Fra traume til vekst

Når tjenesten er over, begynner for mange veteraner den virkelige omstillingen – kampen for å finne tilbake til mening, identitet og tilhørighet. I sin masterstudie undersøker Helene Kalsnes hvordan likepersonsstøtte mellom veteraner kan være nøkkelen ikke bare til bedring, men til posttraumatisk vekst: en prosess der belastende erfaringer blir til ny innsikt, styrke og livsretning.

–Etter måneder eller år i et tett militært fellesskap vender veteranene hjem til et samfunn som sjelden forstår hva de har vært en del av. Fellesskapet forsvinner, men lojaliteten og minnene blir igjen, sier Kalnes.

I mediene fremstilles veteraner ofte som preget av senskader og PTSD, men nyere forskning viser et mer nyansert bilde. Mange beskriver tjenesten som en av livets mest meningsfulle perioder og opplever personlig vekst, nye perspektiver og sterkere relasjoner i etterkant. Denne prosessen kan forstås gjennom begrepet posttraumatisk vekst, en positivt psykologisk utvikling der mennesker ikke bare kommer seg gjennom belastninger, men finner ny mening og styrke som følge av dem.

–Likevel vet vi mindre om hvordan slik vekst faktisk oppstår, og hvilken rolle sosial støtte spiller, særlig den uformelle støtten mellom veteraner som deler erfaringer. I min masterstudie undersøkte jeg derfor hvordan norske veteraner selv opplever likepersonsstøtte som en ressurs i prosessen mot posttraumatisk vekst, sier Kalsnes.

Gjennom kvalitative intervjuer med fem veteraner med erfaring fra internasjonale operasjoner identifiserte hun tre hovedtemaer: overgangen til sivilt liv som en sårbar og identitetsmessig krevende fase, veteranfellesskapet som en kilde til trygghet og ny tilhørighet og posttraumatisk vekst som mulig utfall.

Utfordrende hjemkomst

Veteranene Kalsnes snakket med beskrev overgangen til sivilt liv som en periode preget av tomhet og usikkerhet. Under tjenesten var hverdagen strukturert av klare rammer, mål og fellesskap. Hjemme oppleves tilværelsen plutselig løsrevet fra denne strukturen. Flere fortalte at de «sto mellom to verdener»: den militære, som hadde gitt dem identitet og mening, og den sivile, som verken forstod eller gjenkjente deres erfaringer.

–Denne fasen kan forstås som et identitetsmessig mellomrom, en situasjon der tidligere roller er avsluttet, mens nye ikke er etablert. I overgangsteori kan slike brudd i situasjon, selv og støtte svekke individets opplevelse av sammenheng og kontroll, sier Kalsnes. Veteranene beskrev et tap av retning: verdier som lojalitet, ansvar og plikt som tidligere var høyt verdsatt i militæret, mistet sin gjenkjennelse i sivilsamfunnet.

Møtet med hjelpeapparatet forsterket ofte følelsen av avstand. Flere beskrev «forklaringsøkter» der de måtte legitimere sitt behov for støtte. Opplevelsen av å måtte bevise sin sårbarhet skapte mistillit, og mange følte seg glemt. –Dette kan forstås som en form for sosial underkjennelse; et brudd mellom individets selvforståelse og samfunnets bekreftelse, forklarer Kalsnes.

Taushet ble for mange en strategi for å beskytte seg. Når forståelse uteble, ble stillheten et skjold mot skuffelse som over tid utviklet seg til isolasjon og ensomhet. Skam ble et gjennomgående tema der idealet om robusthet og kontroll kolliderte med opplevelsen av sårbarhet, og behov for hjelp ble tolket som svakhet. Flere fortalte at de skjulte ubehaget bak humor eller avledning, en strategi som kan forstås som informasjonskontroll for å bevare verdighet i møte med omgivelsene.

Denne overgangen utfordret både selvbilde og sosial rolle. –Opplevelsen av sammenheng svekkes når tilværelsen oppleves som uforståelig, uhåndterbar og meningsløs. Fraværet av struktur og sosial støtte gjorde det vanskelig å etablere et nytt ståsted. Nettopp i dette tomrommet vokste behovet frem for et fellesskap som kunne gi språk, forståelse og mening, noe mange først fant i møtet med andre veteraner, sier Kalsnes.

Veteranfellesskapet som fundament for trygghet og tilhørighet

Alle Kalsnes’ informanter beskrev møtet med veteranfellesskapet som et vendepunkt. Etter perioder preget av stillhet og skam opplevde de endelig et rom der de kunne være seg selv uten å forklare seg. Det å være veteran var nok, de bar en identitet som ga umiddelbar tilhørighet og trygghet.

Fellesskapet fungerte som et sosialt stabiliseringspunkt i en fase preget av usikkerhet. I samvær med andre som delte fellers språk, verdier og erfaringer, oppstod det en følelse av gjenkjennelse og lettelse. Flere beskrev at de for første gang kunne «senke skuldrene». Den gjensidige forståelsen skapte et rom for relasjonell trygghet og et miljø der man kunne være både sterk og sårbar uten frykt for å bli dømt.

I fellesskapet ble verdier fra tjenestetiden, som lojalitet og ansvar, gitt ny mening. De ble ikke lenger uttrykk for militær plikt, men for menneskelig omsorg. –Dette ga struktur og formål i hverdagen, og mange beskrev at de «fant seg selv igjen» gjennom fellesskapet, sier hun.

Gjennom deling og speiling utviklet det seg en kollektiv læring der erfaringene ble normalisert. «Åpenhet fører til åpenhet,» som en veteran uttrykte det. Når én våget å dele, fulgte andre etter. Denne prosessen reduserte følelsen av skam og styrket opplevelsen av tilhørighet.

I teoretisk lys kan dette forstås som relasjonell anerkjennelse, erfaringen av å bli sett og verdsatt som likeverdig. –Samtidig peker flere på en dobbelthet der den sterke «andre først»-mentaliteten, en videreføring av militærkulturen, også kunne bli en byrde. For noen ble det å alltid stille opp for andre en ny måte å bevise styrke på, noe som kunne hindre egen sårbarhet, sier Kalsnes.

Fellesskapet rommet med andre ord både styrke og risiko. Reell gjensidighet forutsatte at det var plass til både å gi og motta hjelp. Når dette balansepunktet oppnås, fungerer fellesskapet som mer enn støtte, det blir en arena for emosjonell læring og sosial modenhet.

De små handlingene som en melding, en kopp kaffe, et besøk, fikk stor betydning. –De symboliserte det veteranene selv kalte «å bli sett som menneske, ikke pasient». Fellesskapet ble et lavterskel sikkerhetsnett og en arena for gjenoppbygging av tillit.

Posttraumatisk vekst som mulig utfall

Når trygghet og tilhørighet fikk virke over tid, beskrev veteranene en gradvis utvikling som gikk utover bedring, mot reell vekst. –Det handlet ikke om å «bli frisk», men om å finne en ny måte å leve med erfaringene på, sier hun.

Mange opplevde at møtet med likepersonsstøtten ga en ny form for indre ro. Å bli forstått reduserte frykten for egne reaksjoner og ga en følelse av kontroll. –Flere fortalte at de «agerte mer enn de reagerte» og fikk større trygghet i seg selv. Gjennom deling og anerkjennelse oppstod en ny fortelling om hvem de var, og hva de hadde mestret. Å kunne støtte andre ble en bekreftelse på egen verdi, det vonde fikk en ny funksjon og mening, sier Kalsnes.

Flere beskrev også endringer i hvordan de så på livet. Etter hvert som tryggheten økte, oppstod et nytt fokus på det nære og hverdagslige som natur, stillhet og familie. Livet ble levd med større bevissthet. –Denne verdiforskyvningen representerte en modenhet snarere enn optimisme, en evne til å akseptere livets uforutsigbarhet. Erfaringene fra tjenesten, tidligere båret som byrder og utfordringer, ble integrert som verdier som ga retning. Mange brukte erfaringene i frivillig arbeid eller omsorgsroller, og videreførte på den erfaringer til positive ressurser, sier hun.

Veksten viste seg også i relasjonene. Veteranene beskrev økt tålmodighet, evne til å lytte og respekt for egne grenser. Innad i fellesskapet ble lojalitet omformet fra plikt til omsorg.

–Likevel lærte flere at det å ta imot støtte er like viktig som å gi den. Denne innsikten representerte en ny form for relasjonell modenhet og ble tatt med videre i familie, arbeid og samfunnsengasjement, sier Kalsnes.

Hun mener at den posttraumatiske veksten som trer frem, ikke handler om å legge det vonde bak seg, men om å integrere erfaringene i en mer hel forståelse av seg selv og andre.

–Fellesskapet fungerer her som katalysator for varig endring: et rom der belastning blir til innsikt og erfaring til livsvisdom, sier hun.

Veteranrollen i endring

Veteranrollen har endret seg i takt med samfunnets holdninger og institusjonelle rammer, mener Kalsnes. –På 1990-tallet var veteranfeltet fragmentert, og mange kom hjem uten oppfølging eller informasjon. I fravær av strukturer ble fellesskapet mellom veteraner en sosial overlevelsesstrategi. Denne perioden var også preget av et sterkt stigma rundt psykisk helse, sier hun. Å vise sårbarhet ble sett som uforenlig med soldatrollen.

De siste tiårene har Forsvaret etablert veterantjeneste, nasjonale handlingsplaner og systemer for psykososial oppfølging. –Dette representerer et institusjonelt skifte, en utvidelse av anerkjennelsens sfære. Likevel rapporterer mange at presset om å fremstå funksjonelle består, nå som en internalisert forventning.Likepersonsstøtten får dermed en ny rolle som motkultur til idealet om kontroll. Her kan sårbarhet uttrykkes uten forklaring, og erfaringer bekreftes gjennom deling. Samtidig viser funnene at inngangen til fellesskapet fortsatt kan preges av uformelle normer som ekskluderer dem som ikke føler seg «veteran nok». Utviklingen av veteranrollen må derfor forstås som et samspill mellom institusjonell profesjonalitet og relasjonell praksis, mellom systemets rammer og menneskers behov for tilhørighet, sier Kalsnes.

Veien til vekst er ikke lineær

Kalsnes sier at veteranenes fortellinger viser at veien fra traume til vekst ikke er lineær, men formes i møtet mellom system og fellesskap, mellom ytre anerkjennelse og indre bekreftelse. Fellesskapet gir et rom der erfaringene kan forstås, deles og integreres i en ny identitet.

–Dersom samfunnet skal legge til rette for vekst etter belastende erfaringer, må støtteordninger speile de verdiene veteranene selv løfter frem: gjensidighet, respekt og tilhørighet. Likepersonsstøtte viser at bedring ikke nødvendigvis oppstår i behandling, men i møte mellom mennesker som forstår hverandre, sier hun.

Studien understreker at likepersonsstøtte ikke bare kompenserer for tidligere mangler i veteranpolitikken, men utgjør en egen form for relasjonell anerkjennelse, en erfaringsbasert trygghet som ingen formell struktur fullt ut kan erstatte. –Den minner oss om at mening og styrke ikke alltid springer ut av seier, men av evnen til å dele det som gjør oss menneskelige, avslutter Kalsnes.

---