Da Kabul falt, begynte jobben i Georgia

Da Taliban tok Kabul, ble norsk personell sendt til Georgia for å ta imot evakuerte fra Afghanistan. I en improvisert leir på flyplassen i Tbilisi møtte de barn, familier og hardt prøvede mennesker på flukt fra kaoset.

Gjennom sommeren 2021 falt afghanske provinser én etter én. Taliban rykket raskere frem enn både vestlige etterretningstjenester og afghanske myndigheter hadde forutsett. Byer som i årevis hadde vært kontrollert av den afghanske regjeringen, overga seg nesten uten kamp.

Søndag 15. august sto Taliban utenfor Kabul. President Ashraf Ghani forlot landet, og den afghanske republikken kollapset.

I gatene i Kabul bredte panikken seg. Familier pakket det de kunne bære. Tusenvis strømmet mot Hamid Karzai International Airport, KHIA, i håp om å komme seg ut av landet.

Bildene derfra gikk verden rundt: Mennesker som klamret seg til amerikanske transportfly. Foreldre som løftet barn over murene til utenlandske soldater. Folkemengder som presset mot porter og piggtråd i desperasjon.

For mange handlet det ikke lenger om politikk eller hvem som hadde vunnet krigen. Det handlet om å overleve. Mens kaoset vokste på flyplassen i Kabul, begynte norske styrker å gjøre seg klare.

–Vi kom ned til et helt annet oppdrag

Ved Forsvarets spesialkommando på Rena hadde soldatene fulgt utviklingen tett gjennom helgen. Flere av dem hadde nettopp kommet hjem fra Afghanistan få uker tidligere. Nå gjorde de seg klare igjen.

Søndag kveld, få timer etter at Taliban rykket inn i Kabul, ble beslutningen tatt. I underkant av tjue norske spesialsoldater gjorde seg klare til avreise. Det som møtte dem på flyplassen i Kabul var langt fra det de hadde forberedt seg på.

–Vi kom ned til et helt annet oppdrag enn det vi trodde. Det var tusenvis av desperate mennesker som ville ut. Vi var med på å plukke ut de som skulle fraktes til Norge. Deretter skulle vi få dem fra inngangene og til flyene, fortalte en av spesialkommandosoldatene senere.

Situasjonen rundt flyplassen var kaotisk. Soldatene beskrev slåsskamper, dytting og mennesker som var fullstendig utslitte etter dager uten søvn, mat eller vann. Særlig barna gjorde inntrykk.

– Det er vondt å se barn som ikke har det bra. Vi valgte å ta med barn uten foreldrene fordi vi mente det var til barnets beste. Det var den måten som gjorde det mest sannsynlig at de senere kunne gjenforenes med familiene sine. På tidspunktet da beslutningen ble tatt var det ingen andre alternativer.

Etter hvert som flyene forlot Afghanistan, trengtes det også et mottaksapparat utenfor landet, som skulle sluse de evakuerte videre til andre land i Europa, blant annet Norge.

Telefonen klokka fire om morgenen

20. august våknet Camila hjemme klokka fire om morgenen av at telefonen ringte.

Sykepleieren var helt fersk i Telemark bataljons hurtigreaksjonsstyrke (HRS). Selv om hun hadde nesten ti års fartstid i Forsvaret, var det bare en noen uker siden hun hadde startet i HRSen. Samtidig visste hun at ting kunne skje raskt.

Det gikk ikke mange minutter fra hun ble vekket til hun satt i bilen.

Fortsatt hadde hun ikke fått informasjon om hva oppdraget innebar, men hun antok at det måtte være koblet opp mot det som skjedde i Afghanistan. Hun hadde tidligere tjenestegjort i landet, og hadde fulgt med på utviklingen den siste tiden. –At den politiske ledelsen kollapset så raskt var overraskende for meg og utrolig trist å se på, sier hun.

Mindre enn tolv timer etter telefonen satt hun på flyet til Georgia.

Camila og de rundt 50 andre fra HRSen, først og fremst sanitetspersonell og militærpoliti, skulle etablere et mottaksapparat for evakuerte fra Afghanistan på flyplassen i Tbilisi.

– Vi visste hvor vi skulle, og vi visste hva vi hadde blitt forespurt, som var medisinsk klarering og å være et mottaksapparat for evakuerte fra Afghanistan før videre flyvning til Europa. Men ledelsen var også veldig ærlige på at dette er noe nytt. Vi var kontingent null og vi kom til så og si ingenting. Men mindsettet var at dette løser vi, på en eller annen måte, sier hun.

Også Lars Kristian Sandvik, øverste nasjonale sjef for Task Force Tbilisi, beskriver hurtigdeployeringen som spesiell.

– Sist gang TMBN ble brukt i en ikke-planlagt operasjon var ved stormingen av «Banken» i Meymaneh i 2005. Så tidsaspektet var spesielt. Det andre var oppdraget i seg selv. Jeg måtte google «hva er et mottaksapparat», ler han.

Heldigvis oppdaget han at å administrere et mottak ligner mye på å drifte en leir.

Ombord på flyet var også Isak Sveen. Han var bare 20 år og kom nærmest rett fra førstegangstjenesten til oppdraget i Georgia. – Jeg var på opptak til TMBN HRS i juni, dro på sommerferie, kom tilbake og rakk bare å jobbe tre uker i Militærpolititroppen før vi ble sendt ned. Jeg hadde forsikret mamma og pappa at det vanligvis tar et til to år før man eventuelt blir sendt ut på noen oppdrag. Da jeg fikk beskjeden torsdag kveld om at vi reiser dagen etter, så var det en omstilling, sier han.

Samtidig var han klar over at han som en del av HRS kunne bli sendt raskt ut.

–Men det var ikke familien, og spesielt ikke mamma. Innledningsvis hadde jeg heller ikke så mye informasjon å gi henne. Det gikk slag i slag, faktisk så fort at da vi kom ned hadde det ikke engang kommet på plass etterforsyninger i form av vann. Det var midt under covid-pandemien, vi gikk på do i et hull i bakken og det var 35 grader på dagen, sier han.

Noen plastikktelt

Det var natt da de kom frem til flyplassen i Tblisi. I mørket kunne de skimte skjelettene av sovjetiske militærhelikoptre i utkanten av leiren. Her skulle de både bo og jobbe under oppdraget. –Det var noen plastikktelt som var satt opp for oss, og det var egentlig det, sier Camila.

–Vi måtte akseptere at det var litt kaos, sier Sandvik. –Det var veldig spartanske forhold, vi hadde ikke innlagt vann der vi var forlagt. Det jeg var mest bekymret for var hva som skjedde hvis vi ble syke og ikke klarte å ta vare på oss selv. Jeg husker jeg våknet opp en natt av at det sto en bikkje der og snuste på meg, sier han.

Med situasjonen i Kabul og tettpakkede fly var det vanskelig å ivareta gode rutiner i forbindelse med pandemien.

–Det var noen tanker om hvordan vi kunne beskytte oss, men i praksis var det ikke mulig. Vi spritet hender og brukte munnbind, det var omtrent det. Tbilisi spesielt var en hot spot for covid akkurat da, så mine soldater fikk ikke lov til å dra ut i byen. Jeg sa til dem at det er ingen andre her akkurat nå, så hvis vi ikke kan ta vare på oss selv, da er det kjørt, minnes Sandvik.

Arbeidet begynner

På flyplassen fikk sanitetspersonellet og militærpolitiet raskt grep om oppgavene. Isak Sveen skulle blant annet sørge for at de evakuerte kom seg kontrollert inn på flyplassen for screening. Menneskene som møtte han, var preget og slitne.

–Da den første flighten jeg var med på å ta imot landet, sto jeg ute på flystripa da de åpnet lasteluken. De 20–30 sekundene da flappene gikk ned på flyet og man så menneskene der inne, og at det var så mange barn, gjorde inntrykk, sier Sveen.

–Vi hadde sett på nyhetene hvem som klarte å komme seg ut, og som alle andre som fulgte situasjonen i media, hadde vi sett bildene hvor barn ble båret over veggene på flyplassen i Afghanistan, så vi skjønte at det kom til å være en del foreldreløse barn og en del kvinner, men så er det noe annet å stå ansikt til ansikt med dem, sier Camila.

Hun begynte jobben med å undersøke de evakuerte for å avgjøre om de var i god nok fysisk form til å reise videre. Hun jobbet tett med den norske legen. De vurderte hvem som trengte helsehjelp, og hvem som trengte det raskest. De oppdaget snart at det ikke først og fremst var snakk om hvem som trengte medisiner, men mer om basale behov.

–Det var folk som ikke hadde drukket vann på to dager, vi måtte få litt mat i folk, de små barna trengte morsmelkerstatning og nye bleier. De fleste av de aller minste barna hadde med seg mødre, men vi hadde barn ned mot 1,5 år som kom alene, sier hun.

De oppdaget snart at det sedvanlige utstyret de hadde med, ikke matchet behovene.

–Jeg tror nok ledelsen hadde forutsett hva slags mennesker som ville komme, men jeg tror ikke de hadde forutsett omfanget av de grunnleggende behovene de hadde. Det avdelingen hadde med seg var det vanlige utstyret, som var laget for å ta imot medisinske traumer. Vi hadde ikke med oss bleier eller morsmelkerstatning, men ting måtte bare fikses, sier Camila.

–Vi var heldige som klarte å få etterforsyningene så raskt, også lokalt. Alt handlet om å tilpasse seg og finne løsninger, og der syns jeg samtlige gjorde en super jobb. Det var aldri nei, det var bare «vi prøver, og ser hva vi får til.» Hvis jeg sa at jeg trengte bleier, så var bleiene der dagen etterpå, sier hun.

Det gode samarbeidet mellom mange forskjellige aktører er noe av det Sandvik sitter igjen med.

–Vi hadde ikke noe fasit, det var en veldig dynamisk operasjon å være med på. En av de tingene jeg har tatt med meg er samvirket med andre. Jeg hadde Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) som min oppdragsgiver, og jeg samvirket tett med sjefene i Forsvarets spesialkommando og Luftforsvaret. Vi måtte koordinere med georgierne – både sivilt og militært, vi hadde en enhet fra politiet med i styrken, media var på oss hele tiden, den norske ambassaden i Georgia var innom, de andre nasjonene som var på flyplassen samhandlet vi med, i tillegg til norsk UD, så det var mye som skulle koordineres. Men som daværende forsvarsminister, Ine Søreide Eriksen, sa: «dette var en operasjon hvor mange av de ulike etatene dro sammen og fant hverandre. Både justis, forsvar og utenriks.» Det var litt kult å se på, for vi visste svært lite da vi dro, men mye ble håndtert underveis. Og jeg synes FOH hadde en god rolle i det hele. De sa hva vi skulle gjøre, men ikke hvordan vi skulle gjøre det, og vi følte vi hadde god backing hele veien, sier Sandvik.

Sårbare mennesker

Situasjonen i Afghanistan gjorde at selv de mest sårbare gruppene fikk lov til å fly, som gravide kvinner selv i tredje trimester. Flere av kvinnene som kom til Georgia hadde termin dagen etterpå. –Det er ganske mange tiår siden det var lov til å fly på den måten. Vi hadde mødre som akkurat hadde født. Jeg husker blant annet et tvillingpar som bare var et par dager gamle, sier Camila.

Andre hadde reist uten livsviktige medisiner.

–Jeg husker blant annet en gutt med fysisk utviklingshemming som hadde reist fra medisinene sine. Det var folk med diabetes, hjertesykdommer … folk kom uten noen ting, sier hun.

Camila opplevde det å ta imot så sårbare mennesker med blandede følelser. På den ene siden visste hun at de nå var trygge, på den andre siden hadde de latt hele livet være igjen.

–Det lille stoppet hos oss i Georgia var bare starten på en lang reise, og i mange tilfeller starten på et helt nytt liv i et annet land. Det ga ro å se at de endelig kunne sove og slappe av, men det var en aura av tristhet der vi var. De hadde mistet landet sitt, sier hun.

Det som møtte de evakuerte, var på mange måter en vanlig flyplass. Det var ingen senger eller andre fasiliteter. –Det var som å ha en lang stay-over på flyplassen, du finner deg en stol eller legger deg ned på gulvet og sover, sier hun.

Selv om mye var nytt, var alle innstilt på å løse oppdraget på best mulig måte.

–Vi lærte mens vi holdt på, sier Camila. –Vi hadde mange samtaler om hvordan vi kunne gjøre prosessen bedre og raskere – hva vi kunne gjøre bedre neste gang.

Flyene som kom var mange og fulle, det kunne være 250 mennesker på hvert fly. Samtalen i leir ble viktig for soldatene.

–Vi hadde ofte den uformelle praten i leir om hva vi hadde sett og følt på. I starten var det prioritet på å optimalisere mottaksapparatet, men etter hvert som ting begynte å roe seg ned og flyene ble færre, fikk vi mer rom for den kollegiale støtten, sier Camila.

Meningsfullt oppdrag

Lars Kristian Sandvik har inntrykk av at mange av dem som tjenestegjorde i Georgia opplevde bidraget som positivt og meningsfullt.

Å være en del av en historisk hendelse, som det var da Kabul falt, mener Sandvik gjorde at mange følte at oppdraget var veldig relevant. –Vi hadde 18-timersdager og alle gjorde noe fornuftig i de 18 timene. Det var veldig mange mennesker som var i en vanskelig situasjon. Det å bidra til at de fikk det litt mindre trasig, tror jeg mange av de som bidro synes var veldig givende, og kanskje særlig vi som hadde små barn hjemme selv, sier Sandvik.

Nordmennene var opptatt av å behandle de evakuerte med respekt og ivareta deres grunnleggende behov. Men ikke alle hadde den samme innfallsvinkelen. –Vi så eksempler parallelt med vår operasjon at folk ble gjerdet inne under åpen himmel, uten tilgang til sanitære fasiliteter. Det ble veldig givende for oss at vi kunne gjøre dette på vår måte. Det var fokus på det humanitære og det man kan beskrive som den norske metoden: at man møtte folk med respekt og ikke med batonger og tvang, sier han.

20 år gamle Isak Sveen oppdaget raskt at det å være soldat er veldig bredt. –Forrige uke sto vi på Rødsmoen og trente på å ta livet av en fiende og uka etter var vi et helt annet sted i verden og ga ut mat, vann og hjelp til folk i en krisesituasjon. Det er mye mer en norsk soldat kan bidra med enn å være ute og krige. For oss ble det viktig å vise at nå er det verste over, vi er på lag, sier han.

Alle familiene som hadde blitt frarøvet hverdagen sin gjorde inntrykk. Samtidig var Sveen glad for at det var så mange som kom seg ut.

–Vi hadde over 1100 stykker som ble sluset gjennom hos oss. Å se folk i en krisesituasjon, hvor det eneste de eier er det de står og går i, og at det var så mange barnefamilier, det gjorde inntrykk. Jeg har to småsøsken, som da var seks år, og det er lett å la tankene gå til hvordan det hadde vært hvis situasjonen var omvendt, sier han.

Selv om Sveen var helt fersk, følte han det var enkelt å lene seg på de eldre og mer erfarne i troppen. –Det var mange som gikk foran som et veldig godt eksempel. Jeg følte vi var i trygge hender og at det bare var å gi gass, alle var løsningsorienterte og kreative. Det var egentlig fint å se så tidlig at de tingene vi lærte i førstegangstjenesten var relevante, og at det er en grunn til at vi lærer de grunnleggende tingene, sier han.

Også for Camila er det møtet med menneskene som sitter igjen. –Jeg husker en kveld inne på flyplassen, hvor de fleste sov og jeg bare sto der og så utover dette havet av mennesker som lå rundt omkring på gulvet. Allikevel ga det en ro, fordi de var rolige. Jeg tenkte at de føler seg i hvert fall trygge nå. Samtidig var de så utslitte at mødrene ikke våknet av at spebarna gråt. Det sier litt om hvilken tilstand de var i, da har man vært på høyeste nivå ganske lenge. Vi plukket opp barna og prøvde å imøtekomme alles behov så godt det lot seg gjøre, sier hun.

Terrorangrepet

Mens flyene fortsatt tok av fra Kabul, vokste frykten for et terrorangrep ved flyplassen. Etterretningen advarte stadig tydeligere om den økende faren.

 26. august 2021 kom angrepet. En selvmordsbomber detonerte sprengladningen ved Abbey Gate utenfor flyplassen i Kabul. Nærmere 200 mennesker ble drept, blant dem amerikanske soldater som deltok i evakueringen. På det norskledede feltsykehuset gikk alarmen. Et enormt arbeid startet for å behandle alle skadde, og ivareta de døde på forsvarlig måte.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen innkalte til pressekonferanse samme dag:
«I ettermiddag skjedde det vi har fryktet, da minst to bomber gikk av utenfor flyplassen i Kabul. Det er tragisk å se konsekvensene av slike angrep mot sivile i en fortvilet situasjon. Samtidig er jeg takknemlig for at det norske personellet er i god behold. Det norskledede feltsykehuset og alt tilgjengelig sanitetspersonell er mobilisert for å ta imot skadde. De står i en enda mer krevende situasjon nå, enn det vi tidligere har omtalt som en kaotisk og krevende situasjon. Jeg vet at de gjør alt de kan for å redde liv og bidra til å hjelpe de skadde. Det er vanskelig å beskrive hva de står oppe i nå, men det er ingen tvil om at de gjør en formidabel innsats under ekstremt vanskelige forhold,» innledet han.

Samme dag meldte norske myndigheter at de stanset evakueringsoperasjonen.
– Det er vanskelig å tenke på det nå. Vi skulle så gjerne fått ut alle. Det var både barn, kvinner, menn og gamle som ble igjen. Vi greide ikke å evakuere dem, sa en av spesialsoldatene senere til media.

Camila husker de siste flyene godt. –Det var ganske tomme fly, men blant passasjerene var det en foreldreløs gutt. Jeg var der hovedsakelig for den gutten, men han hadde allerede fått god kontakt med noen afghanske gutter på flighten som ivaretok han, så da hadde jeg litt ledig tid. Jeg husker også en liten jente som var der med moren sin, som skulle videre til Norge. Mens de ventet på flyet, løp disse barna bare rundt og var barn. Det var ganske nydelig å se på. Vi hadde en kasse med frukt, og i den ene hånda mi hadde jeg en pære. Jeg ga den til henne, og hun begynte å kaste pæra, som om det var en ball – hun var en liten pøbel. Det endte med at jeg plukket henne opp og tullet med henne. Det var et positivt oppsving med de siste flyene, fordi disse folkene ikke var like nedkjørte, sammenlignet med de som kom på helt andre premisser tidligere. Samtidig var det vemodig, fordi vi visste at flyene hadde sluttet å gå og at det ikke ville komme noen ut på en stund. Man er jo der for å gjøre en jobb, men samtidig er man et menneske. Det er lett for at tankene går til hvordan det hadde vært å være i den situasjonen selv, sier Camila.

Stolt av innsatsen

Situasjonen i Kabul og Talibans overtagelse av landet gjorde inntrykk både da og i ettertid.

–Jeg hadde tjenestegjort i Afghanistan tidligere, og brukt tid der på noe jeg trodde på. Jeg tror nok mange afghanistanveteraner har reflektert over at det store afghanistanprosjektet ikke var vellykket, men samtidig er det viktig ikke å miste stoltheten over det vi faktisk har gjort og de oppdragene vi har løst. Jeg behandlet krigsskadde da jeg var i Afghanistan, både NATO-soldater og afghanere, og jeg setter ikke et eneste spørsmålstegn ved at det var riktig å være der for den personen eller de menneskene, sier hun.

Mandag 30. august kom det siste norske personellet hjem til Gardermoen. Rundt 100 norske soldater kom hjem fra Afghanistan og den norske basen i Tbilisi i løpet av kvelden og natta. 20 år med norsk tilstedeværelse i Afghanistan var avsluttet.

Alle foto: Forsvarets mediabank