–Du må bli 

Toril Parelius har viet livet sitt til å hjelpe mennesker i noen av verdens farligste og mest krevende områder. Fra feltsykehus i Libanon til katastrofeinnsats i Somalia, Pakistan og Rwanda har hun stått i frontlinjen for både Forsvaret og Røde Kors. Dette er historien om en norsk sykepleier som aldri lot frykten stoppe seg, og som har satt varige spor i internasjonalt hjelpearbeid. 

I 1978 hadde Toril Parelius jobbet noen år som sykepleier, da hun ble kontaktet av Forsvaret. De trengte reservepersonell, spesifikt helsepersonell. I påsken det året hadde norske myndigheter tatt beslutningen om å stille en styrke i UNIFIL. Bare dager etter at Norge mottok henvendelsen fra FN, var første fremparti på vei til Beirut. Samme høst deltok Parelius på offiserskurs. Samtidig kom 1. kontingenten fra Libanon hjem, og hun møtte flere av de nybakte libanonveteranene i Lahaugmoen leir.  

Første kontingent i Libanon var ikke for sarte sjeler. Flere hundre unge soldater, de fleste med fersk førstegangstjeneste, hadde blitt kastet ut i en uoversiktlig og spent situasjon – og hverdagen i den første norske kontingenten ble alt annet enn komfortabel. Da soldatene ankom, var leiren langt fra ferdig. Teltene sto på et jorde, og det var langt mellom fasilitetene nordmennene var vant med hjemmefra. Sanitære forhold var en utfordring, og det var mangel på både rennende vann og skikkelige doer. Allerede etter kort tid opplevde de norske soldatene at de befant seg midt i en krigssone. Bare måneder etter ankomst ble de beskutt, både av israelske styrker og av palestinske grupper som PLO. En av de mest dramatiske hendelsene fant sted 6. juli 1978, da et norsk utrykningslag havnet i kryssild med PLO-soldater. De norske soldatene ble beskutt med kalasjnikover på kloss hold, og en norsk soldat ble såret. Til tross for farene utviklet mange et nært forhold til lokalbefolkningen. Soldatene bodde og patruljerte i landsbyene, og de bidro med alt fra minerydding til hjelp på skoler og med helsehjelp.  

Alt dette fortalte de hjemvendte soldatene Parelius. Hun ble ikke skremt, hun ble nysgjerrig og fascinert. Da Forsvarets sanitet spurte om hun kunne reise ned som anestesisykepleier året etter, sa hun ja. Men da de rett før avreise ba henne om å ta på seg rollen som oversykepleier på feltsykehuset ble hun betenkt.  –Jeg jobbet som oversykepleier i Norge, men følte at jeg hadde alt for lite erfaring fra Forsvaret til å ta på meg en sånn rolle.  

Til slutt endte hun allikevel med å si ja, og reiste nedover med tre stjerner på skulderen som fagbefal.  

–For å si det rett ut så var jeg redd og dritnervøs da jeg kløv oppi Herculesen. Takket være måten jeg ble tatt imot av kompanisjef Atle Martin Steindal og annet yrkesbefal, klarte jeg meg ganske godt.  

Vår i Naqoura 

Det var vår i Naqoura i Sør-Libanon, og i grunn et vakkert område med en vennlig lokalbefolkning. Men Parelius var først og fremst opptatt av oppgavene sine og klarte ikke helt å ta til seg stedet hun var kommet til.  

På sykehuset behandlet de stort sett krigsskader som ble fløyet inn med helikopter. –Det var ett sykehus, og om lag 6000 soldater, blant dem om lag 18 kvinner, sier hun. 

Selve feltsykehuset var da et rent norsk sykehus med norsk personell og lå plassert bare noen kilometer fra grensen til Israel. De hadde også en norsk helikopterving, som Parelius beskriver som fabelaktige. Senere skulle hun flere ganger legge livet i deres hender.  

–Vi så på skadene soldatene kom inn med at de hadde vært i krig. Noen var sønderskutt eller tatt i bakholdsangrep, det var stygge skader mange hadde, sier hun.  

Noen av de hun husker best er fijianerne. De lå i et område der det stadig var uroligheter og beskytninger. Fire av disse ble på et tidspunkt drept i et bakholdsangrep. De kom samlet inn til sykehuset. De var ille tilredt, nesten hodeløse.  

–Det å være sterk og klar, og få folk opp på jobb for å gjøre det som krevdes var ganske tøft. Vi skulle transportere de døde ned til grensen til Israel for obduksjon. Vi var i kontakt med et sivilt israelsk sykehus som hjalp oss med det, men vi hadde store problemer med Israeli Defense Forces (IDF) på grensen til Israel. De nektet å la meg passere med de fire likposene, sier hun. Til slutt måtte hun kontakte kompanisjefen som kom og assisterte. 

Hun fulgte ofte med pasienter i helikopteret, som regel fra bataljonene til sykehuset.  

–Det var ganske følsomt. Alle parter måtte godkjenne at vi fløy. Vi fløy over PLO-kontrollert område, men måtte også ha klarering fra israelerne. Den ene gangen fløy vi til Norbatt, fikk pasienten inn i flyet og idet vi landet begynte beskytning i området. Det er klart jeg var redd, det ville enhver vært i en sånn situasjon, sier hun.  

En sånn dag i 1979 gikk den nederlandske FN-soldaten Hans van Putten på runde rundt leiren. Han oppdaget en granat og bestemte seg for å plukke den opp. Mens han holdt den, eksploderte den. Senere har han beskrevet at alt ble hvitt og at han registrerte et smell, men det var som at det var langt unna. Etterpå fikk han vite at det var fordi ørene hadde kollapset. Han ble kastet bakover på ryggen, og prøvde å reise seg, men hadde en underlig følelse i hendene. Da han så ned, oppdaget han at hendene var borte. Det var bare blod som rant.  

Det tok tre timer før han kom fram til militærsykehuset, og ble møtt av blant annet Toril Parelius og legen Ove Kjell Andersen.  

Putten hadde mistet mye blod, var i sjokk og gikk inn og ut av bevissthet.  

Eksplosjonen hadde gitt soldaten betydelige skader i knærne, ansiktet og armene. Den unge nederlenderen hadde også skade på begge øynene. Etter å ha blitt lappet sammen så godt det lot seg gjøre, ble det rekvirert helikoptertransport til Rambam-hospitalet i Israel, men fikk ikke helikoptertjenesten israelske myndigheters flytillatelse. Legen insisterte på at det var en livsviktig situasjon, og helikoptermannskapet tok av uten klarering. I lav høyde over havet fløy de mot sykehuset, den nederlandske soldaten. En modig avgjørelse med fare for egne liv, men som sannsynligvis reddet den unge soldaten.   

Les hele historien om Ove Kjell Andersen og Hans van Putten her

Viktig ballast 

Opplevelsene fra Libanon har vært en veldig god ballast for arbeidet mitt videre, sier Parelius. Da hun kom hjem, ble hun innrullert i den stående beredskapsstyrken for FN og deltok på en rekke repetisjonsøvelser.  

I 1985 reiste Parelius tilbake til de samme områdene hun hadde vært med FN-styrken, til Sør-Libanon. Denne gangen i regi av det internasjonale Røde Kors. Der hun tidligere hadde vært utstyrt med hjelm, skuddsikker vest og pistol, var den eneste beskyttelsen nå et rødt kors på brystet.   

Teamet jobbet primært poliklinisk og reiste rundt til flyktningleirer. Urolighetene kom først da de skulle hjem via Beirut. 

Flyplassen ble angrepet fra fjellene og Røde Kors-delegatene satt innestengt et halvt døgn i terminalen. Da de endelig tok av, kunne de kjenne hvordan bombekratene på flystripa bare var provisorisk fylt igjen. 

På vei hjem overnattet hun på hotell i Zürich. Parelius skrur på fjernsynet og ser hylende mennesker, uten å forstå hva det dreier seg om. Det viste seg å være fra Heysel-tragedien i Belgia, der 39 fotballsupportere døde etter opptøyer der tribunen kollapset. 

Hun, som kom rett fra krig så sjokkert på at noe slikt kunne skje på en fotballkamp. –Det føltes så absurd. Krig og katastrofer kunne selvsagt by på sjokk, men kultursjokket ved å komme hjem, kunne også være stort. Ja, egentlig dobbelt så stort, sier hun. Skattespørsmål og smørkriser har ofte føltes smått i kontrast med virkeligheten hun har stått i. –Da har jeg ofte trukket meg tilbake på hytta, sier hun. –Og så har jeg hele tiden snakket om det jeg har vært med på. Det har vært viktig.  

Florence Nightingale-medaljen 

Fotoalbumene til Toril Parelius er ikke fylt med bilder av sydenferier og julefeiring. I stedet er det bilder fra Libanon, Somalia, Pakistan, Rwanda, Iran og Haiti. Bilder fra feltsykehus, klinikker og flyktningleirer.  

Hun er en av få nordmenn som har mottatt Florence Nightingale-medaljen. Det er Det Internasjonale Røde Kors’ høyeste utmerkelse, og tildeles sykepleiere som har utmerket seg i yrket sitt i krig og fred. Parelius mottok den da hun pensjonerte seg i 2009. 

I 1990 ble hun spurt om å reise til Berbera. Det som i dag er Somaliland, men den gang var en del av nord-Somalia. Et lukket land, som hun knapt nok hadde hørt om. Hun tenkte seg om, diskuterte med familien og hørte med UD. Til tross for at svaret fra UD var at «det har vi har lite opplysninger om, det er et sted nordmenn ikke reiser til», bestemte hun seg for å dra.  

Parelius var eneste nordmann, da hun etter en lang reise befant seg på et av Afrikas varmeste punkt. –Da de tok meg imot, ble jeg spurt hvor lenge jeg skulle være der. Jeg sa at jeg hadde en ett-årskontrakt, og ble møtt med at «det går ikke. Det er for lenge å være her,» sier hun. Det var ikke en beroligende mottagelse.  

Sykehuset var multinasjonalt og drevet av det internasjonale Røde Kors. De var en delegasjon på cirka 25 personer, inklusive helsepersonell og de som jobbet med matutdeling og flyktningespørsmål. –Det var et vanskelig oppdrag, med mye våpen, mange skuddskader, sier hun. 

Forholdene var kummerlige. –Vi hadde noe rare hus med noen hjemmesnekra senger, og det hele var ganske primitivt. Vi hadde mat, men det var lite variasjon og gikk stort sett i pasta, sier hun. En arv fra tiden landet var italiensk koloni.  

6.-7. januar 1991 ble diktator Siad Barre styrtet og det brøt ut borgerkrig. Røde Kors’ hoveddelegasjon i Mogadishu måtte rømme, men Parelius og de andre Røds Kors-ansatte i nord fortsatte arbeidet, men var uten kommunikasjon i over en uke. –Det var nok verre for de hjemme. Vi jobbet og hadde mange pasienter, sier hun.  

Da de fikk opp kommunikasjonen var det mye som hadde skjedd. Gulfkrigen hadde brutt ut og i Norge hadde et ambulansehelikopter styrtet og alle fire om bord mistet livet, blant dem to av Parelius’ gode venner. –Og så døde kongen, og så døde tanten min. Januar 1991 var en forferdelig måned, sier hun.  

I slutten av måneden kom de somaliske rebellene også inn i området hvor hun og den lille Røde Kors-delegasjonen var. Plutselig befant de seg i frontlinjen mellom opprørerne og regjeringshæren. Det sto styrker på hver side av sykehuset. Nå måtte også de flykte.  

–Heldigvis hadde vi fly som fungerte, så vi kom oss raskt ut, sier hun. Bagasjen måtte de la ligge igjen. Den så hun aldri igjen.  

–Jeg hadde en stor sak med forsikringsselskapet i etterkant om strikkegarn for 500 kroner. De mente at man ikke har strikkegarn i Afrika. Jo, sa jeg, jeg hadde det.  

Laber interesse 

Da Parelius kom hjem var det Gulfkrigen som fikk oppmerksomhet. Ingen brydde seg om hva som skjedde i Somalia. –Det følte vi på, absolutt. Heldigvis var vi en fin gruppe, som var gode på å snakke sammen og debriefe oss selv, sier hun. 

I 1991 var det ikke noe opplegg for debriefing, verken i Forsvaret eller Røde Kors. Da hun kom hjem ble hun spurt om å reise ut for FN til Gulfkrigen, men hun bestemt seg for å ta en pustepause. Men allerede senere samme år var hun på vei ut i verden igjen. Denne gangen til grensen mellom Thailand og Kambodsja, hvor en halv million kambodsjanske flyktninger sto langs den thailandske grensa. Hun jobbet på Røde Kors’ eget feltsykehus og forsynte flyktningeleirene med helsepersonell og medisinsk utsyr.  

–Det var en fantastisk opplevelse å komme fra Somalia til Thailand. Det var som å komme fra svart til hvitt. Vi merket ikke noe til konflikten, bare flyktningene som kom, sier hun.  

Etter et år i Thailand reiste hun til Quetta i Pakistan, like ved grensa til Afghanistan. Et område med betydelige religiøse og etniske spenninger med sterke islamske grupper, og byen har vært rammet av voldelige angrep fra fundamentalistiske aktører, særlig mot minoriteter som shia-muslimske hazaraer og kristne.  

–Sikkerhetsmessig et veldig vanskelig område, sier hun.  

I Røde Kors-sammenheng var det oversykepleier som var sjef på sykehuset, og det ble Parelius’ rolle. –Det var ikke alle leger som synes det var helt greit å ha en sykepleier som sjef, men sånn var det bare, sier hun.  

Generelt sett mener hun samarbeidet ute var bra, men i en hektisk atmosfære og tidvis under mye press kan det naturligvis også oppstå uenigheter. –Jeg måtte ta noen diskusjoner underveis. Det mest krevende var nok kulturforskjellene. Det mest krevende i det spesifikke området var allikevel at jeg var en hvit, ugift kvinne, som attpåtil var sjef. Å bli respektert som autoritet i det lokale miljøet var ikke enkelt. Parelius ble i Pakistan i to år, og landet i Norge en uke før OL på Lillehammer.  

Norge var i festrus, og igjen opplevde Parelius at ingen var interessert i å høre om den virkeligheten hun hadde stått i. Hun følte seg litt fortapt i hjemlandet blant alle vetter og sportsbragder, og alt annet som virket så uendelig overfladisk og uviktig.  

–Jeg bestemt meg for å ta tre måneder fri. Det ble den svangerskapspermisjonen jeg aldri hadde hatt, sier hun. Det var noen som lurte på om jeg var kommet i «uløkka», men jeg trengte bare litt fri, ler hun. 

Hun fikk tilbud om en stilling på HR-siden i Røde Kors i Oslo. Hun takket ja, og ble personalkonsulent for internasjonalt personell. –En av grunnene til at jeg tok jobben var at jeg følte det var alt for lite forståelse for hvordan det var å jobbe ute på hovedkontoret i Norge. Vi fikk etablert bedre rekrutteringsprosedyrer, fikk på plass rutiner for debriefing og oppfølging ute i felt. Det jobbet vi veldig mye med. Da jeg sluttet vil jeg si at vi hadde fått på plass ganske gode systemer. 

Babyen blant likene 

Sommeren 1994 eskalerte den mangeårige borgerkrigen i Rwanda og endte i en ren massakre og folkemord. Ekstreme hutuer igangsatte systematiske massakrer mot tutsier og moderate hutuer. I løpet av 100 dager ble minst 800 000 mennesker drept. Røde Kors ble raskt involvert og spilte en avgjørende rolle i å redde overlevende, gi medisinsk hjelp og hente ut skadde fra dødsmarkene. Mange av de som overlevde, ble hentet ut av Røde Kors og brakt til sykehus for behandling. De var til stede under de verste massakrene og bidro med livreddende nødhjelp i en svært kaotisk og farlig situasjon.  

Parelius var med på å rekruttere personell, men kom etter hvert også på plass på bakken i området. Hun ble rekruttert til en innsatsgruppe, fikk en dag til å gjøre seg klar og kom ned til helvete på jord. Hun husker følelsen av å forsøke å unngå å tråkke på døde mennesker. Luktene. Lydene. 

Hun skulle egentlig bare hjelpe til med å få ting opp og stå, men så kom sjefen for delegasjonen og sa: «You are a nurse, you must stay». – Så jeg ble.  

En dag på vei i bil mellom to klinikker, kjørte hun forbi en haug med døde mennesker. Ikke et uvanlig syn, men så, i øyekroken så Parelius noe som beveget seg. Det tok noen sekunder før hun skjønte og ropte at sjåføren måtte stanse bilen. 

Babyen hun fant i likhaugen kunne ikke vært mange ukene gammel. Maks tre måneder. Det var en jente, som pustet svakt. De tok henne med til klinikken, rullet henne inn i et teppe og laget sukkervann. Mens de forsøkte å få i henne næring begynte barnet å gråte.  

–Om det var babyen eller jeg som gråt mest, er jeg usikker på, sier Parelius. Hun vet ikke hva som skjedde jenta, men tror hun ble tatt hånd av en hjelpeorganisasjon og kom seg tilbake til Rwanda. Gjennom årene har utallige skjebner flyktig passert gjennom Parelius’ eget liv og satt sine spor. Så må hun gi slipp. 

Barnet fra likhaugen er blant hennes sterkeste minner. Et som ofte kommer tilbake. Parelius kommer tilbake til jobben på hovedkontoret. Livet går videre, men så en dag i 1996 er det noe som sier stopp.  

–Jeg opplevde at jeg mistet kontrollen over meg selv. Alt var tungt og trist. Jeg diagnostiserte meg selv med posttraumatisk stress, og kontaktet psykiateren vi brukte. «Vi skal få deg frisk,» sa han, og det ble jeg faktisk, men det er bagasje du tar med deg videre i livet. Jeg tror ikke det var en ting som utløste det, men langvarig belastning over mange år, sier hun.  

I tillegg til psykiateren var hun heldig og hadde familie og venner som fulgte henne opp. Etter å ha vært sykemeldt i fire måneder kom hun seg tilbake i jobb. 

I desember 1996 ble et Røde Kors-sykehus i landsbyen Novye Atagi, sør for Groznyj i Tsjetsjenia, angrepet av væpnede menn. Overfallet skjedde om natten, da maskerte gjerningsmenn tok seg inn på sykehuset og skjøt og drepte seks hjelpearbeidere, blant dem de norske sykepleierne Gunhild Myklebust og Ingebjørg Foss. –Jeg kjente dem godt begge to og hadde sendt dem ut i felt. Nå kom de hjem i trekister. Jeg følte meg ikke direkte ansvarlig, men det var forferdelig trist og tungt – for hele Røde Kors egentlig. Det ble heller aldri ordentlig oppklart hvem som sto bak, sier hun. 

Året etter var Parelius igjen tilbake i felt, denne gang i Kenya på grensen til Sør-Sudan. I over ett år skulle hun være sjef på verdens største feltsykehus. 500 senger i telt.  

I 2009 gikk Toril Parelius av med pensjon. Det har hun ikke angret en dag på. Ikke det heller. –Det har vært et annerledes liv og det har vært på godt og vondt, men jeg ville ikke vært det foruten. Jeg vet jeg har hjulpet mange, avslutter hun.  

NVIOs Dameweekend 

I fjor deltok hun på NVIOs dameweekend. Det skulle bli et sterkt møte med andre kvinnelige veteraner og en mulighet til å dele historien sin med dem for første gang. –Jeg ble spurt om å snakke litt om mine erfaringer, og jeg opplevde at mange kjente seg igjen i de opplevelsene og den bagasjen jeg har. Jeg tror det hadde vært en fordel om det var litt mer åpne dører mellom sivilt og militært personell. Det er mange fellestrekk. Da jeg først meldte meg på kjente jeg litt på at jeg i forsvarssammenheng har vært ute ganske kort, men den følelsen kunne jeg fort legge fra meg, sier hun. Parelius har fått plass også på årets Dameweekend. –Det var en utrolig fin helg, som ga mersmak. Jeg gleder meg, sier hun.