Kameratstøtte er en av NVIOs hjørnesteiner. Vi har tatt et tilbakeblikk på tjenesten, og snakket med kameratstøtteansvarlig, Anders Aks, om hvordan han endte opp her og hvordan kameratstøtte har utviklet seg. – For meg handler kameratstøtte blant annet om å være makkeren som er der for deg før, under og etter oppdraget, sier Anders. Under veterankonferansen 24. og 25. januar, kan du møte Anders på talkshowet debrif.

Foto: Privat

– Kameratstøtte for meg er å være et medmenneske og et øre for noen som ønsker å lufte sine utfordringer. Det er viktig at du og din familie er en del av et nettverk også etter Forsvaret. For kameratstøtte er også nettverket av medmennesker over hele landet av kompetente, flinke veteraner, som svarer på henvendelser, snakker med de som trenger det, stikker en tur bortom – som er der, sier kameratstøtteansvarlig i NVIO, Anders Aks.

For å anerkjenne og holde et faglig høyt nivå har NVIO en kursrekke, men også kameratstøtteledersamling. – Denne samlingen har vi på Bæreia og er viktig for å samles, diskutere caser, få snakket om ulike utfordringer og mobilisere for et nytt år. Uten kameratstøttelederne hadde ikke tjenesten utviklet seg og vi kunne heller aldri bistått så mange veteraner med familie, som vi gjør, sier han.

Anders er opptatt av å bygge ned stigmaet rundt psykisk helse. – Alle har en psykisk helse, god eller dårlig. Det er noe med å være bevisst på det. Det er ikke merkeligere med psykisk helse, enn med fysisk helse. Har du vondt i ryggen, så går det til legen, det burde ikke være noe større bøyg å oppsøke hjelp når man har vondt i psyken, mener Anders.

Man må tilbake til 80-tallet for å finne spiren til det som ganske snart skulle utvikle seg til å bli organisasjonens viktigste satsingsområde.

Grunnprinsippet i kameratstøtte er at man skal være tilstede for den som vil snakke og ansvarliggjøre den som opplever utfordringer. – Vi kan gi råd og kunnskap, men løsningene må man finne selv. Jeg kan ikke løse problemet ditt for deg, men jeg kan gi deg støtte på veien, sier han.

Kameratstøtte er langt fra noe nytt kapittel i NVIOs historie. Man må tilbake til 80-tallet for å finne spiren til det som ganske snart skulle utvikle seg til å bli organisasjonens viktigste satsingsområde. Bakteppet var de psykiske belastningene man så en del veteraner kom hjem med fra internasjonale operasjoner. Det var flere krevende operasjoner, blant i Kongo, men det var utfordringene til de mange veteranene som hadde deltatt i den enorme operasjonen i Libanon, samfunnet først fikk opp øynene for.

NORBATT-legen

I 1990 kom tidligere bataljonslege i NORBATT, Jannicke Mellin-Olsen, inn som visepresident i det som da het FN-veteranenes landsforbund (FNVLF), senere NVIO. Hun ble en sterk drivkraft for økt oppmerksomhet rundt psykisk stress og skader for intops-personell – både innad i FNVLF, politisk og i befolkningen for øvrig. Arbeidet med psykiske lidelser etter endt intops-tjeneste ble i løpet av 90-årene organisasjonens hovedsatsningsområde.

Det første kameratstøtteseminaret ble holdt i oktober 1996. I Str.prp. nr. 1 for budsjetterminen 1997 ble FNVLF tildelt 970.000 kroner. I proposisjonen het det blant annet at: «Regjeringen vurderer oppfølgingen av personell som har deltatt i internasjonale fredsoperasjoner som svært viktig. Det er derfor foreslått en støtte til FN-veteranenes landsforbund med 970.000 kroner. Forbundet skal fungere som en nettverksorganisasjon som tar seg av FN-soldatene og deres pårørende etter endt tjeneste. Et godt støtteapparat for FN-soldatene kan hindre eventuelle senskader, samtidig som det kan bidra til statusheving og fortsatt rekruttering til FN-tjeneste.» Dette var en stor seier og noe FNVLF hadde jobbet målrettet med for å få på plass. Året etter ble det holdt fire kameratstøttekurs, som skulle danne grunnlaget for støttegrupper i regi av lokalforeningene. Kameratstøttekursene ble deretter en årlig kursrekke hvor man utdannet frivillig personell i kameratstøtte.

Et likemannsarbeid

De lokale støttegruppene skulle blant annet fungere som et støttenettverk, hjelpe den enkelte med å mestre utfordringer, kunne drive oppsøkende virksomhet, kunne gi informasjon om sivile og militære hjelpetilbud og bidra med informasjon til nærmiljøet om tjeneste og ettervirkninger. Det skulle ikke være et behandlingstilbud, men et likemannsarbeid.

Samarbeid er viktig. Anders Aks sammen med leder i Veteran møter veteran, Kenneth Lysell, 8. mai.

I 2002 ble Knut Østbøll ansatt som leder for kameratstøtte. Han innførte kursrekken som autoriserte veteraner til å drive med kameratstøtte. Det innebar blant annet VIVAT-kurs, rollespill og samhandling med psykolog for de fremtidige kameratstøtterne. Etter hvert ble godt over 100 kameratstøttere autorisert. Målet med kursrekken er å gi veteraner som vil hjelpe, verktøy slik at de kan snakke med veteraner som har det tungt.

Kameratstøttetelefonen ble introdusert i 2005. Kameratstøttegruppene i lokalforeningene hadde vært tilgjengelig på telefonen før dette også, men nå ble telefonen sentralisert og besto av et nett med 15 telefoner, som var tilgjengelige hele døgnet. Dette var et viktig prinsipp. Senere kom også nettsiden kameratstøtte.no, hvor man blant kunne sende inn spørsmål anonymt eller chatte med noen om ting man gikk og grunnet på, enten som veteran eller familie/venn av en veteran.

– Mye av strukturen som ble bygget opp på 90- og 2000-tallet er der fortsatt, sier Anders Aks. Men det har, heldigvis, skjedd veldig mye på dette området også utenfor vår organisasjon. Da kameratstøtte startet opp var det i stor grad bare våre lokalforeninger som så veteranene som slet. Sånn er det ikke lenger. Både Forsvaret, og ikke minst hver enkelt kommune, har tatt større ansvar. Det er fastleger og DPSer og RVTSer og IMPSer og you name it. Det er mange steder man kan bli henvist. En av de viktigste oppgavene til kameratstøtte i dag, er å holde seg oppdatert på hvilke tilbud man kan få hvor, og være med å geleide de som trenger det til riktig sted. Vi jobber tettere enn noen gang med de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS), og andre institusjoner. Det betyr at de kjenner problemstillingene godt, sier han.

– Ikke sjuk

Kameratstøtte er ikke behandling. Det har heller aldri vært meningen. Kameratstøtte er et lavterskel- og likemannstilbud. – Det å kunne snakke med en annen veteran vil alltid være kjernen i kameratstøtte. Og du trenger ikke være sjuk for å ta kontakt med kameratstøtte. Du er ikke sjuk fordi du tenker mye på en spesiell hendelse, eller fordi du kjenner på meningsløsheten i en grå hverdag. Men kanskje det kan være greit å snakke med noen som har gått gjennom det samme, og som kan si: «vet du hva, akkurat det har jeg også kjent på».

Flott gjeng som er samlet på siste kurset med Universitetet i Agder. Foto: Anders Aks
Flott gjeng som er samlet på siste kurset med Universitetet i Agder. Foto: Anders Aks

Flere verktøy i kassa

Kameratstøtte må hele tiden utvikles for å være relevant, og for å få med de som ikke er med, mener Anders. – Våre erfaringer viser for eksempel at unge trives bedre i en mentorrolle, enn å være tradisjonelle kameratstøttekontakter. Det ble en ny vei inn i kameratstøtte arbeidet. Derfor har vi startet et kameratstøttestudie, som også er et mentorprogram, i samarbeid med Universitetet i Agder. Det betyr at du får studiepoeng ved å gjennomføre programmet. Det var en viktig forutsetning for mange for å kunne sette av tid til gjennomføringen, sier han. De som har gjennomført programmet lærer så opp andre innen kameratstøtte og det å være en god veileder, det blir fokusområdet i 2023.

– Det ble en ny vei inn i kameratstøtte arbeidet. Derfor har vi startet et kameratstøttestudie, som også er et mentorprogram, i samarbeid med Universitetet i Agder. Det betyr at du får studiepoeng ved å gjennomføre programmet.

Anders Aks

– Vi har fått flere verktøy i kassa for å bistå ved veivalg i livet. For eksempel karriereveiledning eller bistand ved karriereskifte. Målet er ikke å få folk ut av Forsvaret, tvert imot. Men vi ønsker at veteraner maksimerer mulighetene sine og velger på bakgrunn av hva de ønsker og ikke hva de må ta til takke med. Hvis man i stor grad er fornøyd med livet, er det en viktig brikke i å forebygge psykisk sykdom.

Anders Aks snakker mye og høyt. Det er ikke alltid lett å vite om han er seriøs eller ikke. Bortsett fra når han snakker om kameratstøtte, da kommer engasjementet frem.

På oppdrag i Kosovo i 2005. Foto: Privat

– Jeg var i førstegangstjenesten i pansret oppklaring i Hæren. Det ble snakk om at Forsvaret trengte et lag som skulle til Kosovo. Det virket veldig spennende og givende. Men så ble styrken kutta med et kompani rett før vi skulle dra, så jeg fikk aldri dratt. Ikke lenge etterpå fikk vi et brev fra Forsvaret om å søke opptak til Forsvarets innsatsstyrke/Hær, men da tenkte jeg at jeg ikke skulle tilbake til Hæren. Jeg ville ikke ha mer kulde og alt det der, sier han.

I stedet ble det Luftforsvaret og Baseforsvarsbataljonen på Ørland. Det ble tjeneste i Kosovo, i Kirgisistan og befalsutdanning. I 2005 skulle han bare kjapt ut av Forsvaret for å ta et studie, for så å komme tilbake.

– Jeg kom aldri tilbake. I 2006 ble jeg spurt om å være lagfører i Meymaneh, men takket nei. I stedet klarte jeg opptaket og kom inn i HVs spesialstyrke (HV016). Det ble på mange måter min veteranforening, min kameratstøtte. Jeg opplevde samhold og nettverk, sier han.

Intops på CV-en

Etter å ha gått ut av Forsvaret hadde han visse utfordringer med å tilpasse seg et sivilt liv.

– Jeg hadde et veldig høyt aktivitetsnivå, med tre jobber og etter hvert samboer og barn. Jeg jobbet ikke fra 8-16, jeg jobbet til oppgaven var ferdig. Jeg tenker ofte på det når jeg møter unge veteraner som har det på samme måte. Jeg skulle gjerne hatt noen jeg kunne snakket med om den overgangen.

Veien inn i NVIO og kameratstøtte begynte da han flyttet fra Oslo til Skien, med samboer og to små gutter. – Jeg jobbet i NAV i Skien, men var på utkikk etter noe annet. Jeg kom over en jobbannonse fra Metal Helse, hvor de ønsket noen med intops-erfaring. Det hadde jeg aldri sett før. Jeg ble innkalt på intervju, og der satt Knut Østbøll på andre siden av bordet. Jeg fikk jobben. Senere ble jeg spurt om å holde et foredrag for 300 næringslivsledere om det å stå i valg. Jeg spurte daværende generalsekretær Thor Lysenstøen, om han hadde forslag til noen som kunne stå på scenen sammen med meg og holde foredraget. Det ble Dag-Magne Lunde, daværende president i NVIO. Foredraget var veldig vellykket, vil jeg si. Etter det fikk jeg og Dag-Magne veldig god kontakt. Det samme med Thor. Mye av det vi har fått på plass i kameratstøtte i nyere tid kan vi takke dem for, sier Anders.

Hver misjon lever sitt liv

Før han fikk jobben i Mental Helse skjøv han alltid forsvarsjobben nederst på CV-en. Men den hørte aldri hjemme der. – Jeg var veldig stolt av tjenesten min, av den jobben jeg gjorde. Det fortjente en mer sentral plass på CV-en, men det var alt annet enn åpenbart for meg da, hvordan jeg skulle få til det.

– I jobben min i Baseforsvarsbataljonen skjedde alt veldig fort, og det var aldri tid til å dvele for mye ved noe. Vi måtte kaste oss rundt på bare noen dager, når vi fikk beskjed om at vi skulle ut. Jeg følte vi var i beredskap hele tiden. Det var veldig spennende. Jeg følte meg veldig med på det som skjedde rundt om i verden. Jeg følte jeg var en ressurs for Forsvaret.

Til tross for høyt tempo ble oppdragene ansett som rolige. Anders er opptatt av at det man har gjort på papiret, ikke alltid speiler det som faktisk har skjedd. Det har han opplevd selv også.

– Da jeg var i Kirgisistan rykket jeg ut på en hendelse sammen med kollegaen min. Da var det en mann, jeg fant aldri ut hvem han var, som hadde kledd seg ut som politi og kom bort til oss. Etter mye snakk frem og tilbake, gikk han inn i et hus og kom tilbake med en pistol rettet mot oss. Min makker ropte og han var rask til å senke våpenet vekk fra hodene våre. Det begynte jeg å drømme om etterpå, sier han. De ble aldri debriefet.

– Jeg var på Lutvann da det kom en ung mann med 1000-metersblikk. I følge stillingen var han en assistent på en av lastebilene, men han hadde han stått i vannkanten på Utøya i åtte timer. Han har jeg tenkt på siden, og er på mange måter et av bildene på hvorfor vi må ha et system for oppfølging. Det har skapt et engasjement for meg med å bistå HV med kameratstøtte.

Anders Aks

– Jeg tror det hadde litt med at våre oppdrag ble ansett som rolige. Men hver misjon lever sitt liv. Og hver veteran lever sitt liv. Man trenger ikke å ha stått i ekstreme situasjoner for å få utfordringer og tanker. Og det er ikke alltid sånn at stillingsbeskrivelsen beskriver hva du har vært med på, sier han.

Han tenker tilbake på en annen hendelse 22. juli 2011.

– Etter eksplosjonen i regjeringskvartalet ble jeg innkalt av HV. Jeg var på Lutvann da det kom en ung mann med 1000-metersblikk. I følge stillingen var han en assistent på en av lastebilene, men han hadde han stått i vannkanten på Utøya i åtte timer. Han har jeg tenkt på siden, og er på mange måter et av bildene på hvorfor vi må ha et system for oppfølging. Det har skapt et engasjement for meg med å bistå HV med kameratstøtte, da de er på mange oppdrag og har lang erfaring med å være kameratstøtte for hverandre.

Mye har skjedd på kameratstøtte, og en del er fortsatt ikke helt på plass. Allikevel må man hele tiden utvikle tjenesten, mener han.

John Enger har tatt studiet ved UiA og RVTS Sør. - Jeg blir stolt og inspirert av ildsjeler som han, sier Anders.
John Enger har tatt studiet ved UiA og RVTS Sør. – Jeg blir stolt og inspirert av ildsjeler som han, sier Anders.

– Min ambisjon er å senke terskelen for å ta kontakt. Ofte er det flere ting som kan være utløsende for at man kommer ut av kurs. En skilsmisse, et dødsfall, at man mister jobben … Det er ikke noe i veien for å ta kontakt, selv om problemstillingen ikke er et reinspikka veterantema. Hvis du tror at du kan få noe ut av, eller syns det kan være trygt, å snakke med en annen veteran, så tar du kontakt. Det samme gjelder for familie og venner.

Debrif på veterankonferansen

I 2019 var Anders i møte med Forsvarets veterantjeneste i forkant av veterankonferansen samme år. De var enige om at de ville nå ut til enda flere enn bare de som var fysisk til stede på konferansen.

– Vi fant ut at vi ville gi folk en mulighet til å bli bedre kjent med foredragsholderne. Vi laget konseptet «debrief» og livestreamet sofaprat med foredragsholderne fra scenen på konferansen. Alle er mennesker, og det er noe litt fint med å kunne ta en uhøytidelig prat i sofaen, enten det er med forsvarsministeren eller en 20-årig afghanistanveteran.

Under veterankonferansen 24. og 25. januar, kan du møte Anders på talkshowet debrif. Trenger du en mer personlig debrif når du kameratstøtte på 800 48 500, eller ta kontakt på Facebook eller på epost til post@nvio.no.