I 2005 etablerte noen ildsjeler i NVIO Kameratstøttetelefonen, med et enkelt mål: at veteraner og pårørende skulle kunne snakke om opplevelser med en likeperson – en som hadde vært der selv.
Kameratstøttetelefonen, i dag kjent som NVIOs kameratstøttetelefon, er et tilbud hvor operatørene selv er veteraner, har lang erfaring og er autoriserte kameratstøttekontakter. Tjenesten er basert på at de som ønsker det kan snakke med et medmenneske om sine opplevelser, tanker, spørsmål, usikkerhet, uro eller annet de har på hjertet. Du kan også ringe telefonen for å få et godt råd på hvor du kan henvende deg for å få hjelp. Telefonen er landsdekkende og bemannet hele døgnet, hele året. Et grunnleggende prinsipp er at terskelen skal være lav – og at hjelpen er tilgjengelig når behovet faktisk oppstår, også midt på natta eller i ferier.
Opp igjennom årene har mange veteraner og pårørende benyttet seg av tjenesten. Men oppstarten av Kameratstøttetelefonen kom ikke av seg selv, det var et resultat av flere år med målrettet arbeid.
Kameratstøtte fra slutten av 90-tallet
Det første kameratstøtteseminaret ble holdt i oktober 1996. I Stortingsproposisjon nr. 1 for budsjetterminen 1997 ble FN-veteranenes landsforbund (FNVLF), nå NVIO, tildelt 970. 000 kroner til arbeidet med kameratstøtte for første gang. I preposisjonen står det blant annet:
«Regjeringen vurderer oppfølgingen av personell som har deltatt i internasjonale fredsoperasjoner som svært viktig. Det er derfor foreslått en støtte til FN-veteranenes landsforbund (FNVLF) på 970.000 kroner. (…) Forbundet skal fungere som en nettverksorganisasjon som tar seg av FN-soldatene og deres pårørende etter endt tjeneste. Et godt støtteapparat for FN-soldatene kan hindre eventuelle senskader, samtidig som det kan bidra til statusheving og fortsatt rekruttering til FN-tjeneste.»
Dette var en stor seier og noe FNVLF hadde jobbet målrettet med for å få på plass. Året etter ble det holdt fire kameratstøttekurs, som skulle danne grunnlaget for støttegrupper i regi av lokalforeningene. Deretter ble disse kursene holdt årlig for å utdanne frivillig personell til kameratstøtte.
De lokale støttegruppene skulle blant annet fungere som et støttenettverk, hjelpe den enkelte med å mestre utfordringer, kunne drive oppsøkende virksomhet, gi informasjon om sivile og militære hjelpetilbud og bidra med informasjon til nærmiljøet om tjeneste og ettervirkninger.
En landsdekkende telefon
Utover tidlig 2000-tall ble det tydelig gjennom erfaringer fra veteranmiljøet at det også var behov for en landsdekkende kameratstøttetelefon.
Lasse Andreassen var en av pådriverne bak den tjenesten.
–Rundt 2004 var jeg aktiv i Oslo-miljøet, blant annet gjennom FN-veteranene. Vi var tre karer, meg Jan Ivar Heitmann og Vidar Remfeldt, som møttes hjemme hos en av oss over kaffe og mat. Samtalene dreide seg raskt inn på hvor viktig kameratstøtte var – men også hvor tungvint den eksisterende hjelpen opplevdes, forteller han.
Frem til 2005 opererte lokalforeningene med egne telefonnummer for kameratstøtte og telefonen gikk på rundgang mellom de som hadde vakt den uka. Andreassen hadde selv erfaring fra Røde Kors, der de drev en telefon for barn og unge med et sentralt nummer og flere svarsteder rundt i landet.
–Ringte du fra Nordland, kunne du få svar fra en operatør i Nordland. Dette ga ideen: Hvis du bodde i Finnmark, hvorfor ikke kunne snakke med en veteran i Finnmark? Det ville kunne senke terskelen for å ringe betraktelig, sier han.
Andreassen forteller at de måtte gjøre en jobb for å få dette i orden, men de klarte å få tak i og selge inn teknologien som gjorde det mulig. –Det tekniske ble min rolle i dette arbeidet, sier han.
Det ble søkt midler fra Forsvarsdepartementet, og prosessen tok rundt ett til halvannet år og krevde mye arbeid av de involverte. Men da ble telefonen sentralisert og bestod av et nett med 15 telefoner som var tilgjengelige hele døgnet.
–Vi fikk til slutt på plass et grønt 815-nummer og koblet på alle operatørene. Da var vi ganske slitne for arbeidet med etableringen av kameratstøttetelefonen førte til mye møtevirksomhet, en del lobbyarbeid for å selge inn konseptet og større kostnader, minnes han.
Trenger ikke forklare
Grunntanken i kameratstøttetelefonen var at ingen skulle måtte slite med tankene sine alene.
–Behovet for et lavterskeltilbud var stort. Tjenesten skulle være anonym, og man skulle ikke måtte forklare hva man hadde gjort. Målet var å kunne snakke med en som hadde vært der selv, bare for å lette hjertet litt.
–Telefonene kom fra veteraner med svært ulike erfaringer. Rekrutteringen til tjenesten fungerte godt, og både for innringerne og operatørene ble dette en vinn-vinn-løsning, opplyser Andreassen.
Før lanseringen ble det kjørt kampanje på TV2, med særlig synlighet rundt jule- og påsketider.
–Da begynte ballen virkelig å rulle, og i 2006 var tjenesten ordentlig i gang. Jan Ivar Heitman var sentral i lanseringen, og sekretariatet i NVIO ga god støtte, sier han.
Andreassen jobbet selv en periode med kameratstøtte.
Han sier samtalene ofte handlet mye om reaksjoner og etterreaksjoner. En del kjente på uro i folkemengder, bekymring, ensomhet og følelsen av å være alene om det de opplevde.
–Flere satt med posttraumatisk stress som ennå ikke hadde kommet helt til overflaten. Mange opplevde også at fastlegen manglet forståelse for hva de faktisk hadde vært ute og gjort, sier Andreassen.
Samtidig var, og er, det et viktig prinsipp i kameratstøtte at man ikke skulle drive terapi.
–Man skulle rett og slett være til stede og lytte, forklarer han og legger til:
–Mange som hadde vært ute i operasjoner, som UNIFIL i Libanon, Bosnia i 1994 eller Somalia, opplevde det som godt å snakke med noen som kjente områdene, landsbyene og situasjonene. Det skapte gjenkjennelse og mimring, sier Andreassen.
Veteranen har også jobbet i Oslo Røde Kors med lignende tilbud, blant annet via chat, og sier at for mange unge kan det kanskje føles lettere enn å ringe.
–Men for generasjonen som ikke vokste opp med denne teknologien, er telefonen viktig, tror han.
Kameratstøttetelefonen er bemannet av flere operatører samtidig. Dersom den første er opptatt, blir samtalen automatisk sendt videre til neste etter rundt 20 sekunder.
–Det kan derfor noen ganger ta litt tid før noen svarer – men poenget er at det alltid er en kameratstøtter i andre enden.
Lite oppfølging
Å leve i måneder med utrygghet i operasjoner kan setter spor, og bearbeidingen skjer forskjellig, påpeker Andreassen.
–Jeg har selv bakgrunn som sanitetssoldat og har jobbet med «debrief» og ettersamtaler, blant annet sammen med psykiatriske sykepleiere og tros- og livssynspersonell.
I slike samtaler handler det om hva man gjorde bra, og hva man kunne gjort annerledes.
–Dette var ikke alltid godt ivaretatt tidligere. Da jeg kom hjem første gang fra tjeneste for eksempel, handlet mottaket mest om å levere reiseregning. Senere har Forsvaret blitt langt flinkere, med psykologer og psykiatere til stede. Likevel kan reaksjoner komme 10, 20 eller 30 år etter tjeneste. Noen utvikler angst og depresjon uten å forstå sammenhengen, og møter et hjelpeapparat som ikke alltid vet hva de skal gjøre videre, sier han.
Andreassen påpeker også at kampen for å bli hørt og trodd kan være en stor påkjenning i seg selv.
–Mange veteraner kjemper lenge for å bli hørt, enten det gjelder skader, erstatning eller anerkjennelse. Å bli trodd kan være en kamp i seg selv.
Dette er også en erfaring Lars Magnus Hallanger, som har vært operatør for kameratstøttetelefonen i 20 år, trekker frem.
Lars Magnus Hallanger på jobb i Kosovo i 2000.
–For mange blir kampen for å få hjelp nesten like belastende som det de opplevde ute. Det er folk som har fått hjelp innen seks måneder, mens det er saker der veteraner har kjempet i 15 år, sier han.
Han påpeker at juridisk ligger bevisbyrden ligger på soldaten selv, og at det kan være en kamp om å bli trodd.
–Det er en kamp som tar enormt mye krefter. Mange som prøver å få erstatning eller hjelp møter et system som ofte svikter, og da forsterkes problemene. Jeg mener Forsvaret sender ut folk uten å ta ansvar. Statens Pensjonskasse godkjenner i mange tilfeller ikke soldatenes utredninger. Det ikke å bli trodd gjør bare problemene større, hevder han.
–Man blir sliten, frustrert og føler seg helt alene, sier Hallanger.
Tillit
Hallager forteller at han i fjor hadde rundt 30 samtaler og at han har flere veteraner han snakker fast med. Han jobber i dag som yrkessjåfør for langtransport og kjøringen kombineres ofte med en prat. Han beskriver kameratstøtten som et grasrottilbud, bygget på likepersonserfaring.
–Tillit er alt. Mange sliter helt alene og forteller ikke engang familien sin hva de har vært med på. De har ofte ingen andre å snakke med. Da er det avgjørende at terskelen for å ringe er lav, at det er anonymt, og at de slipper å forklare hvem de er eller hva de har gjort.
–Vi møter folk der de er, på deres premisser. Noen ringer bare for å prate. Andre står midt i en krise. Vi presser ingen. Folk forteller det de vil fortelle – det handler ikke om å grave i alt det vonde. Det handler om å være et medmenneske. Ofte vil de som ringer inn bare lufte noen tanker. Det i seg selv kan bety enormt mye, sier han.
Stammespråk
Hallanger forteller at for å bli operatør har han gått gjennom flere trinn med opplæring.
Lars Magnus Hallanger
–Først et grunnkurs i hvordan telefonen drives, vaktordninger og hvordan man snakker med folk for å få dem til å åpne seg. Deretter følger kurs i selvmordsforebygging, inkludert hvordan man håndterer samtaler med personer som vurderer å ta sitt eget liv. Opplæringen gjennomføres av helsepersonell og fagfolk, og bygger på taushet, tillit og evnen til å være et medmenneske, forklarer han.
Han mener at en viktig del av kameratstøtten er forståelsen for det såkalte «stammespråket» i Forsvaret. Veteraner bruker begreper, referanser og erfaringer som ofte ikke gir mening for fastleger, psykologer eller andre i det offentlige hjelpeapparatet.
–Vi lever så intenst i seks måneder, på en måte som andre ikke lever på et helt liv. Og vi har et stammespråk i Forsvaret. Når du snakker om CP, RPG eller blue on blue, så vet vi hva det betyr, men 99 prosent av befolkningen gjør ikke det. Da blir det veldig slitsomt å forklare seg, spesielt når du allerede er på et dårlig sted.
–Folk opplever at de går til fastlegen, prøver å forklare hva de har vært ute i, men legen skjønner det ikke. Da havner du i samme mølla igjen, med nye henvisninger og nye forklaringer. For mange blir det nesten verre enn det opprinnelige problemet, fordi du må kjempe for å bli trodd. Det er som sagt ikke uvanlig at folk går i årevis før noen tar dem på alvor, forteller veteranen.
Har selv opplevd tøffe situasjoner
Hallanger har selv tjenestegjort i flere internasjonale operasjoner, blant annet i Libanon, Makedonia og Kosovo.
Han har erfaringer fra alvorlige hendelser som flyulykker og dødsfall – opplevelser som i liten grad ble fulgt opp da de skjedde.
–Debrief besto ofte av noen timer i en bar før man ble sendt hjem.
–Jeg var med å rydde opp etter to flyulykker. Jeg var en del av teamet som rykket ut da Palair Flight 301 styrtet nær Skopje i 1993. Totalt var det 97 personer om bord, og 83 mistet livet, mens 14 overlevde. Flyet styrtet rett etter avgang på grunn av is på vingene.
Det andre var et ambulansefly som styrtet i november 1989 ved innflygning til Bardufoss.
–Vi, som en del av FN-styrkene, var blant de første på stedet og hjalp til med redningsarbeidet. Det var et grusomt syn, vi «vasset i lik». Det er sånne ting du bærer med deg, påpeker han.
–Før var det slik at du ikke skulle ikke snakke om ting, ikke oppsøke hjelp. Gjorde du det kunne du bare glemme å reise ut igjen, sier han, og understreker at Forsvaret nok har forbedret seg mye på dette området, men at det tar tid å endre en kultur.
–Det var nok også slik at mange hendelser aldri ble rapportert eller registrert. Man lærte å holde kjeft, handle, gjøre jobben, men alt sitter i kroppen, sier han. Selv tror han at han nok er heldig og av natur ikke er en som grubler så mye.
Flyulykken på Skopje flyplass.
–Men jeg har opplevd å ha flashback en gang. Da jeg kom hjem til gården i Hardanger og faren min hadde satt fyr på «ruskehaugen», med lukt av blant annet kjøtt og glassfiber. Det trigget minner fra flykrasjet i Makedonia. Det var 8-9 år etter hendelsen, forteller han.
–Det er slik at ting kan komme lenge etterpå – ti, tjue, tretti år senere. Flashbacks kan trigges av lukt, lyd eller synsinntrykk, helt uventet. Du kan ha hatt et helt greit liv i mange år før det plutselig renner over. Mange blir sittende alene med alt de har vært med på, og det er ofte da de ringer for å få hjelp – når de ikke klarer å bære det selv lenger, sier Hallanger.
De fleste som ringer ønsker å snakke om erfaringer, andre ganger står de i en akutt krise. Men det hender at Hallager må sende samtaler videre til hjelpeapparatet.
–Handler samtalen om selvmordstanker, er det avgjørende å koble inn akutt hjelp, sier han.
Andre viktige tiltak som han informerer om på kameratstøttetelefonen er Bæreia, Forsvarets veteransenter, der alle veteraner og deres familier, kan få gratis opphold og støtte før, under og etter tjeneste i internasjonale oppdrag.
–Bæreia er en kanonplass, med helt fantastiske folk. De presser deg ikke, men søker du opphold, setter de i gang sammen med deg og legger opp en plan som passer for deg. De nøster opp ting, får folk inn i riktig retning, og gir mange muligheter gjennom kurs og dugnader som du kan være med på. Tilbudet deres gjør at du virkelig blir sett, sier han.
Ulike måter å håndtere krise
Hallanger forteller at det er noen temaer som går igjen i samtalene på kameratstøttetelefonen, som søvnproblemer, angst, alkoholbruk, ensomhet, sinne og følelsen av å stå alene.
–Dette er en rød tråd vi ser at veteraner har slitt med, siden andre verdenskrig til i dag, sier han.
–Noen klarer seg helt fint, andre ikke. Noen selvmedisinerer med alkohol, noen sklir helt ut, og noen tar livet sitt. Alle har sine måter å håndtere opplevelser på, og det er dessverre ikke alle som får hjelp i tide, sier han.
Det er heller ikke bare veteraner som ringer. Også behandlere, ektefeller, søsken og foreldre tar kontakt for råd når de er bekymret for en av sine kjære. Kvinner ringer nesten aldri for egne problemer, men ofte på vegne av menn de er bekymret for, påpeker han.
–Det er gjerne ei mor, søster eller kone som ringer. Jeg har selv vært ute med mange damer – det må jo være mer enn 1000 kvinner som har vært ute. Jeg vet at det også er damer som sliter, men jeg har aldri fått telefon fra en kvinnelig veteran på vegne av seg selv. Jeg lurer på hvorfor? Er terskelen for å ta kontakt enda høyere for kvinner? spør han.
Meningsfullt
Hallanger anbefaler å bli kameratstøttetelefonoperatør for de som har lyst til å gjøre en innsats.
–Å være operatør gir meg faktisk veldig mye, selv om det også er tragedier. Det å kunne være der for noen, stille de riktige spørsmålene og lage en plan sammen, kan gjøre en reell forskjell. Det er viktig. Noen ganger handler det bare om å lytte, andre ganger må du hjelpe folk videre til riktig sted. Men som jeg har sagt er det alltid viktig å møte dem der de er, på deres premisser, og la dem fortelle det de vil.
–Selv om jeg har opplevd elendighet i tjeneste, pleier jeg å si at 99 prosent av tjenesten er bra. Det er den ene prosenten som kan være ekstremt tung og følge deg i årevis. Men du kan ikke legge deg ned og bare fokusere på det negative – det gjelder å finne det som bærer deg gjennom. Tunnelene kan være svarte og jævlig lange, men det er lys i enden. Og det er alltid noen som tar telefonen og lytter, avslutter han.