka den gangen. Og vanligvis har vi mulighet til å følge opp pasientene våre og se hvordan det går. Jeg har operert veldig mange mennesker, det var imidlertid spesielt med situasjonen med Hans fordi jeg ikke visste utfallet. Jeg hadde prøvd å få informasjon – også gjennom ambassaden. Da det ikke gikk, la jeg det fra meg. 

Men så var Andersen med på et treff for Libanonveteraner. Der kunne de som ønsket det reise seg og fortelle historier eller dele noe.  

– Der var det en som reiste seg og fortalte at han var så glad for at han var blodsbror og fortalte at han hadde gitt blod til en nederlender som ble hardt skadet i Libanon. Han tok også opp bilder og viste til oss, for de to hadde møttes. Det var bilde av en dobbeltamputert mann. Da ble jeg selvsagt ganske interessert og spurte om det var Hans Van Putten. Og det var det. Jeg fikk e-postadresse og telefonnummer og sendte av gårde en melding. Han hadde jo aldri sett meg, for han var jo for det meste bevisstløs, forteller Andersen. 

Et spesielt bånd 

– På bursdagen min tikket det inn en melding fra Ove Kjell Andersen. Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Det var den beste gaven jeg fikk den dagen. Meldingen førte til at han kom på besøk med kona si for å møte meg, sier Van Putten. 

– Det var ikke så mange som kom med koffert, så da vi kom på togstasjonen i hans hjemby skjønte Hans at det var meg og vinket til oss fra avstand med armstumpene sine. Jeg så med en gang på beina; han gikk mot oss, så han kunne gå. Og han så meg på lang avstand, noe som betydde at øynene virket. Det var veldig heldig at det gikk så bra. Det ble et rørende møte for oss begge to, og jeg opplevde det som veldig spesielt. Det førte også til at jeg fikk sjansen til å bli kjent med han, og vi holder stadig kontakt. Det høres kanskje litt floskelaktig ut, men vi gikk fra å være lege og pasient, til å bli venner.  

– Hans er helt utrolig, han er støpt av noe spesielt. Han var litt ute og seilte og litt alkoholisert, men så traff han Anita, kona si. Da rettet veldig mye seg opp for han. Han har et rikt liv og er en ressursperson som stiller opp og hjelper. Han er en samfunnsgave, og jeg har fått være med på å bidra til hans liv. Det er en svært god belønning for oppgaven man utførte, understreker Andersen. 

Også Hans beskriver møtet som svært emosjonelt. 

Jeg visste selv at jeg ville dødd i Libanon uten Ove Kjells hjelp. Det er normalt ikke mulig å overleve noe slikt. Men det gjorde jeg. Vi har fått et veldig spesielt bånd.

Hans van Putten

– Det var et ganske følelsesladet øyeblikk. Jeg visste selv at jeg ville dødd i Libanon uten Ove Kjells hjelp. Det er normalt ikke mulig å overleve noe slikt. Men det gjorde jeg. Jeg var også heldig med at det ikke var mange på sykehuset den dagen, slik at han hadde tid til å jobbe med meg. Det har gjort at vi nå har fått et veldig spesielt bånd. 

– Det at vi også fortalte vår historie sammen på veterankonferansen i Norge har gjort oss enda sterkere sammensveiset. Uten hans historie hadde jeg ikke hatt min historie. Og det var også mange andre som risikerte sine egne liv for meg. Jeg har en tatovering av en føniks dedikert alle som var med å redde livet mitt, forteller Van Putten. Han legger til at han tror det å ha familie og gode venner på veien, har vært vesentlig.  

– Å være alene er en tilstand som gjør at du fort svekkes, påpeker han.   

Fikk spesialutdanning 

Andersen har også blitt en ressurs i samfunnet som følge av sine erfaringer i Forsvaret. 

Da han var ferdig i Libanon, fikk han henvendelse om han var interessert i å bli spesialtrent i krigskirurgi. 

– Jeg dro til det største militærsykehuset i Texas i USA i fire måneder og ble lært opp i behandling av knivstikk, skudd- og brannskader. Jeg fikk en topputdanning og har brukt disse kunnskapene i det norske samfunnet. Forsvaret bidro til at jeg fikk mulighet til å bli høyspesialisert. Det har kommet godt med, for det har blitt mye vanligere med skudd- og knivskader, og da hadde jeg den erfaringen. 

Andersen forteller at han i senere år har blitt mer interessert i veteraner og utfordringer veteraner kan få etter tjenesten. 

– Jeg interesserer meg for problematikken rundt veteraner. Jeg hadde selv ikke problemer, men det er en god del som har plager. Da vi ble spurt om å komme å fortelle vår historie på veterankonferansen, synes jeg det var svært meningsfullt. Det kommer mange negative ting ut av krig, men dette er en solskinnshistorie og jeg synes det er viktig at slike også kommer fram, påpeker Andersen. 

Kirurgen har ikke vært tilbake i Libanon siden 1979, men Van Putten har tatt turen flere ganger – også sammen med kona, for at hun skulle få se hvor alt skjedde. 

– Jeg følte det som jeg var hjemme igjen. Luktene, fargene, lydene og menneskene … Folk kom bort og spurte hva vi gjorde der. Da jeg fortalte at vi var der i 1979, tok de imot oss med åpne armer. Jeg er stolt av hva vi gjorde for folket i Libanon – vi bygde skoler og barnehjem. Det har hjulpet meg videre livet. Folk må ikke være så opptatt av om naboen har større bil og så videre.  Lykken komme ikke slik. Livet vil gi deg det du fortjener, men for at lykken skal komme til deg må du være positiv. Det er mange som ønsker hjelp, men vil ikke gjøre jobben. Da blir jeg streng. For du må gjøre jobben selv. Jeg skulle dødd, men fikk et nytt liv. Grip sjansen med begge hender –selv om det er litt vanskelig for meg da, som kona sier, humrer nederlenderen.  

Fakta:

Tidligere presidenten i NVIO, Britt Tove Berg Brestrup, tjenestegjorde sammen med Ove Kjell Andersen i Libanon. Det var hun, som etter samtale med Andersen, først tok kontakt med NVIO og fortalte historien om Hans van Putten, og om hvordan de hadde gjenopptatt kontakten40 år etter ulykken. Historien om hvordan den norske kirurgen reddet livet til en nederlandsk soldat er spesiell, og generalsekretær Bjørn Robert Dahl ønsket å løfte frem historien, sånn at den kunne nå ut til flere. Dahl kontaktet forsvarssjefen som likte ideen, og ga ballen videre til veteraninspektøren.  

Det ble bestemt at man skulle se på muligheten for å få de to opp til veterankonferansen i Molde. 25. januar sto Hans van Putten og Ove Kjell Andersen på scenen og beveget en fullsatt sal. I etterkant har Ove Kjell Andersen holdt kontakt med oss i NVIO og Hans van Putten har blitt kontaktet av flere som driver med veteranarbeid, også utenfor Nederland for å diskutere hvordan man kan drive veteranarbeid og jobbe for andre veteraner.  

Historien er til stor inspirasjon for alle som driver med veteranarbeid og viser oss at det meste er mulig så lenge man vil.