Exit Afghanistan: De siste soldatene

Da nesten alle andre reiste hjem fra Afghanistan, ble personellet på feltsykehuset i Kabul igjen. Samtidig gjorde soldater fra Hærens hurtige reaksjonsstyrke og Forsvarets spesialkommando seg klare for å reise ned. Forsvarets siste uker i Afghanistan ble hektisk og preget av uro, men også mestring, ifølge sjefen for feltsykehuset, Bent Salberg.

Sanitetspersonellet kom til Afghanistan 15. mars og skulle egentlig reise hjem i midten av oktober. I april bestemte USA og Nato å trekke seg ut.
– Det var en del frem og tilbake. Først fikk vi beskjed om at vi skulle hjem i juni, og så rett etter det smalt, 26.
august. Men så ble det sånn at vi ble enda litt lenger. Det var jo behov for det, sier Salberg.
Feltsykehuset var i utgangspunktet et multinasjonalt sykehus, som Norge tok over ledelsen av 1. april i fjor. Midt i pandemien. Da var både Albania, Romania, Tsjekkia, Australia og Norge der. På grunn av pandemien var det også noen amerikanere igjen.

Utover våren og sommeren dro den ene nasjonen etter den andre hjem. Så kom forespørselen fra USA, og Norge ble bedt om å bli. Feltsykehuset fikk samtidig overført en del amerikansk helsepersonell fra en annen base. I slutten av juni var det bare nordmenn og amerikanere igjen. Spørsmålet om sykehuset skulle ha amerikansk eller norsk sjef kom opp. De landet på norsk, og Bent Salberg.

– Det var jo litt spesielt at vi gikk fra å være et Nato-sykehus til å inngå i en amerikansk kommandokjede. Men vi merket egentlig ikke så mye til det, utover at jeg rapporterte til en amerikansk oberst.
At mange hadde begynt å reise hjem merket vi egentlig best i matkøen, for den ble kortere, ler Salberg. – Vi merket jo at det var færre, men det var fortsatt en del folk igjen på basen den dagen Kabul falt.

På grunn av pandemien hadde kontingenten helt fra starten plass ved basesjefens bord under møter.

– Det var etterretningsbriefer fire ganger i uka. Så vi skjønte fort at 1. mai var en viktig dato. Vi forberedte oss på at Taliban skulle bli litt «ivrigere» da. Og det ble de. Vi ble fortalt at sånn er det hvert år, de har en «vår-offensensiv». Men så tok det på en måte aldri slutt. Jeg dro hjem på leave 22. juli, og kom tilbake 3. august. På den tiden hadde sirkelen rundt Kabul blitt enda mindre. Men vi måtte jo bare stole på etterretningen. Bare et par dager før Kabul falt, ble vi fortalt at «ja, de er veldig nærme, men Kabul tror vi holder i 60 – 90 dager.» Men når det hele drukner i verdenspolitikk, så ble det jo aldri noe kamp. De kom bare rullende inn, sier Salberg.

Det ble raskt kaotisk på basen den dagen. Alle lands ambassadepersonell søkte dit for tilflukt, med noen veldig få unntak. En enorm evakueringsoperasjon ble satt i gang. Det førte til at store folkemasser samlet seg rundt
avgangsportene til leiren i håp om at de også skulle bli evakuert. Ganske snart ble det bestemt at privatpersoner, ambassaden og annet norsk personell, med unntak av feltsykehuset og en del annet nøkkelpersonell, skulle ut av Afghanistan.

– At norske privatpersoner fikk beskjed om å reise hjem, var ikke så overraskende. Det var mest spesielt da ambassadepersonellet dro. De bodde hos oss en natt. Vi sørget for at de hadde rom og et sted og sove. Men da avgjørelsen falt om at de skulle hjem, gikk det forholdsvis raskt til de satt på en dansk Hercules på vei til Pakistan. Så det var litt spesielt. Da tenkte vi at nå blir det vanskelig å få nordmenn ut herfra. Samtidig med at de fem nordmennene på ambassaden reiste, sendte jeg hjem det kirurgiske teamet. Det var for å redusere det norske fotavtrykket. Det var nok kirurgiske team på plassen, så vi hadde ikke så stort behov for at de var der. Tanken min var at hvis det verste skjer, er det bedre at vi er 30 nordmenn igjen, og ikke 40, sier han. Informasjon om hva som utfoldet seg bare noen meter unna fikk de i stor grad fra nettaviser, som alle andre.

• 

• 

Og så begynte vi å merke at det kom flere pasienter. Det var i utgangspunktet en rolig base og vi hadde
begrenset med pasienter. Da vi først kom ned var det stort sett afghanske regjeringssoldater, spesielt fra spesialstyrkene, som kom inn med skuddskader og splintskader etter kamp med Taliban. I tillegg så var det noen som hadde blitt skadet av veibomber, såkalte IED-er. Men nå begynte folk å komme inn med alt fra klemskader, til fallskader og faktisk noen skuddskader også. For selv om folk ikke ble skutt på, så ble det skutt i lufta for å prøve å kontrollere menneskemassen, og de kulene ramler jo ned til slutt. Vi hadde heldigvis ingen alvorlige skader i forbindelse med akkurat det, men det var for eksempel en som følte at han hadde fått noe i ryggen. Og det stemte jo. Han hadde blitt truffet av en kule på vei ned. Men kirurgen ønsket ikke å gå inn og fjerne den sånn som den lå, så han fikk beskjed om at den kom til å finne veien ut selv i løpet av et par år, sier Salberg.

Vi fikk inn foreldreløse barn, som vi måtte ta oss av, som var helt friske. Det syns jeg var mye mer utfordrende.

Bent Salberg

Og så kom barna. – Det er faktisk litt rart å snakke om. Da bomben smalt 26. august skadet den hundrevis og vi tok imot 62 pasienter, og der var det jo også barn, men det var, i hvert fall for meg, uproblematisk. Vi er på et sykehus og forventer at de som kommer inn er syke eller skadet, også barn. Men de første dagene da evakueringen startet fikk vi inn foreldreløse barn, som vi måtte ta oss av, som var helt friske. De trengte mat og varme og trygghet. Og det syns jeg var mye mer utfordrende, sier han.

Ett bilde, av en soldat som løfter opp en baby, gikk verden rundt, og ble et symbol på hva som utfoldet seg i
Afghanistan i disse dagene. – Den babyen ble gjenforent med faren sin samme dag. De barna som ble sendt til Norge har også nesten utelukkende blitt gjenforent med foreldrene sine, har jeg blitt fortalt, sier Salberg.

Siden fredag 13. august hadde Forsvarets spesialkommando fulgt situasjonen nøye fra Rena leir, og gjort seg klare til å reise ved behov. Søndag kveld, noen timer etter at Taliban rykket inn i Kabul, ble beslutningen tatt. I underkant av 20 soldater gjorde seg klare til avreise. Det var bare noen uker etter at de kom hjem fra avsluttet oppdrag i Afghanistan. Scenarioet som ventet dem på flyplassen var de derimot ikke forberedt på. Det var skrikende babyer, voksne og barn som krabbet over hverandre i en desperat kamp for å komme i sikkerhet, slåsskamper og dytting.
– Vi kom ned til et helt annet oppdrag enn det vi trodde. Det var tusenvis av desperate mennesker som ville ut. Vi var med på å plukke ut de som skulle fraktes til Norge. Deretter skulle vi få dem fra inngangene og til flyene, sa en av spesialkommandosoldatene senere til NRK.

Blant dem de foreldreløse barna. Også for spesialkommandosoldatene var det barna som gjorde mest inntrykk. – Det er vondt å se barn som ikke har det bra. Vi valgte å ta med barn uten foreldrene fordi vi mente det var til barnets beste. Det var den måten som gjorde det mest sannsynlig at de senere kunne gjenforenes med familiene sine. På tidspunktet da beslutningen ble tatt var det ingen andre alternativer.

– Vi forsøkte å ta vare på dem så godt vi kunne. Det var et sterkt møte med flere av barna. Vi kunne se det i øynene deres. De hadde vært gjennom traumatiske opplevelser. De var redde og usikre. Det preget flere av oss, det er klart, sier en annen.

Det gjør noe med deg, men det er det mest meningsfulle jeg har vært med på i karrieren.

Morten Neby Løvlien

Noen av soldatene fra Forsvarets spesialkommando ble sendt til Tbilisi i Georgia, hvor det ble etablert et mottakssenter. Hit kom også over femti soldater fra Hærens hurtige reaksjonsstyrker. De rykket ut på få timer 18. august. I løpet av en intens uke tok de imot flere hundre Kabul-evakuerte.

– Vi har møtt veldig mange barn som vi ikke engang kan forestille oss hva har vært gjennom de siste dagene. Flere er foreldreløse. Det gjør noe med deg, men det er det mest meningsfulle jeg har vært med på i karrieren, fortalte Morten Neby Løvlien til Forsvarets Forum. Han var sjef for sanitetsbidraget i Task Force Tbilisi. Med barn på halvannet år hjemme var det ekstra spesielt å se alle barna komme ut av flyene, og inn på det norske
mottaket på flyplassen.

Dette er ikke et oppdrag de har trent på. Her var det menneskelige aspektet vel så viktig som den militære utdannelsen. Det handlet om å gi utslitte mennesker trygghet og la utslitte voksne få sove et par timer før de skulle videre med neste fly. Det ga soldatene dem ved å leke og passe på barna deres, beskriver Løvlien.

– Det har vært godt å være en liten del av å gi disse menneskene en ny mulighet. De kommer til å få en helt annen hverdag og trygghet fremover, sier han.

På oppdrag fra Utenriksdepartementet bisto Forsvaret med å evakuere rett over 1100 sivile fra Afghanistan til Norge. Men det stoppet brått opp august smeller det i Kabul. Selvmordsbombere angrep en inngangsport og et hotell utenfor flyplassen. Nærmere 200 ble drept, blant dem amerikanske og britiske soldater, som jobbet med evakueringen.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen innkalte til pressekonferanse samme dag:
«I ettermiddag skjedde det vi har fryktet, da minst to bomber gikk av utenfor flyplassen i Kabul. Det er tragisk å se konsekvensene av slike angrep mot sivile i en fortvilet situasjon. Samtidig er jeg takknemlig for at det norske
personellet er i god behold. Det norskledede feltsykehuset og alt tilgjengelig sanitetspersonell er mobilisert for å ta imot skadde. De står i en enda mer krevende situasjon nå, enn det vi tidligere har omtalt som en kaotisk og krevende situasjon. Jeg vet at de gjør alt de kan for å redde liv og bidra til å hjelpe de skadde. Det er vanskelig å
beskrive hva de står oppe i nå, men det er ingen tvil om at de gjør en formidabel innsats under ekstremt vanskelige forhold,» innleder han.

I Kabul satt Bent Salberg i møte da bomben gikk av.

– Det var en helt vanlig dag. På sykehuset vårt holdt spesialsoldatene fra Rena til, i tillegg til Politiets utlendingsenhet og utrykningsteamet til utenriksenheten. De drev sin evakueringsoperasjon, og vi støttet dem, det hadde vi gjort siden den operasjonen startet. Det hadde blitt rutine at vi var med på sjef Forsvarets operative hovedkvarter, Yngve Odlo, sin daglige brif. Jeg og nestkommanderende (NK) Markus Jagersten, satt på den brifen, og fikk faktisk ikke med oss at det smalt, forteller han.

– Det tok ikke lang tid før noen kom og varslet om at det hadde gått av en bombe. Pasientene var allerede på vei inn.

Jeg unmutet meg selv, og sa til Odlo at «general, det har smelt, vi må på jobb.» Han ønsket oss lykke til, og så gikk jeg og NK rett til mottaket. Jeg gikk innom kontoret for å legge fra meg noen papirer, og da jeg kom til mottaket hadde de første døde og hardt skadde kommet. Da er det litt spesielt å være sjef, for da har du ikke en klar oppgave, bortsett fra å sørge for at ting går i orden. Det var godt å se at det var lite vi trengte å gjøre annet enn for eksempel å finne et sted å legge de døde kroppene. Det var en ting vi ikke hadde tenkt på da vi trente og øvde på situasjoner. Det høres kanskje morbid ut å si det, men jeg ble ganske raskt veldig fornøyd med at sykehuset klarte å gjøre jobben sin. Selv om det selvsagt var ekstremt hektisk. Hvis man ikke hadde sett det før, ville det sikkert fremstått som veldig kaotisk. Men de kirurgiske teamene sto ved hver sin seng og holdt på med pasienter. De fikk de som trengte det raskt inn på operasjonssalen. Vi hadde heldigvis en del pasienter som ikke trengte umiddelbart tilsyn også. Det ble ganske fullt. Det kom i tillegg folk som ønsket å bidra. Det var sanitetspersonell som ble stående på utsiden av sykehuset i mange timer uten å få lov til å hjelpe, fordi det allerede var personell til stede som kunne håndtere de som kom inn, sier Salberg.

I Norge fikk også operasjonsledelsen i Forsvarets spesialkommando raskt melding om angrepet. Heldigvis hadde den norske styrken oppfattet den økende terrorfaren, og trukket seg tilbake til en annen inngang på flyplassen. Selv om spesialkommandosoldatene var lettet over ikke å ha blitt rammet av terroren selv, var det tungt å forlate alle de ikke rakk å evakuere. Norske myndigheter meldte samme dag at de stansetevakueringsoperasjonen.
– Det er vanskelig å tenke på det nå. Vi skulle så gjerne fått ut alle. Det var både barn, kvinner, menn og gamle som ble igjen. Vi greide ikke å evakuere dem.

På et tidspunkt på natta gikk Bent Salberg og la seg. – Jeg sa til NK at en av oss må klare å jobbe i morgen, og vi ble enige om at det ble meg. Og jeg sovna. Da var jeg glad for at jeg hadde vært ute før, hvis ikke hadde jeg nok ikke klart det. Vi hadde selvfølgelig i bakhodet at det kunne skje noe mer, men det ville uansett være viktig at noen var uthvilt. Det var ren logikk. Men det gikk jo bra. Da jeg sto opp neste morgen og gikk på sykehuset var det bare to pasienter igjen, og de gikk med det tredje og siste medevac-flyet som hadde kommet. Da var egentlig jobben gjort for vår del, 15 timer etter at det smalt, sier Salberg.

Mitt inntrykk er at de kommer til å klare seg bra. Jeg er ikke redd for at de kommer til å sove dårligere om natta senere i livet på grunn av disse opplevelsene.

Bent Salberg

– Akkurat da følte jeg meg som Nils Arne Eggen, da Rosenborg vant 13 seriemesterskap på rad. Vi lyktes så veldig bra. Samtidig tenkte jeg på de som ikke var helsepersonell i staben vår spesielt, og det å ivareta personellet. Vi hadde en gjennomgang av hva som hadde skjedd, for å få ned noen kjappe læringspunkter med en gang.

Salberg var aldri bekymret for at arbeidsmengden og presset på personellet skulle bli for mye.
– Nei, dette hadde vi trent på, det var derfor vi var der. Det er klart at hvis det hadde kommet en slik situasjon hver dag eller flere ganger i uka, over en lengre periode, da kunne jeg P QQ begynt å bekymre meg for det. Men det var jo de siste to ukene vi var der at vi hadde mye å gjøre. Så jeg var aldri redd for robustheten til sykehuset, nei. Det jeg sitter igjen med, og som jeg virkelig mener at personellet bør sitte igjen med også, er mestringsfølelse. Det har jeg sagt til dem også, og at vi lyktes når det gjaldt som mest. Den følelsen er bare god. Og så har vi selvfølgelig sett ting, og luktet ting og hørt ting som ingen egentlig bør se,høre eller lukte, men det tenker jeg er en erfaring som ingen kommer til å ha vondt av. Vi tok imot tolv soldater som døde der og da, det var amerikanere, og de hadde personell som tok seg av identifiseringsarbeidet, så det slapp vi. Det var en soldat som døde etter at han kom på sykehuset, men han hadde nok ikke overlevd om han hadde kommet til Ullevål eller St. Olavs eller hvor det måtte være, for å si det sånn. Skadene var så massive. Selvsagt må sanitetspersonell være i stand til å takle sånne inntrykk, ellers må du finne deg noe annet å gjøre. Men vi hadde også logistikkpersonell, rørlegger, elektriker, systemtekniker og så videre, som har sin naturlige del i vår masseskadeplan. De er i mindre grad trent, eller de har i mindre grad vært utsatt for sånne inntrykk før. Da vi kom hjem var vi sammen i tre-fire dager. Mitt inntrykk er at de kommer til å klare seg bra. Jeg er ikke redd for at de kommer til å sove dårligere om natta senere i livet på grunn av disse opplevelsene. Og hvis de gjør det har Forsvaret personell som kan hjelpe dem med å rydde i de tankene. Vi hadde jo ikke klart å gjøre det vi gjorde hvis ikke de hadde vært der, for det var de som sørget for at vi hadde vann og strøm. Det er vanskelig å drive et sykehus uten det, sier han.

Som alle andre fulgte personellet med på situasjonen via media. Hjemme satt familiene deres og gjorde det samme, og ble naturlig nok bekymret.

– Jeg facetimet med dem hjemme nesten daglig, og det tror jeg mange gjorde. Det er klart de var bekymra. Og så var det noen som trodde på oss når vi sa at vi var trygge, og så var det noen som ikke trodde på det; eller hvis de trodde på det, så var de bekymra allikevel. Det er jo forståelig. Alle pårørende var nok glade da vi kom hjem, sier Salberg.

Det var en del tiltak i sving for å ivareta og informere de pårørende. – For det første hadde vi sendt reisebrev
underveis, så vi hadde mailen til de nærmeste på den måten. Og det brukte jeg aktivt og sendte oppdateringer ofte de siste ukene, for å prøve å berolige om at vi fortsatt var trygge.

I tillegg har Forsvaret sitt pårørendeprogram. Vi hadde en familiekontakt i Forsvarets sanitet som fulgte opp
underveis. Hun var til og med på besøk hos noen familier, men først og fremst var oppgaven å informere. Vi hadde en familiesamling før vi dro ut, og i sommer hadde vi en digital omvisning på sykehuset, sånn at de pårørende fikk se hvor vi jobbet. Og så hadde vi en digital familiesamling 17. august hvor alle som ville, kunne være med. Etter min mening fikk de hjemme god oppfølging. Men det beste for bekymrede pårørende er jo at vi alle kommer hjem, selvfølgelig. Det var mange som syns det var godt.

Mandag 30. august landet Salberg og resten av det norske personellet på Gardermoen. Rundt 100 norske soldater kom hjem fra Afghanistan og den norske basen i Tbilisi i løpet av kvelden og natta. Dermed var 20 år med norsk tilstedeværelse i Afghanistan avsluttet.

– Det er nok mange som er, og meg selv inkludert, litt rastløse. Dette vet jeg jo også fra å ha vært ute tidligere. Vi har hatt psykologsamtale, brifer og alle sammen har fått informasjon om at «ja, du kan bli rastløs, det kan være vanskelig å sove godt, og det er lov å stille seg noen spørsmål om meningen med livet.» Alt dette er vanlige
reaksjoner. Vi var på etterlanding litt lenger enn vanlig, og det tror jeg var veldig bra.

-Jeg er veldig imponert over alle som har vært ute. Spesielt over de som var ute for første gang. Det var en del
hlsepersonell som ikke hadde militær bakgrunn da de dro ut. Når vi rekrutterer leger og sykepleiere er det et krav om at alle som drar i intops skal ha grunnleggende soldatutdanning, men hadde vi stått beinhardt på det, hadde det vært vanskelig å få tak i nok leger og sykepleiere. Det fins heldigvis de som er villig til å dra uansett. Og jeg blir veldig imponert når de står i noe sånt og takler det. At de gjør jobben sin, det forventer jeg, men at de er så velfungerende i en så spent situasjon som det de sto i da, det er imponerende.