75 år siden: Arvid (93) minnes tiden som ung soldat i Koreakrigen

For 75 år siden deltok Norge i sin første FN-innsats, i Korea. Arvid Fjære, en av veteranene, bærer
fortsatt med seg vennskap og erfaringer fra feltsykehuset NORMASH.

I 1950 gikk Nord-Korea til angrep på Sør-Korea. Offensiven kom overraskende og brutalt, og sørkoreanerne stod dårlig rustet til å møte det militære overfallet. 

Nord-Koreas mål var å erobre hele Sør-Korea på bare tre uker. To styrker sto mot hverandre, og utviklingen gikk svært raskt; Sør-Korea ble jaget sørover.  

FN oppfordret Nord-Korea om å innstille kampene uten at dette ble tatt til følge. Vestmaktene, med USA og flere europeiske land, fulgte da FNs vedtak om å støtte Sør-Korea militært. Nord-Korea hadde Sovjetunionens og Kinas støtte og ble sett på som en kommuniststat. Konflikten ble dermed et tidlig symbol på den kalde krigen, en kamp mellom en kommunistisk og en vestlig maktblokk. Dette skjedde bare året etter at NATO ble opprettet. 

Koreakrigen skulle imidlertid vare i tre år, langt lenger enn de tre ukene Nord-Korea hadde planlagt. Ingen senere FN-operasjoner har vært så blodige, med så høye tapstall og med så omfattende bruk av tungt militært materiell. 34 000 FN-soldater mistet livet i krigen, hvorav 28 000 var amerikanere, mens Sør-Korea hadde 162 000 falne – alt i løpet av bare tre år. 

Historisk deltagelse 

Den internasjonale operasjonen i Korea ble satt i gang av Trygve Lie, Norges utenriksminister og den første generalsekretæren i FN. Han spilte en nøkkelrolle i å mobilisere internasjonal støtte til en FN-intervensjon, til tross for sterk motstand. Lie sendte en melding til alle FN-medlemsland og oppfordret dem til å stå opp mot kommunistene. Til slutt valgte 21 nasjoner å delta i innsatsen, og Norge var en av dem. 

Norge påtok seg ansvaret for å drive et feltsykehus – Norwegian Mobile Army Surgical Hospital (NORMASH). Dette var første gang Norge deltok i en væpnet konflikt i et annet land i moderne tid. Norske myndigheter kjøpte et feltsykehus i Japan, med Røde Kors som en aktiv partner i arbeidet, og etablerte det i Korea i 1951.  

Feltsykehuset ble bemannet av leger, sykepleiere, sanitetsfolk og militære vakter, og både menn og kvinner bidro under krevende forhold. Blant de sentrale skikkelsene var kaptein Dr. Inger Schulstad, Norges første kvinnelige kirurg og den eneste kvinnelige legen som arbeidet i kampsonen ved feltsykehuset. Å være kvinne i kirurgrollen i en krigssituasjon var svært uvanlig på denne tiden, men Schulstad ble anerkjent som både dyktig og populær under tjenesten. 

Norske kvinnelige sykepleiere var også sentrale i den daglige driften av feltsykehuset. De behandlet sårede soldater og sivile, overvåket pasienter etter operasjoner og sørget for hygiene og pleie i et fysisk og psykisk krevende krigsmiljø, ofte under dårlige forhold med kulde, mørke og begrensede ressurser. Arbeidet i en aktiv krigssone var risikofylt. 

Sykehuset gjennomførte i gjennomsnitt åtte operative inngrep per døgn. Totalt tjenestegjorde 623 norske menn og kvinner i operasjonen, som behandlet over 90 000 soldater og sivile. Disse nordmennene reiste ut for å tjenestegjøre i et krigsherjet land langt borte i Øst-Asia, et land mange av dem knapt hadde hørt om. 

Eventyrlyst 

En av de gjenlevende veteranene som deltok i Koreakrigen, er 93 år gamle Arvid Fjære. Han forteller at det første sykehuset ble etablert i et bynært område i Roshungvu. 

– Teltleiren ble reist inne i en hage med epletrær, og der holdt de til i omtrent ett år. Den første norske kontingenten reiste ned for å bemanne sykehuset, som blant annet hadde en kirurgisk avdeling. 

Etter hvert ble sykehuset overtatt av den 8. arme og fikk betegnelsen MASH – Mobile Army Surgical Hospital. Sykehuset ble flyttet til Dogdushon, nærmere frontlinjen, og fikk større aktivitet og ansvar for behandling av sårede soldater. Leiren ble drevet av sykepleiere, kirurger, kokker, sjåfører og vakter, forklarer Fjære. 

Han forteller at det var fire kontingenter på omtrent 100 personer hver, og at alle tjenestegjorde i seks måneder. 

– Jeg var med i den fjerde kontingenten fra 1952 til 1953. Jeg var 20 år gammel, nettopp ferdig med plikttjenesten i Hæren, og hadde tatt sersjantkurs (USK) på Gimlemoen i Kristiansand. 

– Det kom et oppslag fra Forsvaret om at de søkte personell til tjeneste ved det Norske Feltsykehuset i Korea. Vi måtte faktisk slå opp i atlaset for å se hvor Korea lå før vi fylte ut søknaden, humrer han. 

Mange syntes det hørtes spennende ut og søkte.  

– Seks måneder i Korea – det hørtes ut som et eventyr. Men da jeg dimitterte fra militærtjenesten, hadde jeg nesten glemt hele søknaden. Jeg jobbet på en gård i Vestfold og funderte på hva jeg skulle gjøre videre, da det plutselig kom et brev fra Forsvaret: Jeg var plukket ut som deltager! Hurra, tenkte jeg. 

Den unge sersjanten fikk også brev med innkalling til vaksinasjoner i Larvik hos statslegen. 

Vi fikk sprøyter i nakken, to eller tre ganger. Da var det «point of no retur» – jeg var innrullert.

– Jeg hadde eventyrlyst og gledet meg til å jobbe på et sykehus og hjelpe sårede soldater. Samtidig lå tanken om å bekjempe kommunismen i bakhodet – det var jo fienden, påpeker Fjære. 

Rett i tjeneste 

Den 7. november møtte Fjære opp på Fornebu. Det var første gang han skulle fly. 

– Vi fløy til Sola ved Stavanger, og det var mørkt da vi landet. Vi ble innkvartert på Sola Strandhotell, et fint sted, og jeg fikk enerom. Det var også første gang jeg sov på hotell – en enestående opplevelse. Dagen etter gikk turen videre med SAFE, Bråthens flyselskap. Ruten gikk via Zürich.  

– Vi fløy videre til Alexandria i Egypt. Der bodde vi på et fantastisk hotell, og om kvelden ble vi kjørt ut for å se pyramidene i måneskinn. Det var en opplevelse jeg aldri glemmer, sier han. 

Hele flyreisen til Østen var lagt opp slik at mannskapet måtte hvile og flyet kontrolleres underveis. 

Etter flere mellomlandinger ankom delegasjonen med fly til Tokyo og ble sendt videre i et militærfly til Seoul. 

– Da vi ankom Seoul, ble vi hentet av lastebil med kalesje. Det var sent på kvelden og mørkt da vi ble kjørt de ti milene opp til leiren. Der ble vi raskt satt inn i tjenesten. 

– Min første oppgave var å være vaktsoldat. Vi skulle kontrollere hovedporten, registrere bilnummer og sjekke hvor kjøretøyene kom fra og skulle hen.  

Hver kveld når mørket falt på, startet skytingen oppe ved fronten, omtrent en mil unna.  

– Vi så lysglimtene fra skuddvekslingene og hørte drønnene fra artilleriet, minnes veteranen. – Vi var ti mann i vaktstyrken, og tjenesten var delt i totimers vakter både dag og natt. 

Om kvelden, særlig mellom klokken seks og ti, kom ambulansene med sårede soldater.  

– Ved fronten var det en samleplass hvor en feltlege sorterte soldatene: Noen ble erklært døde, mens andre ble sendt videre til ulike sykehus. De som hadde granatsplinter i kroppen, måtte som regel opereres. Splintene kunne ligge dypt, og på sykehuset ble sårene åpnet, splintene fjernet, sårene renset og sydd. 

Korea-veteranen forklarer at soldatene kunne være på sykehuset i maksimalt tre dager før de ble sendt videre med helikopter, som ofte tok med to eller tre sårede. Han legger til at det var enda en førstegangsopplevelse å se et ekte helikopter. 

– Vårt feltsykehus fikk navnet NORMASH, og midt i den krigsherjede leiren sto et av de sentrale teltene merket med Røde Kors, synlig fra luften. Leiren var inngjerdet, og vi nordmenn hadde vår egen vaktstyrke på ti mann. I tillegg var en koreansk avdeling på 30–40 soldater underlagt oss, med ansvar for vakttjeneste, skyttergraver og vedlikehold av piggtråd og sperringer. 

Husker fremdeles folkevisen han lærte 

Fjære forteller at de helst ikke skulle snakke så mye med koreanerne, men det ble likevel litt småprat: 

– Vi hadde to–tre vaktposter rundt i leiren, og på hovedporten sto alltid en nordmann og en koreaner sammen. Kommunikasjonen var enkel, men vi lærte hverandre noen få ord.  

Men det var gjennom musikk at det virkelig ble en samhørighet mellom soldatene fra to verdensdeler. 

– En spesiell opplevelse var musikken: vi lærte dem «Per Spelmann», og de lærte oss den koreanske folkevisen «Arirang». Den musikalske utvekslingen ble et sterkt bindeledd mellom oss. Fremdeles, den dag i dag, blir «Arirang» sunget på veteranforeningens møter. Jeg kan den fortsatt, sier Fjære. 

Han forteller at hverdagen i leiren startet med at det norske flagget ble heist om morgenen.  

 – Og på kvelden, klokka åtte eller ni, samlet vi oss stille i rekke, med lua på hodet og i giv akt, mens flagget ble firt. Vi var veldig bevisst på hvor vi befant oss. Jeg tror alle hadde det i bakhodet at vi var midt i en krig, selv om vi ikke sto helt i frontlinjen.  

– Vi snakket mye om det. Hukommelsen ble preget av spesielle inntrykk – flylyder, helikopterlyder, skuddsalver. Likevel gikk livet sin gang, og frykten var kanskje ikke like overveldende som man kunne tro, påpeker han. 

La på seg 

Ifølge Fjære gir den kjente TV-serien MASH faktisk et ganske realistisk bilde av livet de levde.  

– Det var en egen hverdag, der vi skapte små grupper og miljøer. I leiren var det noen få kvinnelige sykepleiere, kanskje seks til ti, og det gjorde at soldater stadig prøvde å komme inn i leiren for å møte dem. For å slippe inn måtte man kjenne noen og ha en ansvarlig kontakt som sørget for at gjesten kom seg ut igjen, minnes han. 

– Postgangen gikk sin gang. Vi fikk brev hjemmefra og sendte brev hjem. Jeg la faktisk på meg mens jeg var der, for vi fikk amerikanske rasjoner: pannekaker med sirup, eggerøre og mye god mat. Middagene besto ofte av kylling eller andre kraftige retter. 

De daglige tjenestene var avhengige av vaktlistene. 

– Om kvelden og natta kom det mange ambulanser med sårede soldater. Legene, kirurgene og sykesøstrene jobbet intenst. Vi i vakten hadde også oppgaver ved sykehuset – noen ganger måtte vi hjelpe til med å holde ro, eller snakke med soldater som gråt og lengtet hjem etter å ha blitt operert eller kanskje skulle dø.  

Det er spesielt amputasjoner som har satt seg i minnet, sier han. 

– Mange soldater måtte få skåret av en arm eller et bein. Det var vi som måtte kaste legemsdelene i en dyp grop. Der ble de overøst med bensin og tent på. Koreanerne mislikte sterkt å delta i dette, og det ble en oppgave vi måtte ta oss av. 

Men han understreker at han alt i alt opplevde det som om de hadde det bra som gruppe.  

– Vi støttet hverandre, snakket sammen i teltet, delte episoder og erfaringer, påpeker han. 

Ødeleggelsene gjorde inntrykk 

Av og til fikk soldatene også permisjon. 

– Det var et døgn fri. Da kunne vi haike til Seoul. Hvis man sto langs veikanten, var det plikt for bilene å stoppe. På den måten kom vi oss rundt, besøkte andre leirer, eller fikk se litt av sivilbefolkningen. 

Det gjorde sterkt inntrykk. 

– Mange landsbyer var bygd opp av vrakrester fra biler og stridsvogner. Jeg så også hvordan krigen rammet barn – noen kom bærende på små barn som hadde tråkket på miner. Det gjorde inntrykk på en ung mann som meg. Det fikk meg til å tenke på hvor grusomt dette egentlig var og hvor ufattelig fælt det måtte være å leve i slike kår, sier han. 

– Likevel var det også vennskap og samhold som satte dype spor. Vi fikk en fellesskapsfølelse, både i vår egen gjeng og på tvers av kontingentene. Dette ble grunnlaget for veteranforeningen, «Norske feltsykehusforeningen». Vi som hadde vært i Korea, møttes senere på veteranfester og samlinger, og vi utvekslet erfaringer og minner. Mange av vennskapene lever fremdeles i dag, forteller veteranen. 

Et tett bånd til Sør-Korea 

Da Fjære kom hjem etter kontingenten i Korea, søkte han opptak til et kurs i velferdstjenesten. 

– Dette var en ordning som utdannet velferdsoffiserer for alle avdelinger i hæren. Kurset ble holdt i Sannergata i Oslo, og vi var 20 stykker i klassen. Etterpå ble jeg beordret til plikttjeneste i Brigaden i Nord-Norge, på Setermoen, som velferdssersjant. Der hadde jeg med meg erfaringen fra Korea, og det ga en viss respekt. Jeg hadde medaljer på uniformen og noen striper på brystet – ikke mye, men nok til at folk skjønte at jeg hadde vært ute. Likevel ble det ikke snakket mye om det, og jeg gikk inn i et normalt liv, minnes han. 

Sør-Korea har likevel hatt en formende rolle i veteranens liv. Etter mange år har kontakten mellom norske veteraner og Sør-Korea fortsatt å være sterk. Fjære forteller at veteranene ofte blir invitert tilbake gjennom veteranprogrammer og offisielle gjenvisitter. Nå som det nesten ikke er flere veteraner igjen, inviterer de barnebarn til å delta i «revisit-programmet».  Fjæres egen datter og barnebarn skal reise dit i november i regi av Sør-Korea.  

Under besøkene får de se hvor feltsykehuset lå, møte lokalbefolkningen og delta på minnemarkeringer. Fjære legger til at gjenvisittene ofte inkluderer både ambassader, veteranforeninger og kulturelle programmer. 

– Den første turen var på 1980-tallet, sammen med min kone. Det var en merkelig opplevelse å komme tilbake. Sør-Korea var da bygget opp på en helt annen måte enn da jeg var der. Vi hadde reist fra et krigsherjet land med ruinhauger, humpete veier og sølete marker – det minnet om det vi ser på TV fra Gaza. Nå var det et land med skyskrapere, moderne veisystemer og velkledde mennesker. Jeg ble imponert over hvor raskt de hadde klart å bygge seg opp. 

Koreanerne viste ifølge Fjære en enorm takknemlighet. De hadde et eget departement for veteraner og arrangerte mottakelser og program for de besøkende. 

– Jeg opplevde å bli møtt med respekt og ære. Vi besøkte Busan, hvor en norsk sjømann ligger begravet, deltok på minnemarkeringer og ble takket personlig for innsatsen. Koreanerne bukket og sa at uten FN og alle som hjalp, kunne landet deres ha endt opp som Nord-Korea – lukket og undertrykket, sier han. 

Var heldig 

Koreakrigen var en blodig og grusom konflikt. Mange som deltok opplevde traumer, både psykiske og fysiske, selv om det på den tiden ikke var like mye åpenhet eller kunnskap om «krigspsykologi» som i dag. 

– Jeg var en av de aller yngste som reiste ut, bare 20 år gammel, uten kone eller barn, og dermed uten de forpliktelsene som mange andre hadde. For en del var det langt tøffere å reise fra familie og barn for å delta i en krig. Jeg var en ung jypling, eventyrlysten og stolt av å få være med. Jeg har møtt veteraner som fikk traumer, som ble psykisk nedbrutt av opplevelsene. For meg ble det annerledes. Jeg tror jeg var heldig, sier han. 

Likevel deler han en opplevelse han husker som spesiell: – Jeg husker da jeg kom hjem i juni. Det var midtsommer, og jeg var ute på en gård i Vestfold. Det ble drukket litt øl, og noen satte i gang med fyrverkeri. Jeg begynte å hyle og skrike, for det minnet meg om artilleriet og skuddene i Korea. Det var første og eneste gang jeg fikk en slik reaksjon, deler han, men legger til at han nå i etterkant ser på Koreatiden med takknemlighet.  

–Jeg fikk oppleve noe som satte dype spor, både i form av vennskap og som en livserfaring. Den 25. september feirer Sør-Korea frigjøringen fra japansk overherredømme, og jeg skal delta på markeringen i ambassaden. Jeg har vært på tre gjenbesøk til Sør-Korea i alt.  

Fjære trekker også fram hvor imponert han er over hva Sør-Korea har fått til på 75 år.  

– Fra et land i ruiner har de blitt et giverland, moderne og velstående. Når jeg møter koreanere, bukker de og takker for innsatsen vi gjorde. Den takknemligheten bærer de fortsatt med seg. Det gjør meg både glad og stolt. Tilfeldighetene gjorde at jeg ble en del av dette, og det føles stort å ha bidratt til noe som var så viktig for Sør-Korea, avslutter nittitreåringen.