Forskning viser at forsvarsfamilier har en del spesielle utforfordringer som gjør at de ofte har behov for ekstra oppfølging. Samtidig sentraliserer Forsvaret familieivaretakelsen og legger ned familiekoordinatorstillingene. Hvem blir sittende igjen med jobben, og har de tid og kompetanse til å ivareta arbeidet på en god måte? Hva har det betydd forsvarsfamiliene?
Maiken Ommedal har vært samboer med en forsvarsansatt i nesten 13 år. Sammen har de tre barn. Samboeren har flere deployeringer bak seg. Ommedals første møte med familiekoordinatorene var da hun og andre veteranfamilier fikk reise til Irak, for å få en bedre forståelse av personellets jobb og hverdag der nede. For to år siden flyttet familien fra Nord-Norge til Elverum, da samboeren begynte å jobbe i Telemark bataljon. De kjente hverken området eller noen som bodde der. –Man føler seg litt alene, sier hun.
Men Ommendal og familien ble tatt varmt imot av Forsvarets daværende familiekoordinatorer, Lill Hege Halbakken og Marianne Skyrud. –Det var veldig fint å ha noen som møtte deg, inviterte deg med på middager, vafler, grilling og i det hele tatt mye fin lavterskel ivaretakelse for at vi skulle bli kjent med andre familier. Ikke minst for barna var det en veldig god måte å komme i kontakt med andre barn som også hadde foreldre som jobbet i Forsvaret. Alle fellesaktivitetene gjorde det lettere å skape seg et nettverk og trives. Det som også var veldig fint var barnevaktordningen. Siden vi ikke hadde noe familie eller venner som kunne bidra, var det et kjærkomment tilbud, sier Ommedal.
Men nå er barnevaktordningen lagt ned, og familiekoordinatorene er borte. –Jeg merker stor forskjell på at de har kuttet stillingene, det gjør jeg absolutt. Jeg syns det er trasig, og kjempesynd at de velger å kutte i familietilbud når det er så mangel på kompetanse i Forsvaret. Det går ut over hele familien, samboeren min synes også det er trasig at vi ikke lenger har de gode tilbudene vi hadde i utgangspunktet. Det var en trygghet både for oss og han når han var borte, for eksempel på lange Nato-øvelser. Ikke minst var det betryggende å vite hvem man kunne huke tak i hvis det var noe, istedenfor å lete rundt i systemet, sier hun.
Ommedal er for tiden hjemme i foreldrepermisjon, men skal snart tilbake på jobb som sykepleier. Det gruer hun seg til.
–Det er en veldig krevende kombinasjon med turnusarbeid, Forsvarets arbeidstider og små barn. Det er hektisk for å si det mildt. Samboerens avdeling har forståelse for at han til tider må ta hensyn til min jobb også, så langt det lar seg gjøre. Men barna har ofte lange dager i barnehagen – plutselig går det en alarm, det er øvelse eller overtid. I tillegg taper jeg tillegg fordi jeg må tilrettelegge arbeidstimene mine i forhold til Forsvaret. Man blir ikke akkurat kompensert, sier Ommedal.
Må anerkjenne belastningen
NVIO har satt opp gjeninnføring av familiekoordinatorer som en målsetting i sin politiske plattform. – Dette betyr ikke at man skal gjøre dette slik denne rollen var opprinnelig, men vi mener det må være en person i hver avdeling som har dette som hovedoppgave. Og så får man innenfor rammen tilpasse rollen etter de erfaringer som er gjort og etter eventuelt andre behov som har oppstått, sier generalsekretær Bjørn Robert Dahl.
Både nasjonal og internasjonal forskning dokumenterer at forsvarsfamiliene har behov for ekstra oppfølging. I Norge er dette nylig vist i både Forsvarets samlivsundersøkelse (Arbeidsforskningsinstituttet AFI) og VEFAM-rapporten om helse, livskvalitet og hverdagsliv i veteranfamilier (NKVTS).
I en kronikk i Forsvarets Forum 8. mai underskrevet forskere fra Regionalt ressurssenter om vold og traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS Øst), Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning (FAFO) og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) tar artikkelforfatterne opp nettopp belastningen på familiene, ofte i kontekst av tjeneste i utlandet.
«Belastning på den som er hjemme, uforutsigbarhet i hverdagen og en opplevelse av lite råderett over eget liv er gjengangere i de familiene som forteller om de største problemene. Både veteranene og partnerne deres mener at den største belastningen ofte er på de som er igjen hjemme, og at familiene trenger støtte,» skriver de blant annet.
I Regjeringens tiltaksplan for anerkjennelse, ivaretakelse og oppfølging av veteraner (2024-2028) er også belastningen på familiene inkludert:
«Tiltak for å støtte familiene til de som reiser ut, både før, under og etter tjenesten ute, har til hensikt å gjøre det lettere for familiene, forebygge langvarige utfordringer så vel som å vise samfunnets anerkjennelse for byrden familien til dem som er ute må bære», heter det i tiltaksplanen.
At forsvarsfamiliene har behov for oppfølging og støtte gjelder ikke bare når den forsvarsansatte tjenestegjør ute. I Forsvarets samlivsundersøkelse kommer det frem at for de fleste er den daglige påkjenningen og uforutsigbarheten i at en i familien er borte i lengre perioder på øvelser, reiser og ukependling enda mer belastende enn perioder i utlandet.
Et paradoks
I kjølvannet av den store HR-omstillingen i Forsvaret ble familieivaretagelse med i dragsuget. Resultatet er sentralisering av Forsvarets familiepolitikk, nedleggelse av familiekoordinatorstillingene og flere HR-oppgaver på avdelingssjefene.
Det kan fremstå paradoksalt at samfunnet bruker store ressurser på å forske på forsvarsfamilienes behov, mens Forsvaret i praksis går i stikk motsatt retning. Det er liten sammenheng mellom forskningsresultatene og nedleggelsen av familiekoordinatorstillingene. Hva slags prosess har man egentlig hatt rundt dette?
– For oss fremstår det som at her har noen bare bestemt seg for at vi skal ikke ha familiekoordinatorstillinger lenger, sier Grethe Bergersen, Leder forhandlingsutvalget i Befalets fellesorganisasjon (BFO).
Også BFO stiller spørsmål ved prosessen.
– Det kan sikkert være at stillingene ikke fungerte optimalt, men det er jo fordi ingen har sett på det og prioritert å gjøre noe med det i forhold til de øvrige endringene vi har holdt på med på HR-feltet. Ting må jo synkroniseres og gjøres på en sånn måte at alle er innforstått med rollene sine. Og det har nok ikke skjedd fra Forsvarets personell- og vernepliktsenter (FPVS) sin side. Jeg vil si at ting har gått for fort og begynt i feil ende.
Bergersen sier at denne saken er noe de gir tilbakemelding om i alle aktuelle møter.
–Vi sitter med en følelse av at det tilsynelatende ikke betyr noe hva vi sier. Det argumenteres hele tiden for at det skal gå i den retningen uavhengig av tilbakemeldingene Forsvaret får fra organisasjonene og personellet selv. Jeg kan ikke tro at det handler om penger, for det er ikke snakk om mange stillinger. Det fremstår for oss som at noen har fått for seg at sånne elementer av arbeid trenger vi ikke så mye av, sier Bergersen.
Hun mener at om man ikke nødvendigvis skal gjenopprette stillingene, så må man ha noen personer som er dedikerte til å ivareta familiene, og som har det som hovedoppgave.
–Det kan ikke være en bi-oppgave for da blir det fort venstrehåndsarbeid. Det blir ikke prioritert. Familieivaretagelse ligger oss nært hjertet, så vi setter ikke pris på det Forsvaret nå gjør.
Stabssjef i Telemark bataljon, Helje Borud, sier de også merker veldig godt at familiekoordinatorstillingene er lagt ned.
–Arbeidet forsvinner ikke, selv om stillingene er lagt ned. Det er et enkelt regnestykke: når du tar bort en person og alle andre i utgangspunktet har fulltidsjobber, da går det ikke opp.
Ingen oppfølging av familiene
Borud sier det er ulikt hvordan det treffer avdelingene, blant annet på grunn av hvor mye de deployerer. Men det er ikke til å stikke under en stol at vi selvfølgelig merker at vi mangler en person til å ivareta oppfølging av familiene, sier Borud.
BFO er bekymret for at mer administrativt arbeid legges på avdelingssjefene.
–Vi opplever at Forsvaret prøver å skyve mer og mer på avdelingssjefene, slik at de får så mange administrative oppgaver at de ikke kan ivareta den funksjonen de egentlig har, altså avdelingssjef for operativ avdeling. Det er ikke avdelingssjefene som skal holde på med den type arbeid og jeg vil påstå at de ikke sitter med kompetansen til å ta disse oppgavene heller, sier Bergersen.
Helje Borud bekrefter at de ikke har fått noe opplæring i hvordan de skal løse oppgavene familiekoordinatorene gjorde før.
I siste instans kan det få operative konsekvenser.
–Konsekvensen er blant annet at mange ikke vil ha bataljonssjefstillingene. Det er ikke administrativt arbeid man er ute etter når man søker en sånn stilling, sier Bergersen
FPVS har pekt på at de i større grad ønsker å ta i bruk fleksible løsninger for å få kabalen hjemme til å gå opp, og minke belastningen på den som er hjemme.
–Det er fint med mulighet for hjemmekontor for eksempel, men det fungerer veldig dårlig i mange deler av Forsvaret. Å være avdelingssjef på hjemmekontor, det går dårlig. Du leder ikke fra hjemmekontor, sier Bergersen.
–Jeg vet at det er en stor støtte for de hjemme at de har noen som fast kontaktpunkt. Det sier seg selv at det er høyere terskel for å ta kontakt med sjefene, som i tillegg gjerne er en person man aldri har møtt eller snakket med før. Det er et vakuum etter familiekoordinatorene som noen må fylle, og det tror jeg ikke avdelingssjefene klarer å gjøre. Jeg tror heller ikke de har så stor oversikt over det som skjer der hjemme, sier Bergersen.
For Maiken Ommedal sitter det langt inne å ta kontakt med bataljonssjefen i Forsvaret. –Ikke vet jeg hvordan jeg skulle fått tak i han heller, sier hun.
Kameratstøtteansvarlig i NVIO, Anita Talåsen Granli, mener belastningen kan bli så stor for de hjemme at det kan gå utover familielivet og i ytterste konsekvens operativ evne for personellet.
–Jeg er enig med BFO i deres bekymring for hvilket reelt tilbud som kommer til familiene. Vi begynner allerede å se konsekvensene av dette. Det er alvorlig, sier hun.
Behov for støtteordninger
I Forskningsstudien «Helse, livskvalitet og hverdagsliv i norske veteranfamilier» (2023) som Brunovskis, Ekornås og Andersen har utgitt, understrekes det at det fremdeles er behov for støtteordninger for familiene, både under og etter utenlandsoperasjoner. Studien viser også til at det kan være en større belastning for de som er hjemme enn selve veteranen. Summen av belastningen med utenlandsopphold og med øvelser og reisevirksomhet hjemme i Norge kan føre til samlivsbrudd eller belastningsskader hos den hjemme. Talåsen Granli kjenner seg igjen i studien.
–Jeg er selv veteran og har i tillegg en mann som jobber i Forsvaret. Han har også vært ute to ganger. Jeg kjenner meg veldig igjen i studien om at det er mest belastende å være hjemme, spesielt hvis man har små barn. Man biter gjerne tenna sammen og bretter opp ermene i den tiden som kreves. Men som familie så må man gjerne ofre mye for å få det til. I mitt tilfelle var jeg nødt til å bytte jobb, siden jeg hadde en turnusjobb, som ikke lot seg kombinere med at han reiste ut i tre måneder, sier hun.
I andre undersøkelser, som Samlivsundersøkelsen eller Afghanistan II-undersøkelsen, kommer det frem hvor viktig familien er.
–Jeg tenker at Forsvaret har et ansvar med å tilrettelegge slik at den som er i Forsvaret kan gjøre jobben sin uten å bekymre seg for de der hjemme eller å risikere et samlivsbrudd, sier Talåsen Granli.
NVIO har nylig gjort en undersøkelse blant sine medlemmer, der familiene ble spurt om hvilke støtteordninger de er fornøyde med og hvilke de kunne ønske seg.
–Det er flere som skriver at de ikke har tilgang på noen støtteordninger, mens andre skriver at de er godt fornøyde med oppfølgingen. Dette sier meg at det er stor variasjon i tilbudet. Det som kommer frem av ønsker er alt fra god informasjon, og da spesielt fra lokal avdeling, til hjelp med praktiske oppgaver. Jeg opplever at Forsvaret ønsker at de ansatte skal se på Forsvaret som en institusjon, der man skal stille opp på oppdrag og trening som krever fleksibilitet og tid vekk fra hjem og familie. Samtidig er de ikke villige til å påta seg de oppgavene som gjør det enkelt for de ansatte å kunne kombinere arbeid og familie. Hvis Forsvaret skal kunne klare å rekruttere og beholde kvalifisert personell over tid, så må de ta det innover seg, sier Talåsen Granli.
Dette er andre artikkel i en artikkelserie om Forsvarets familiepolitikk. Den første artikkelen kan du lese her: https://www.veteranmagasinet.no/uforutsigbarhet-er-en-utfordring/