Kronikk av Matilde Fogstad Saubrekka, leder Militært Kvinnelig Nettverk
Leder for Militært Kvinnelig Nettverk, Matilde Fogstad Saubrekka. Foto: Forsvaret
Som leder for militært kvinnelig nettverk er det viktig for meg å bruke min posisjon og stemme til å samle og styrke fellesskapet. For vi er ett, MKN er Forsvaret – litt over 16 prosent av det. Og Forsvaret trenger oss. Forsvaret trenger at vi melder oss til tjeneste, tar militær utdanning, at vi trives, utvikles og blir. Det tar MKN et særlig ansvar for – på samme måte som NVIO tar ansvar for våre veteraner. Det handler ikke om oss og dem, men om vi – ett Forsvaret.
Men skal vi lykkes med dette, må vi også erkjenne de utfordringene som fortsatt eksisterer. Flere ganger har jeg blitt utfordret på om det fremdeles er behov for et kvinne-nettverk. Spørsmålet kommer fra ulike hold – både eksternt og fra mannlige og kvinnelige kollegaer. Det er et sunnhetstegn! Ingenting ville gledet meg mer enn at Militært Kvinnelig Nettverk var utdatert og overflødig. Men ta en rask titt i kommentarfeltene under saker som omhandler kvinnelige soldater. Snakk med en vernepliktig om hun møter utfordringer fordi hun er kvinne. Spør et befal i foreldrepermisjon om hun taper inntekt. Svaret er tydelig: Ja, utfordringene finnes fortsatt. Derfor trengs vi.
Men hvordan møter vi disse utfordringene? Jeg tenker at svaret blant annet ligger i fellesskapet. I meningsfulle samtaler, hvor vi oppriktig er nysgjerrige på hvordan vi kan bli bedre. Så hvordan jobber MKN for å bidra til dette?
Militært kvinnelig nettverk er et fellesskap innenfor fellesskapet. Et nettverk som støtter hverandre, utveksler erfaringer med hverandre og heier hverandre frem. Vi skaper arenaer for erfaringsutveksling, vi løfter frem forbilder og vi synliggjør muligheter for kvinner i Forsvaret. Nettverket fungerer som en støtte for dem som møter utfordringer, men også som en ressurs for Forsvaret – ved å bidra med innsikt og perspektiver som styrker organisasjonen som helhet. Målet er ikke særbehandling, men like muligheter, annerkjennelse av at kvinner er i mindre tall og ønske om å skape en arbeidsplass der vi får utfolde oss på lik linje. Vi har lenge sett at barrierer brytes – jagerflygere, fartøysjefer, kompani- og bataljonssjefer, grensjefer, sjefer for forsvarsstaben og nå også kvinner i spesialsoldatmiljøet. Dette er ikke en tilfeldighet, men en konsekvens av foregangskvinners vilje og evne og et Forsvar som utvikler seg i takt med tiden og samfunnet.
Likevel ser vi at fellesskapet alene ikke alltid er nok. Kvinners deltakelse i tradisjonelt mannsdominerte yrker møter ofte motstand, som om vår tilstedeværelse må forsvares snarere enn å anerkjennes som naturlig. Hvorfor stilles det stadig spørsmål ved vår plass, mens bevisbyrden hviler på oss for å rettferdiggjøre vår deltakelse? Dette er ikke bare en debatt om likestilling, men et symptom på dype strukturer og holdninger som fortsatt preger arbeidslivet. Kritikerne til kvinner i Forsvaret bruker ofte argumenter om fysiske forskjeller. Det er for meg en fullstendig avleggs debatt. I de stillingene der fysisk styrke er av avgjørende operativ betydning, vil det sannsynligvis være en overvekt av menn. Det er da greit. Vi skal spille på våre styrker og bidra der de utgjør den største forskjellen. Min fremtidsdrøm er et samfunn der kjønn, bakgrunn, etnisitet, legning og tro ikke begrenser hvilke muligheter du har. Samtidig er nettopp disse forskjellene verdifulle – ulike erfaringer gir oss nye perspektiver, styrker beslutningsgrunnlaget og gjør oss bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer. Det som virkelig bør telle, er hva du kan bidra med, hvilken kunnskap du besitter og hvilke verdier du står for.
Forsvaret står overfor stadig nye utfordringer – både nasjonalt og internasjonalt. I skrivende stund tegner det seg et dystert bakteppe når det gjelder vår trygghet og sikkerhet. For å møte denne urolige og utrygge tiden på best mulig måte, trenger vi bredest mulig kompetanse og de beste menneskene i Forsvaret vårt. Det betyr at vi ikke har råd til å miste gode kandidater på grunn av manglende inkludering eller ubevisste barrierer. Mangfold i erfaringer, perspektiver og bakgrunn styrker Forsvaret og øker vår operative evne. Når vi rekrutterer, utvikler og beholder de beste, vinner vi alle. Og å vinne må være vår høyeste prioritet.
Her spiller allmenn verneplikt en avgjørende rolle. Den sikrer at Forsvaret rekrutterer fra hele befolkningen, noe som styrker både samfunnets forsvarsvilje og Forsvarets operative evne. I 2023 var rundt 30 % av de vernepliktige kvinner – det høyeste nivået vi har hatt. Dette er en positiv utvikling fordi vi vet at mangfold er en operativ verdi i seg selv når komplekse oppdrag skal løses. Det viktigste har alltid vært å ta inn de som er mest egnet og motivert, uavhengig av kjønn eller bakgrunn.
Med lik tilgang på rettigheter følger også en lik forventning til å gjøre sine plikter. Allmenn verneplikt er ikke bare et symbol på likestilling, men en realitet som bygger en felles identitet på tvers av samfunnet. Norge er et lite land i befolkningstall, og volum er viktig i krig. Vi trenger alle som evner, og Forsvaret må fortsette å legge til rette for at både kvinner og menn trives, utvikles og blir. Et Militært Kvinnelig Nettverk med sterk forankring i Forsvaret og solid støtte fra Forsvarets ledelse er en viktig bidragsyter. Ikke for å skape skiller, men for å styrke fellesskapet. Ikke for å fremheve forskjeller, men for å sikre at alle får de samme mulighetene til å lykkes.
For til syvende og sist handler dette ikke om kjønn, men om kompetanse. Ikke om hvem vi er, men om hva vi kan bidra med. Et sterkt forsvar trenger de beste menneskene. Og når det gjelder, må Forsvaret være rigget for å vinne – med de beste menneskene på laget.