– Det kunne like gjerne vært meg

Sven Borud sitter musestille i kinomørket. Rundt ham sitter andre norske veteraner fra FNs fredsbevarende operasjon i Kongo (ONUC), på 60-tallet. De fleste av dem var piloter, teknisk personell og maskinister – nøkkelpersonell.  

Lyset fra skjermen flakker over ansiktene deres. De er tilbake i Kongo. Den glemte operasjonen, som den ofte har blitt kalt. En krevende operasjon, med liten eller null anerkjennelse. 

Filmskaper Erik Martiniussen trodde nesten ikke det var sant da han kom over noen av historiene om det norske FN-personellet i Kongo. Historier om bortføring og fangenskap, om brutale leiemordere, militser og en tidvis aggressiv og kannibalistisk lokalbefolkning.  

«FNs fredsbevarende operasjon i Kongo (ONUC) var langt forut for sin tid. Med en styrke på over 90.000 soldater klarte FN i årene 1960 til 1964 å sikre freden i Kongo, et land som sto på randen av full borgerkrig. Med på denne operasjonen var 1173 nordmenn. At bare én av dem mistet livet, er nærmest et mirakel,» skriver Martiniussen i kronikken Norge har forsømt flere av sine FN-veteraner trykket i Aftenposten i august.  

Det var både utferdstrang og ønsket om å kunne bidra og utgjøre en liten forskjell for verdensfreden, som gjorde at Sven Borud meldte seg som frivillig i Kongo. Og litt kulden i Oslo høsten 1960. 

– Jeg fikk utsettelse av resterende del av førstegangstjenesten fordi jeg var kommet inn på skole i Tyskland. Som ferdig utdannet sivilingeniør i 1960 hadde jeg derfor fire og en halv måned igjen av tjenestetiden, som den gang var på 16 måneder i Hæren. På grunn av dette hadde jeg tatt på meg en midlertidig jobb i Stormbull AS i påvente av innkallingen. Det ble ut over høsten kaldt i Nydalen på Christiania Spigerverks nye skalltak, det var alltid trekk nedover dalen. Så da jeg hørte på nyhetene om morgenen at Hærens overkommando søkte etter frivillige til Kongo, ringte jeg dit i lunsjpausen og meldte meg, forteller Borud.  

Slik havnet han i Husebyleiren for pistolskyting, uniformer, helsesjekk og vaksinasjoner.  

– Pistolene vi fikk utlevert var de eneste våpnene vi hadde gjennom hele Kongo-tiden. Det var belgiske 9 mm. Pistoler med to magasin à ti skudd, pluss ett i løpet, totalt 21 skudd. Risikoen for å skyte seg i benet var nesten like stor som risikoen for å treffe blinken, for pistolene var tunge å holde med vannrett arm, minnes han. 

Det var ikke store gruppene Forsvaret sendte til Kongo i starten. Hæren hadde, og hadde hatt, soldater i Midtøsten en stund, men Afrika var noe nytt for alle. Gruppen ble sendt av gårde til Pisa, hvor de skulle videre i en C-119, et amerikansk militært transportfly, til Afrika. 

– Da vi omsider havnet i vår C-119 var det en gedigen nedtur. Vi satt på metallbenker langs veggene i noe slags seletøy av en sitteanordning, med bagasjen surret fast i midten. Det var en øredøvende støy i flyet, så vi kunne ikke snakke sammen. Vi utviklet etter hvert et tegnspråk som omfattet det mest nødvendige. Timene gikk, noen forsøkte å lese, men det var egentlig for mye larm til det også, forteller Borud. 

I det de øynet fjellkjedene i sydenden av Sahara stoppet den ene av de fire motorene.  

– Vi visste at vi måtte nødlande hvis nummer to stoppet, C-119 klarer seg ikke på to motorer. Det medførte et galgenhumoristisk totalisatorspill blant oss. Klarte vi å komme oss over fjellene eller ikke? Det gjorde vi, og vi landet i den Nord-Nigerianske byen Kano. Fra Kongo kom det en DC-6 med ordentlige seter og hentet oss. Tre timer tok det før vi endelig landet i Léopoldville på flyplassen N’Djili som var reisens mål, hovedstaden i landet og vårt fremtidige arbeidssted, erindrer han.  

Stor kontrast  

Flyplassen lå en halvtimes kjøring utenfor selve byen. På turen innover til byen gikk det i 120, sier Borud. – Og vi lærte fort at det var måten å unngå overfall på. Overfall var ensbetydende med å bli drept, noe et belgisk ektepar, som fikk motorstopp, senere fikk erfare. 

I Léopoldville hadde de fleste belgiere rømt fra landet og etterlatt seg sine fine biler og eneboliger i elegante villastrøk i utkanten av byen. 

– Vi fikk en slik enebolig til disposisjon. Den første kvelden i eget hus feiret vi med en drink i stuen med fullt elektrisk lys på. Under glassdørene til hagen kom det krypende små mark og ormer. Vi syntes først det var spennende, men så oppdaget vi at badekarets avløp også var tett av småkryp slik at det ikke kunne brukes. De hadde vel søkt etter vann. Sluket ble ikke åpnet så lenge vi var der. Vi stoppet totalisatoren effektivt ved å grave en grøft på 10×10 cm rundt huset og fylle den med DDT. Slik gjør man i Forsvaret, humrer veteranen. 

Dagen etter meldte nordmennene seg til tjeneste i hovedkvarteret iført prikkfrie uniformer og pistol i lærhylster. Det siste viste seg å være feil. 

– FN gjorde en stor feil som utstyrte oss med belgiske våpen. Vi ble tatt for å være belgiske soldater: «De er tilbake, de forhatte belgierne». Det medførte følelsesmessige reaksjoner. Vi lærte fort og fjernet straks pistolene. Det var normalt ikke bruk for dem heller inne i byen, men vi hadde de med overalt, mer skjult, sier han. 

I det hele tatt var det en bratt lærekurve for nordmennene. Oppgaven deres var å være administrativt personell i avdelingen Movement Control. 

– Vi var ikke kampsoldater. Oppgavene i Léopoldville var å administrere all flytrafikk til og fra flyplassen, samt å laste opp morgenflyene til forskjellige deler av Kongo. Siden vi var de første var det ingen å lære av. Men vi gikk til verks med full glød. Det var en døgnkontinuerlig skiftordning delt i tre. Vi hadde 20-25 kongolesere på nattskiftet til å laste flyene, mens en av oss kjørte gaffeltrucken, forklarer Borud. 

Lærte seg språket 

Han var ofte team commander på nattskiftet og lærte seg etter hvert omtrent det lokale lingala-språket.  

– Det besto av bare rundt 100 ord, og samme ord kunne bety flere ting. Kroppsspråk og fingerferdigheter viste hva som var betydningen i hvert enkelt tilfelle. Ved enkelte anledninger ble jeg tilkalt som tolk. Kanskje kom det av at jeg var litt eldre enn de andre korporalene og hadde mer utenlandserfaring. Norske offiserer hadde ikke nødvendigvis store språkkunnskaper og erfaringer utenfor Norges grenser den gangen, påpeker han. 

En gang midt i april fløy Borud som tolk med jetdrevet helikopter over kongoelven til Brazzaville, sammen med den norske kaptein Larsen og en pakistansk major. Oppdraget var å forhandle frem tillatelse til en transportrute fra Pointe Noire ved kysten til Brazzaville og over elven til Léopoldville. Det var fordi den normale ruten på Kongos side var blitt usikker på grunn av opprør. Men forhandlingene stanset før de hadde begynt.  

– Vel landet på flyplassen i Brazzaville ble vi omgående arrestert, og ble sittende i et rom på flyplassen hele dagen i forhør i varmen uten mat og drikke. Vi var en offisiell delegasjon inntrengere fra et fremmed land. Ut på kvelden slapp de oss fri ved å eskortere oss ned til fergen som gikk over elven tilbake til Léopoldville. Vi var nokså slukøret da, og det ble aldri noen rute fra Pointe Noire så lenge jeg var der, sier han. 

Drepte togmannskapet 

Borud hadde bodd i forstadshuset en snau måned, da han og tre andre soldater ble beordret til Port Francqui for å opprette en Movement Control-stasjon der. Etter fem døgn på en flodbåt ankom de og ble installert på stedets eneste hotell, som en av de ansatte hadde overtatt etter at den belgiske eieren hadde flyktet.  

– Vi var også de eneste gjestene og fikk hvert vårt enerom. Her skulle vi ha full pensjon, men det var så som så med maten fordi det ikke var noe å få tak i, kommenterer han. 

Teamet opprettet Movement Control-stasjonen i Port Francqui 17. januar 1961. Oppgaven var å laste om fra flodbåt til tog, og få varene videresendt sørover i Kongo. Lastene besto hovedsakelig av sekker med maismel og tørrmelk, tønner med palmeolje og noe tørrfisk.  

– Togsettene hadde sett bedre dager. Lokomotivene var gammeldagse damplokomotiv som ble vedfyrt. Veden lå i en egen vogn bak lokomotivet, men den varte ikke lenge. Derfor ble det lagt ut depoter langs ruten hvor man kunne stoppe og laste opp med mer ved, minnes Borud. 

Problemet med å stoppe var risikoen for å bli ranet, noe som skjedde flere ganger, forteller han. 

– En gang ble hele togmannskapet som var Balubaer drept av kannibaler i Lulua-stammen. De eneste etterlatenskaper var fem peniser lagt på skinnegangen. Det var den største vanære som kunne tenkes, sannsynligvis, fordi det var status å ha mange koner og mange barn. Det var vanskelig for oss å få rekruttert nytt mannskap etter den episoden. 

Massakren i Port Francqui

Etter tre måneder i mer eller mindre konstant frykt fikk omsider Borud og de norske utsendingene avløsning av tre svensker i Port Francqui. Men for Borud ble det en helt spesiell slutt på oppholdet. 

– Jeg hadde tilbudt meg å være der en uke ekstra for å lære opp våre svenske etterfølgere. Noen dager inn i denne uken dumpet det ned fire store helikoptre med tolv mann, svensker og nordmenn. Det viste seg at de måtte nødlande på grunn av bensinmangel. Vi hadde to jernbanevogner med bensin på fat som vi ikke hadde fått sendt enda, slik at saken ble løst på to timer. Men mistenksomme Mobutu-soldater (ANC, Armé Nationale Congolese), omringet da flyplassen, forteller veteranen. 

Soldatene hadde lett materiell, maskingevær og stenguns, og sa at de kom til å skyte om motorene ble startet.  

– Jeg forhandlet med dem på min dårlige fransk og ved hjelp av telegrafisten kom beskjeden fra president Kasavubu til ANC-soldatene at helikopterene kun hadde fredelige hensikter, og tillatelse til å bruke vår bensin. Men det tok tid, hele dagen gikk.  

Snaut en måned etter denne spente episoden, blir to av de tre svenske etterfølgerne skutt i Port Francqui, samt en stor del av det halve Ghana-kompaniet som var stasjonert der. Grunnen var en lignende episode.  

– I massakren i Port Francqui ble 32 av 60 soldater drept, inkludert alle europeiske offiserer, og to av de tre svenskene. Ifølge rapporten ble det registrert at kannibalismen tok seg kraftig opp i området. Likene av de to svenskene ble aldri funnet. Jeg er ikke i tvil om hvorfor; det var den maksimale fornedrelse av hvite menn å havne på grillen. Bare tilfeldigheter gjorde at det ikke var meg. vorfor det ikke ble meg? Si det.Den tredje svensken, Egon Åberg, som overlevde massakren, fortalte meg hva som hadde hendt våre etterfølgere da han kom tilbake til Léopoldville, erindrer han og legger til: 

– De hadde ingen fransk tolk. Det er livsnødvendig å kommunisere. Det var egentlig ingen i FN-systemet i Port Francqui som kunne det; offiserene i Ghana-kompaniet var engelske. Litt pussig at man sendte soldater til et land, som ikke kan språket i det landet de sendes til. Iallfall når det gjaldt oss som var rent administrativt personell. 

Tilbake til tidligere oppgaver 

Slik endte Movement Control-stasjonen i Port Francqui sin virksomhet.  

– Jeg vet ikke hvor stor del av FNs matprogram til Bakwanga vi fikk sendt, men det var betydelige mengder i løpet av våre nesten tre måneder der. Uten min viten sendte far inn en søknad om medalje etter helikopteraffæren. Den kunne du like godt skrive i snøen, hvem skulle vurdere den? Ghana-kompaniet fikk besøk av en general 4. februar, og var selvfølgelig stivpyntet da, men vi hadde aldri noen overordnede som så etter oss eller spurte hvordan det gikk, forteller Borud. 

Tilbake i Léopoldville kommer han inn i de gamle rutinene på flyplassen igjen. Flyet til Dag Hammarskjöld står på flyplassen.  

– Et par ganger besøkte vi det på eget initiativ for å se etter at alt var i orden. Til den forferdelige flyreisen da han ble drept, valgte han imidlertid et annet fly – en av de D-C6 som vi kjente godt fordi det var et av de vi brukte i vår virksomhet. Dette var etter at jeg hadde reist. En norsk oberst i Luftforsvaret var raskt på stedet etter at flyet hadde krasjlandet. Men ikke raskt nok, for da hadde Hammarskjöld et kulehull i pannen. Han hadde nok overlevd havariet, men døde nok ved henrettelse, spekulerer Borud. – Min egen idealisme hadde det etter hvert gått samme veien med, innrømmer han. 

2. juni 1961 forlot Borud Léopoldville. På flyplassen i Oslo møtte unggutten familien igjen. 

– Der sto mor og far på Fornebu og var glade for at den gærne gutten var hjemme igjen. Men jeg fikk kjeft av Forsvaret fordi jeg ikke hadde med alt utstyret tilbake, det var jo stjålet.  

– Jeg fikk også lagt frem et ferdigskrevet ark, hvor jeg skulle skrive under på at jeg ikke hadde noen fysiske eller psykiske problemer. Jeg nektet å skrive under, og ble da sendt til en privatpraktiserende lege. Han sa at jeg var frisk, men at jeg måtte ta meg sammen. Jeg var ganske preget av oppholdet i noen måneder, men så «tok jeg meg sammen» og det jeg opplevde i Kongo havnet i en egen avdeling i hjernen. Jeg hadde familie og venner rundt meg, men snakket ikke noe særlig om det jeg hadde opplevd. Jeg tror ikke det hadde vært mulig for dem å forstå situasjonene likevel, forklarer han. 

Bærer ikke nag 

Borud sier imidlertid at han ikke bærer noe nag til Forsvaret i dag. 

– Jeg meldte meg frivillig, jeg gjorde en jobb, og fikk lønn for det. Det ble tøffere enn jeg nok hadde tenkte meg – og kanskje tøffere enn Forsvaret tenkte seg. Vi var i nærheten av menneskeetere og henrettelser av våre etterfølgere. Vi kjente på risikoen fra første stund og det var belastende å leve i den evige frykten vi gjorde i Port Francqui i tre måneder. Det er noe som heter «for livets glade gutter går solen aldri ned», men jeg var vel i nærheten av solnedgangen vil jeg si, kommenterer han. 

De norske soldatene som tjenestegjorde i ONUC ble aldri debriefet. Flere forteller om svært dramatiske episoder, som nå avdøde Olav Skaret, som satt 44 dager som krigsfange, sammen med en annen norsk FN-soldat i Kongo i 1961/62. Eller Svein Harry Hagen som sammen med en annen nordmann ble tatt til fange av tyske leiesoldater og holdt under konstant oppsyn i tre dager før de ble sluppet fri – og deretter gikk tilbake på jobb samme sted som de hadde blitt tatt til fange. Ingen av dem har fått fortjenestemedaljer. Tvert imot ble de trukket for kostpenger for perioden de satt i fangenskap. De hadde jo fått mat. I kjølvannet av dokumentarfilmen, Kongoveteranene, har mange dramatiske historier fra ONUC dukket opp i norske riks- og lokalaviser. Sven Borud er en av kongoveteranene som forteller sin historie i dokumentarfilmen. 

«Av de 1175 nordmennene som tjenestegjorde, fikk bare fire av dem fortjenestmedaljer. Pilotene Olav Johansen og Per Karlsen ble utnevnt til riddere av St. Olavs orden. Det skjedde etter at de hadde reddet ut hundrevis av misjonærer fra blodige konflikter i Sør-Kasai i 1964. Redningsoppdragene ble først kjent for offentligheten i 2013, da de ble dokumentert av journalist Bjørn Asle Nord i Bergens Tidende. Karlsen og Johansen skulle etter mitt skjønn vært innstilt til Krigskorset med sverd, Norges høyest rangerte utmerkelse,» skriver Martiniussen i sin kronikk. 

I tillegg ble pilot Bjarne Hovden tildelt St. Olavs orden for å ha fløyet inn forsyninger til en omringet irsk patrulje, mens han ble beskutt. Sanitetsmann Odd Øyen fikk medalje for å redde liv under beskytning. Deltagermedaljen fikk de fleste først flere år etter hjemkomst, via posten. 

Harald-David Meum, sekretær i Forsvarssjefens stridsdekorasjonsråd og leder for Forsvarssjefens dekorasjonsråd påpeker at de trenger noen som faktisk var til stede til å innstille medaljekandidater.  

– Forsvaret er avhengig av innstillinger fra andre som var tilstede der hendelsene har skjedd. Så langt vi har kjennskap til, har det ikke kommet et eneste forslag om dekorering av personell for bragd i Kongo, sier Meum til VG i forbindelse med en artikkel om Svein Harry Hagen i august.  

Tilbake på filmpremiere på Vega-scene i Oslo har lyset kommet på igjen. På scenen står Linda Bertheussen, veteran fra Afghanistan og tidligere styrkesjef for enhanced Forward Presence i Litauen – de som ikke får veteranstatus. – Forsvaret har heldigvis kommet en lang vei i ivaretakelse og anerkjennelse av veteraner, men at utstasjonert personell i internasjonal innsats som eFP ikke får veteranstatus gir grunn til bekymring, sier hun. Vi har ikke råd til å gjøre feil igjen. 

Selv gikk Borud rundt og tenkte på opplevelsen i Kongo i to dager før han så filmen. 

– Ting kom plutselig opp igjen. Det var et par tunge dager, sier han. 

Han skryter av dokumentarfilmen og Erik Martiniussens tolkning. 

– Jeg synes filmen var meget god. Den kunne selvsagt ha trukket frem enda mer, men jeg synes den gir et godt inntrykk av hvordan forholdene var, avslutter han.  

Visste du at …  

I 2000 ble Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner etablert. Medaljen kan gis til personell som har som har tjenestegjort på vegne av Forsvaret i minst seks måneder i en internasjonal operasjon. 

Det er fremdeles mange fra ONUC som ennå ikke har fått sin medalje. Har du, eller kjenner du til noen, som har deltatt i en internasjonal operasjon i mer enn seks måneder, som ikke har mottatt Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner, ta kontakt med Forsvarets veterantjeneste.  

Denne artikkelen ble første gang publisert i Veteran i oktober 2022.