Kontoret for militær innhenting

Midt på 1990-tallet fikk Ola Kaldager et nytt og temmelig banebrytende oppdrag: å etablere en norsk etterretningsgruppe som skulle konsentrere seg om krise- og konfliktområder der norske styrker kunne bli sendt.

Da FN-styrkene på Balkan ble erstattet av Nato-soldater i 1995, fikk hvert land ansvar for å drive etterretning for sine egne styrker. På politisk nivå i Norge var det behov for bedre informasjon om Bosnia og situasjonen der. For å løse denne oppgaven opprettet Etterretningstjenesten en helt ny organisasjon. Man ville bygge opp en nasjonal etterretnings-enhet som kunne skaffe muntlig informasjon fra mennesker, såkalt Human Intelligence eller humint.

Høsten 1996 reiste to marinejegere til Balkan. De var blitt trent opp i det skjulte og deretter sendt på hemmelig oppdrag som agenter i Bosnia. Der hadde de klart å skaffe seg flere informanter. Resultat var at de hadde klart å spore opp to ettersøkte krigsforbrytere, som deretter var blitt pågrepet av de amerikanske spesialstyrkene Navy Seals. Marinejegerne hadde også avdekket massegraver under sitt oppdrag i Bosnia. Dette var en prøveordning, en test. Marinejegerne besto med glans.

DEN GRÅ

Bak sto Ola Kaldager. Han hadde tidligere tjenestegjort i Libanon, og da situasjonen i Jugoslavia eskalerte dro han igjen ut på FN-oppdrag. Nå var han hjemme i Norge og hadde fått oppdraget med å designe en ny etterretningsenhet.

– De første jeg virkelig lærte etterretning av, var franskmennene, har Kaldager tidligere fortalt. Kaldager fremstår som det noen kanskje ville beskrevet som en helt vanlig mann. Det kan være en fordel i etterretning, å være en som glir inn uten å utmerke seg spesielt. Han får tidlig kallenavnet DG – den grå.

I og med at forsøket med de to marinejegerne var så vellykket, søkte han flere som dem. Operatørene måtte være hardføre, for Kaldagers plan var at de skulle deles opp i små grupper i sivilt og slå seg ned i et område for lange perioder av gangen.

Agentene ble særlig rekruttert på basis av sosiale egenskaper. De måtte for eksempel klare å komme seg fra Oslo til Trondheim på kort tid med bare en tier i lommen. Også i senere operasjoner var de ofte ute et halvår eller mer av gangen, lenge før en konflikt blusset opp, og med en møy-sommelig oppbygget coverhistorie. De ble sendt på oppdrag verden over. Men det var altså på Balkan det startet.

Avdelingen fikk opprinnelig et navn som er som tatt ut av George Orwells «1984» nemlig kontoret for militær innhenting (MI). Tjenesten skulle være fullstendig hemmelig. Bare noen ytterst få i toppledelsen i utenriksdepartementet, forsvarsdepartementet og etterretningstjenesten visste om den enheten.

IKKE DETTE VI SKAL GJØRE!

MI ble opprinnelig plassert i kjelleren på Lutvann, sammen med resten av den tradisjonelle etterretningen. Men det tok ikke lang tid før de ble flyttet inn i lyse kontorlokaler på Akershus festning med god utsikt mot havna og båttrafikken inn og ut av den indre delen av havnebassenget i Oslo. Det var langt fra alle som beklaget flyttingen. En av topplederne skal ha sendt med gruppa følgende hilsen: «Det er godt dere flytter ut. Det er ikke det dere driver med, vi skal drive med!».

I løpet av 1997 var seks agenter med bakgrunn fra kystjegermiljøet i Ramsund, kommet i gang med jobben i Bosnia. Enheten måtte utvides ytterligere. En av de som meldte sin interesse var Trond Bolle. I likhet med de andre agentene ble han først sendt på «The multinational HUMINT course at

field» i det famøse etterretningområdet fra andre verdenskrig, Chicksands, utenfor London. Forsommeren 1998 var Bolle på plass i Bosnia. Han jobbet da i den internasjonale etterretningsorganisasjonen AMIB, eller Allied Military Intelligence Battalion. AMIB er et samarbeid

mellom ni land, og utplasserte 200 etterretningsoffiserer 16 steder i Bosnia. Samarbeidet var nybrottsarbeid, og første gang Nato samarbeidet om etterretning i en krigssituasjon.

KRÅKEREIRET

Bolle skulle ha ansvaret for en fremskutt base i byen Doboj, nord i Bosnia. Huset var et helt vanlig hus og lå midt i et boligstrøk, men var innleid av AMIB. De ti etterretningsagentene som bodde der, kom fra forskjellige land og jobbet for det meste i sivil. En vanlig dekkhistorie var at de jobbet for norske myndigheter.

Den norske leiren Camp Modriča, ikke langt unna, holdt til i en nedlagt busstasjon. Inne i denne leiren hadde også de norske etterretningsagentene sitt hovedkvarter. Blant operatørene ble den gamle, røde lagerbygningen med alle antennene på taket bare kalt for Kråkereiret.

Inne i Kråkereiret, under et kamuflasjenett, var det plassert fire store containere. I den ene var det sambandsrom, i den andre avlukker og kontorplasser, hvor de norske operatørene skrev sine rapporter. I den tredje var sjefens kontor og et avlyttingssikkert møterom. I den siste var det innredet med bar, TV og en stor hjørnesofa.

Hver natt kom det informasjon til de norske agentene i Kråkereiret om situasjonen i Bosnia. Fra MI kom det analyser fra enkelte hendelser. I tillegg ble det sendt oppdrag til agentene. Dette kunne være anmodning om å skaffe helt spesifikke opplysninger. De enkelte agentene fikk deretter tildelt disse oppdragene basert på kildene og miljøene de hadde tilgang til.

De norske soldatene som var stasjonert i leiren hadde ikke adgang til Kråkereiret og visste lite om hva som skjedde der inne.

Å være agent i Bosnia var langt fra ufarlig. Det at det befant seg etterretningsagenter fra mange land på bakken i Bosnia samtidig, var en av de tingene som førte til frustrasjon og tidvis også farlige situasjoner. Nordmennene opplevde flere ganger at lokale kilder også møtte agenter fra andre land, uten at de visste om hverandre. I ett tilfelle førte det til en svært alvorlig situasjon da en norsk agent møtte opp på et avtalt sted for å møte en kilde og opplevde å bli skutt på. Nordmannen kastet seg i bilen og kom seg uskadet unna. Siden viste det seg at skuddene kom fra amerikanske eller britiske agenter, som hadde kommet for å treffe samme kilde og trodde kilden var i ferd med å bli kidnappet.

Da de norske soldatene kom til Balkan oppdaget de fort at forskjellige forbryterorganisasjoner også var aktører i krigen. Noen av operatørene jobbet med å skaffe informasjon fra det som tidvis var tunge kriminelle miljøer. Terskelen for grov vold var urovekkende lav, og i hvert fall fem norske agenter måtte regelrett smugles ut av området og sendes tilbake til Norge med til dels store skader etter slåsskamper. I boken «Spionkrigen» skriver Bård Wormdal om et intervju han gjorde med en tidligere MI-agent. Agenten beskriver et møte han hadde med en informant i Sarajevo. Underveis i møtet ble informanten overbevist om at nordmannen skulle arrestere ham for krigsforbrytelser, og trekker våpen. Ifølge denne agenten skøyt han informanten, som døde av skadene.

– Skudd ble avfyrt, det gjorde det, og så … Han gikk, forteller mannen i boka, tydelig preget.

LITE HEDERLIG

En del av metodene for å få kilder til å gi fra seg informasjon er omdiskutert, og det er ikke over-raskende at forholdet mellom agent og informant i noen tilfeller kan gå galt. Ola Kaldager har selv kalt etterretning for lite hederlig.

– Humint er en prosess. Fra du finner den du er ute etter, som du vil bruke som kilde, må du bruke lang tid. Gjerne ett år før du kan gjøre ting. Da begynner «spioneriet», om du kan si det sånn, og da kommer behovet for avklaringen: Er det mulig å gjøre denne kilden om til én som ikke har noe valg? sier Ola Kaldager i et intervju med D2.

Og hvordan gjør man det? – Det skal jeg ikke gå i detalj på, men som PST har advart: Det handler om kvinner og brennevin og den slags. Etterretning er ikke noe hederlig, det er stygge saker. Hva gjør at du bikker folk? Det er like mange muligheter som det er mennesker i verden. Penger, bilder, alt mulig, sier Kaldager til magasinet.

SYSTEMET TAR KONTROLL

Kildepleie kan gå over mange måneder og år, der flere forskjellige agenter er inne og påvirker. Men på et tidspunkt går et tilsynelatende vennskap over til å bli noe mer alvorlig, forteller han.

– Da er det viktig at kildene ikke føler de blir misbrukt. Da får de bare panikk. Det gjelder å få dem til å skjønne at «sånn er det, dette er spillereglene fra nå av» og sørge for at de forsoner seg med det uten at det blir noe stort poeng. Du må være sosialt flink og late som det som skjer ikke er så nøye. Så kan det jo være sånn at de som opererer kildene, ikke nødvendigvis er de som vet mest og som ser det store bildet. Dette er jo kunsten ved humint: når apparatet settes i sving, når store organisasjoner [som Forsvaret red.anm.] utnytter all informasjonen som siger inn. (…) Alt blir skrevet ned og systematisert: Hvordan reagerte han på det spørsmålet? Når ble han forbannet? Hvordan er økonomien, ekteskapet, familien? Hva er bristene i karakteren? Hvor er svakhetene? Til slutt vet du mer om ham enn kona gjør. Det er humintens stygge side: Når systemet tar kontroll over deg, med sitt enorme apparat, er du sjanseløs.

De store organisasjonene kan sammenstille informasjon fra mange kilder og spille det tilbake til kildeføreren: Hvorfor lyver han nå? Hvorfor innrømmer han ikke kjennskapet til den og den? Så kan du skru til presset. Det er ikke pent, men det er derfor humint er effektivt. Hvis man tør.

– Tør?

– Hvis man tør å dra dit der man kan drive med dette, avslutter Kaldager i intervjuet.

Nato-styrkene demmet opp for videre krigføring i Bosnia, men samtidig begynte det å brenne i Kosovo. Etter tjenesten i den fremskutte basen i Duboj ble Trond Bolle tilbudt forfremmelse. Det takket han nei til. Han var blitt skeptisk til hele AMIB og synes organisasjonen holdt et altfor lavt ambisjonsnivå. Dette så også AMIB selv, som i sin tjenesteuttalelse kort og godt skrev «This officer is too advanced for AMIB’s current status.»

AMIB, som skulle ivareta sikkerheten til den Nato-ledede styrken som sto i Bosnia, hadde utviklet seg til å bli et treningssted for norske agenter. Operatørene jobbet for den flernasjonale etterretnings-enheten i seks måneder av gangen. Etterpå fikk de ofte tilbud om å jobbe på «Kontor for militær innhenting», en jobb som i bunn og grunn besto av de samme arbeidsoppgavene, men da for Norge. Sjansen for at man som tjenestegjørende i MI kom til å bli sendt ut igjen var stor. Enheten var i ti år en del av etterretnings-tjenesten og byttet etter hvert navn til E14. Gruppen opererte i Bosnia, Kosovo, Makedonia, Serbia, Sudan, Libanon, Syria, Irak og Afghanistan.

INTERNASJONALT ANERKJENT

Fra rundt 2004 skal sikkerhetssituasjonen i Afghanistan ha forverret seg så kraftig at det ble vanskelig å fortsette å jobbe slik E14 opererte. I 2005 ble E14 terminert, men deler av organisasjonen er videreført i etterretningsbataljonen.

Det var også andre etterretningselementer som jobbet på Balkan i denne perioden. En rekke kilder, deriblant tidligere statsråder, bekreftet til VG-journalistene Rolf Widerøe og Hans Petter Aas at norsk etterretning fra midten av 1990-tallet oppnådde oppsiktsvekkende gode resultater. Opplysningene norsk etterretning produserte på Balkan vakte internasjonal anerkjennelse.

Rolf Widerøe og Hans Petter Aas utga i 2012 boken «Krigshelten, historien om marinejegeren og etterertningsagenten Trond Bolle» som er en viktig kilde til denne artikkelen. Andre kilder er «Spionkrigen» av Bård Wormdal og «Krig i Europa, Forsvaret på Balkan, 1992 – 2005» av Håkon Lunde Saxi og Martin Lau Slåtten.